Lørdag. Kveld. Hjemme.

Hvorfor er det så forferdelig for enkelte? Noen går fullstendig av skaftet hvis en forteller at "jeg satt og hygget meg med en bok."

Hva som er bra med å være på utesteder med grusom musikk (det kalles musikk, jeg kaller det datamaskin med dritesjuke), helle i seg drinker en ikke har lyst på og være sammen med mennesker en ikke har interesse av - det har gått meg hus forbi.

En fin alenelørdag? En god bok og gjerne en film innen rekkevidde, lage seg noe god mat, gryteretter er for eksempel aldri feil, og rett og slett la avslapningen legge seg.

Jeg har ikke noe i mot å være sammen med venner heller, fire-fem stykker, god mat, god drikke, godt selskap - en vet at det er vellykket når en tror seks timer er en, fordi det har vært så trivelig.

Såklart en kan ramle innom nettet også, hvis en kjeder seg er det alltid, og jeg mener ALLTID noe tussete å finne der. Eventuelle linker kan jeg legge inn siden. Noe går absolutt under kategori "overtrøtthumor", sånt en ler seg fillete av når en ikke har fått sove på en stund.

Når en er våken og alle hjernecellene er mer eller mindre i live er det en lo hysterisk av blitt bare dumt.

Overtrøtt, ja.

Sove er et merkelig fenomen. Teoretisk sett skal en visst legge seg på et tidspunkt av natten, sove et antall timer og våkne uthvilt og energisk. Hvis noen finner ut åssen i huleste det egentlig er så gi meg gjerne oppskriften.

Vanlig scenario for meg er at jeg blir trøtt, men hjernen er helt uenig. Den har en hel masse å komme med, og er kliss umulig å koble ut om jeg ikke har sovetabletter. Kanskje jeg da ikke har sovetabletter i huset og må da bare holde på som best jeg kan. En liten blund i en god stol, sløve litt på sofaen, og så er vi på'n igjen.

Flere døgn med det derre er fryktelig slitsomt. Jeg har blitt beskyldt for å ha en merkelig humor, den blir mange ganger merkeligere når jeg er overtrøtt. Så trøtt at jeg ikke er trøtt lenger og kjenner det som om hjernecellene svømmer i sirup og resten av meg er mer i slekt med overkokte nudler enn noe annet. Men jeg kan få hysterisk latteranfall av ca alt. Fra teletubbies via fluer som krabber rundt til hallusinasjoner av vegger som puster. Det var fascinerende, og utrolig dumt samtidig. Men jeg endte opp med å le.

Etter en sånn uke eller to er hjernen min i Twilight Zone, i bane rundt Jupiter eller noe tilsvarende fjernt. Da kommer kollapsen, jeg ramler ned i senga og forsvinner. Jeg har aldri funnet ut om det er "sovne" eller "besvime", men det er egentlig ikke så interessant bare jeg får hvile litt.

Sitter her og tenker på å forsøke den oppgaven nå, alltid litt interessant å se om jeg faktisk får det til.