torsdag 27. februar 2014

Hvor lenge til orker jeg?

Jeg har ikke hatt sånne tanker siden tenårene, men nå er de her igjen: Samle opp masse tabletter, sluke hele haugen og legge meg med et smil når jeg tenkte på at jeg ikke kom til å våkne igjen.

Det høres patetisk ut, men jeg trenger noen som trenger meg. Sist jeg smilte var her for ca en time siden da jeg ga pus tunfisk og kos, ettersom det er noen som trenger meg og blir glad når jeg gjør noe for dem. Jeg har en onkel som er nesten like nær meg som mor var, men han bor i Hønefoss. Syk er han også, så min morbide hjerne kommer jo såklart opp med alt mulig og umulig.

Jeg har hørt folk si til meg at jeg er verdifull, en god venn, etc og takker veldig for komplimentene - det er bare det at sånt ser jeg ikke selv. Jeg ser bare den patetiske, stygge, feite taperen som ikke har et liv og holder seg unna mennesker fordi det er umulig å begripe seg på dem. Nesten femti år og ikke hatt et forhold noen gang, en kunne jo grine av mindre. Hvis jeg hadde orket.

Apatien vokser stadig, refrenget er "næh, gidder ikke" til veldig mye. Gidder ikke ete, gidder ikke gå ut med søpla, gidder enkelte ganger ikke en gang å dusje. Jeg burde jo ete, men glemmer det. Har nesten ikke sultfølelse etter operasjonen, og må dermed holde øye med klokka. Det har gått ok hittil, men når jeg er nedi et sånt høl som nå er alt som er mer fancy enn å kravle ut av senga noe jeg helst vil slippe.

Har forsøkt å komme på ting som ville få meg til å bli skikkelig glad, og det var ikke enkelt. Sånn "hoppe i være og synge av fryd"-glad, ikke bare "hm, trivelig" Det eneste som dukket opp var hvis jeg vant et skremmende antall millioner i et eller annet lotteri og kunne lekt julenisse for dem jeg setter pris på. DA hadde jeg nok danset polka jeg også, selv om jeg ikke kan danse for fem øre. Men det er en helt annen sak.

De som kjenner meg vet at jeg har en mildt sagt rabiat fantasi. Men den gir opp ånden om det går på at noen er virkelig glad i meg, slik et par i et forhold skal være.

Hvis noe sånt mot formodning skjer kommer jeg vel til å bli redd for å våkne, denne drømmen var altfor deilig.


søndag 2. februar 2014

Bursdag - bleh

På førerkortet står det at jeg er født første februar 1965. Dvs at jeg var 49 i går. Åssen det gikk for seg at jeg faktisk har blitt middelaldrende har jeg foreløpig ikke fått med meg, men det er en annen sak.

Bursdager er definitivt ikke spes gøy lenger. Det var grisekult opp til jeg var ca 20, da var det kult å bli eldre og "voksen". Hva nå enn "voksen" er. Teoretisk er en visst voksen når en er 18, det er jo da en blir myndig og kan gjøre det meste uten å be foreldre om tillatelse. Men praksis har ofte vist seg å være meget varierende.

På skolen syntes jeg det vrimlet av dumme drittunger - hvilket det såklart gjorde, vi var jo unger. Men jeg følte meg mye eldre enn de på min alder, ettersom jeg var en total bokorm og gjorde det bra på skolen. For meg var det ubegripelig at noen hadde problemer med å lese, det var jo verdens enkleste! Logikk og fornuft er definitivt ikke alltid veldig utviklet hos barn, noe som irriterte meg grenseløst.

Hjemme hos oss gikk det i logikk og fornuft, og jeg fikk alltid forklaring på hvorfor og hvordan når jeg spurte om noe, og jeg lærte meg å plukke sammen fakta til en logisk sammenheng ganske tidlig. For meg gjorde det alt enklere, og jeg er en stor fan av at ting er enkelt. Men det er ikke noen veldig vanlig egenskap. Om jeg skal være ærlig vil jeg påstå at mange mennesker ville ikke visst hva fornuft var om de datt oppi det.

Ettersom jeg ble eldre ble den følelsen noe mildere, da mange ble mer fornuftige med årene. Noen har aldri blitt det, og tanken på personer på min alder som egentlig ikke har noe på utsiden av en barnehage å gjøre er egentlig skremmende. Men jeg har truffet på såpass mange at det ikke kan være tilfeldig.

Det som har blitt litt fascinerende for meg etterhvert er at min mentale alder er over hele landskapet. Jeg kan være i trassmodus verre enn den verste toåring om ting blir vrangt. Gi meg f eks et nytt spill eller en ny dings, og jeg er totalt fjortis. Har jeg en drittdag og/eller en overdose av dumhet så er jeg ca 200 år og synes alt og alle er idiotisk.

Neste år blir jeg femti. Blarg. Håper virkelig at ingen finner på å arrangere noe tull, kanskje jeg gjør det enkelt og reiser bort. Tar et par dager i Göteborg eller noe i den retningen. Ser om noe interessant foregår noe sted. Eller kanskje jeg bare trekker for gardiner, gir f i telefon og går i hi.