Jeg har de siste to ukene siden mor døde hatt raseri, frustrasjon, depresjon, likegyldighet, en iver etter å gjøre noe - samme hva - og en sterk trang til å gi hele verden fingeren og gå i hi. Samtidig. Energien er et eller annet sted misc lysår ute på minussiden, og det eneste som faktisk er trivelig er katta. Dyr tilsvarer et ganske stort forbruk av "interessante" piller, og selv om en blir like avhengig er vel dyra et bedre alternativ.
Problemet er jo også at jeg er alene med å ordne opp i dødsboet, dvs alt fra å rydde i leilighet, si opp misc abonnement, ha kontakt med megler, begravelsesbyrå og fanden og hans oldemor for øvrig, så å si at jeg er sliten er litt som å si at Mjøsa er en fuktig flekk. Ca årets understatement.
Noen sa at jeg burde be om hjelp - hvem i huleheitesvarte skulle jeg be om hjelp? En nabo skal hjelpe med å flytte ting til der jeg bor, men ellers har det bare vært masse fine ord og pjatt, ingen har faktisk gått in og sagt: "Her, jeg skal hjelpe deg med dette!" og gjort alvor av det.
For å gjøre alt mer ... interessant ... har jeg mine psykiske diagnoser Aspergers syndrom og bipolar, samt at kroppen min verker ganske konstant uten noen grunn leger kan finne. Fibromyalgi eller whatever. Vondt gjør det samma åssen jeg vrir og vender på det. Hva det heter kan i grunn være det samme.
Hyle så de hører meg i Kina er ganske fristende, men det er jo litt vanskelig å få til. Kanskje hvis jeg fikk tak i lydanlegget til Manowar, kopierte det ti-tjue ganger, koblet hele dritten til en mikrofon og SKREK.
Egentlig har jeg ikke energi til det heller, men hyle så alle suppehuene der ute ramler over ende er jo noe som kunne ha vært interessant.
Orke ting - URK! Jeg har foreløpig klart å gjøre det jeg skal, men energi, hva er det for et fint fremmedord? Sliten, sliten, sliten, lei, lei, lei. For å sitere mor fra en av de siste dagene før hun døde: Jeg spurte om hun var dritt lei hele møkka eller møkk lei hele dritten, og hun svarte "Begge". Kan si meg enig med den nå.
Jeg glemmer alt, hjernen er i en tjukk graut av ... øh, vettafan. Kanskje den går i bane rundt Jupiter for alt jeg vet. Kunne godt tenke meg å bli med dit en tur, det hadde antagelig vært bedre enn å gå her og synes synd på seg selv. Er jo ikke noen som vil savne meg allikevel.
Familie? Ikke mange jeg har kontakt med, den eneste er mors bror som er fem år yngre enn henne og har sine egne helseproblemer å stri med. Har jeg onkelen min veldig lenge? Hm, tror ikke det. Kanskje han overlever bare på f, det kunne ha vært typisk, men that's it. Flere har sagt at jeg skal ta kontakt, joda, prater litt dann og vann på internett og det er jo hyggelig, men de har sine egne familier, vennekretser og ting å bry seg om.
Venner? Ingen nær, som i fysisk nær, en som kan komme inn i samme rommet og prate litt.
Noen andre? Narr meg ikke til å le, hvilken merkelighet ville hatt noe forhold med noe så unyttig som meg? Jeg får bare henge på hjørnet mitt til det er min tur til å si hadet på badet. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg vil i det minste overleve katta og onkel. De to vil savne meg. Hvem ellers? Ser ikke for meg at noen går inn i kraftig sorg for at jeg forsvinner, og det kan vel være like bra.
En hører mange snodige historier om hva som skjer etter døden. Det er jo bare to alternativer: Ene er at det skjer noe, det andre er at det ikke skjer noe. Hvis det ikke skjer noe så vil jeg bare stoppe å eksistere, jeg vil sove uten å drømme, og det låter helt fint for meg. Sove er digg. Hvis det er noe etter døden... vel, oops. Kan jo bli interessant i det minste. Kroppen min vil løses opp i atomer som antagelig vil være med å bygge opp noe annet, kult nok. Visstnok er alle atomene i verdensrommet diverse milliarder år gamle og vil bli diverse milliarder år til, udødelighet nok for meg.
Jeg har satt pris på å kunne hjelpe mor, det er noe med å gjøre personer jeg er glad i fornøyd som gir meg et helt enormt kick. Være snill mot katta, skjemme henne bort, kose henne helt hinsides - det er i samme gata. Gjøre pus fornøyd er noe jeg digger hemningsløst.
Det er synd at vennene mine er så langt unna, ellers ville jeg gjort hva jeg kunne for å hjelpe dem om de behøvde det. Men for å være helt ærlig: Hvem behøver meg? Ikke jeg en gang. I min villeste fantasi - og den kan være temmelig vill - kan jeg se for meg at noen faktisk kan bli skikkelig glad i meg, som at de vil ha et forhold med meg. Feit, snart femti, aldri jobba, misc psykiske diagnoser, sarkastisk og spydig, ser ut som et mislykka takras, sosiale evner som en gjennomsnittlig trestokk - whoop-de-fucking-do.
Om jeg traff noen som ga uttrykk for at de faktisk liker meg hadde jeg vel trodd jeg drømte. Jeg ser ikke spes mye likbart med meg sjøl, så hvis noen gjør det hadde jeg likt en forklaring på hva, hvorfor, hvordan, etc. Alt jeg ser når jeg studerer meg sjøl er søppel og møkk.
Ønskeliste for den overskuelige fremtid: Bli ferdig med alle praktiske oppgaver & møkk og skitt som må gjøres, og evnen til å slappe bedre av. Jeg har muskelknuter på muskelknutene og ømme flekker på de ømme flekkene, og den derre trippel forbanna mikseren som har plantet seg i hjernen min og låst seg fast i turbomodus.
Oppsummering: Hvis noen faktisk bryr seg om åssen jeg har det kan de bare rable opp alle bannord de kan så mange ganger de gidder. Det blir antagelig sånn ca riktig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar