Jeg har pakket stash etter mor i ca hele dag sammen med ei venninne, og er nå rimelig gåen. Men vi fikk heldigvis gjort veldig mye, da.
Trøtt som ei strømpe - trøtt som en dupp - trøtt som en dass ... hmmm, trøtt som en dassete strømpedupp, kanskje? Min humoristiske sans har jaffal tatt en tur innom Twilight Zone eller noe tilsvarende, jeg satt og rotet rundt på Youtube og fant "The Great Song of Indifference" med - av alle mulige og umulige personer: Bob Geldof.
Jeg har aldri vært noe fan av ham, men den første gangen jeg så denne videoen lo jeg høyt, og det samme hendte nå.
http://www.youtube.com/watch?v=NoweGN8cm5g
Teksten morer meg også, men siden jeg ikke har rettigheter til den så vil jeg bare oppfordre til å bruke Google og skrive "Bob Geldof Great Song of Indifference lyrics", det er den første eller andre linjen.
Hvorfor den morer meg? Fordi den beskriver ganske bra åssen jeg føler når det gjelder hva folk gjør, sier, finner på og roter rundt med. Jeg kunne ikke bry meg mindre om jeg jobbet med det.
Unntaket er - såklart - venner. De er det viktigste i livet nå, og jeg er mer glad for å ha dem enn jeg har ord for å beskrive. Bare tanken på åssen ting hadde vært uten dem ... urk, jeg grøsser. Så hva de mener om ting er viktig for meg, men menneskeheten forøvrig kan vel generelt hoppe i havet og trekke vannet over seg for min del.
fredag 26. april 2013
onsdag 24. april 2013
Trøtt, sløv, helt i tåka
Hadde jeg ikke visst at det gikk an å være så trøtt som jeg er nå ville jeg veddet på at det var jug. Gleder meg til å bli kvitt listen min over ting som MÅ gjøres, listen som nå er av en lengde skremmende lik min egen arm. Få en eller annen slags system i galskapen igjen, istedenfor galskap i systemet som det er nå.
Jeg liker å vite sånn ca hva som skjer når og hvordan, overraskelser er ikke helt min greie. Så når jeg nå da har fått slengt så mye i hue som jeg har i det siste og i tillegg må rydde opp i rælet - ARGH er bare fornavnet. Mellomnavnet og etternavnet er mye verre.
Sitter her og fantaserer om å gå i hi, sooooooooooove. Krabbe opp i senga sammen med pus og bare være kortslutta. Sofaen kan duge også, glane på hjernedød film er bare litt mer krevende enn å flytte på kadaveret og dumpe det i senga. Pus kommer like gjerne der, tror hun bryr seg lite om hvor jeg er bare det er en kosearm innen rekkevidde.
Jeg er dønn sikker på at dyr har minst en sans vi mennesker ikke har, det ville ikke overraske meg om de har fler. Katta VET når jeg føler meg som en søppelhaug og kommer umiddelbart for å hilse på meg. Hvordan hun vet det går over mine sanser, jeg sier eller gjør ikke noe jeg registrerer sjøl. Kanskje hun lukter det, hva vet jeg. Men det er utrolig deilig å ha pelsdotten min i huset. Snakk om beroligende pille på fire bein!
Noen ganger klarer jeg å frike meg selv ut. Som for eksempel i mitt forhold til musikk. Jeg liker mange typer musikk, metal, klassisk og jazz for å nevne noe. Vanligvis vil jeg ha volumet lavt, av en eller annen merkelig grunn synes jeg at jeg da hører bedre. Joda, jeg har god hørsel, men det blir litt sprøtt noen ganger. Men, og her er et stort MEN: Jeg vil gjerne ha full guffe når jeg hører på power metal, helst i hodetelefoner så det blåser rett inn i skallen. Det får meg til å slappe av. Go figure.
At en har øresus etter en konsert er ikke så snodig, der "skal" jo veggene riste, men jeg har egentlig gitt opp å skjønne meg på meg sjøl. Bare å konstatere at her er den ene snodigheten oppå den andre, føler meg innimellom som om jeg har gått nesten full sirkel, fra "normal" til "merkelig" til "gal" og tilbake.
Jeg synes stort sett hele verden er sprø, men om jeg da er normal, enda sprøere enn resten eller muligens noe som er helt på siden... tjah, si det.
Jeg liker å vite sånn ca hva som skjer når og hvordan, overraskelser er ikke helt min greie. Så når jeg nå da har fått slengt så mye i hue som jeg har i det siste og i tillegg må rydde opp i rælet - ARGH er bare fornavnet. Mellomnavnet og etternavnet er mye verre.
Sitter her og fantaserer om å gå i hi, sooooooooooove. Krabbe opp i senga sammen med pus og bare være kortslutta. Sofaen kan duge også, glane på hjernedød film er bare litt mer krevende enn å flytte på kadaveret og dumpe det i senga. Pus kommer like gjerne der, tror hun bryr seg lite om hvor jeg er bare det er en kosearm innen rekkevidde.
Jeg er dønn sikker på at dyr har minst en sans vi mennesker ikke har, det ville ikke overraske meg om de har fler. Katta VET når jeg føler meg som en søppelhaug og kommer umiddelbart for å hilse på meg. Hvordan hun vet det går over mine sanser, jeg sier eller gjør ikke noe jeg registrerer sjøl. Kanskje hun lukter det, hva vet jeg. Men det er utrolig deilig å ha pelsdotten min i huset. Snakk om beroligende pille på fire bein!
Noen ganger klarer jeg å frike meg selv ut. Som for eksempel i mitt forhold til musikk. Jeg liker mange typer musikk, metal, klassisk og jazz for å nevne noe. Vanligvis vil jeg ha volumet lavt, av en eller annen merkelig grunn synes jeg at jeg da hører bedre. Joda, jeg har god hørsel, men det blir litt sprøtt noen ganger. Men, og her er et stort MEN: Jeg vil gjerne ha full guffe når jeg hører på power metal, helst i hodetelefoner så det blåser rett inn i skallen. Det får meg til å slappe av. Go figure.
At en har øresus etter en konsert er ikke så snodig, der "skal" jo veggene riste, men jeg har egentlig gitt opp å skjønne meg på meg sjøl. Bare å konstatere at her er den ene snodigheten oppå den andre, føler meg innimellom som om jeg har gått nesten full sirkel, fra "normal" til "merkelig" til "gal" og tilbake.
Jeg synes stort sett hele verden er sprø, men om jeg da er normal, enda sprøere enn resten eller muligens noe som er helt på siden... tjah, si det.
tirsdag 23. april 2013
Hvor i "#%& kom den fra?
Friends
You are down, you feel like shit, you don't know what to do.
The mood you're in you'll kill somebody deserving
End up in a lot of trouble, hassle an chaos
Is it worth it?
Can I avoid it?
Yes you can.
With belief backing you up from the people you hold dear
their support and love helps with anything
Keeping you grounded and calm so your problems can be solved
without mess of the gross kind most want to spread.
It will help
You will grow
The need is there
Friends sharing their feelings for you is better than any drug in existence
Take it from somebody who has tried it all
A pat on the back and be told "you are worthy," you get high as a kite.
Kick your self up
Start the good life
And all of it is you.
You can do anything you just need to believe it
Some people say that you don't, forget about that
It boils down to the reason of strength you can muster
the best side effect is it stops all the bluster
You are down, you feel like shit, you don't know what to do.
The mood you're in you'll kill somebody deserving
End up in a lot of trouble, hassle an chaos
Is it worth it?
Can I avoid it?
Yes you can.
With belief backing you up from the people you hold dear
their support and love helps with anything
Keeping you grounded and calm so your problems can be solved
without mess of the gross kind most want to spread.
It will help
You will grow
The need is there
Friends sharing their feelings for you is better than any drug in existence
Take it from somebody who has tried it all
A pat on the back and be told "you are worthy," you get high as a kite.
Kick your self up
Start the good life
And all of it is you.
You can do anything you just need to believe it
Some people say that you don't, forget about that
It boils down to the reason of strength you can muster
the best side effect is it stops all the bluster
Blir det lettere? Kjennes ikke sånn ut
Jeg har de siste to ukene siden mor døde hatt raseri, frustrasjon, depresjon, likegyldighet, en iver etter å gjøre noe - samme hva - og en sterk trang til å gi hele verden fingeren og gå i hi. Samtidig. Energien er et eller annet sted misc lysår ute på minussiden, og det eneste som faktisk er trivelig er katta. Dyr tilsvarer et ganske stort forbruk av "interessante" piller, og selv om en blir like avhengig er vel dyra et bedre alternativ.
Problemet er jo også at jeg er alene med å ordne opp i dødsboet, dvs alt fra å rydde i leilighet, si opp misc abonnement, ha kontakt med megler, begravelsesbyrå og fanden og hans oldemor for øvrig, så å si at jeg er sliten er litt som å si at Mjøsa er en fuktig flekk. Ca årets understatement.
Noen sa at jeg burde be om hjelp - hvem i huleheitesvarte skulle jeg be om hjelp? En nabo skal hjelpe med å flytte ting til der jeg bor, men ellers har det bare vært masse fine ord og pjatt, ingen har faktisk gått in og sagt: "Her, jeg skal hjelpe deg med dette!" og gjort alvor av det.
For å gjøre alt mer ... interessant ... har jeg mine psykiske diagnoser Aspergers syndrom og bipolar, samt at kroppen min verker ganske konstant uten noen grunn leger kan finne. Fibromyalgi eller whatever. Vondt gjør det samma åssen jeg vrir og vender på det. Hva det heter kan i grunn være det samme.
Hyle så de hører meg i Kina er ganske fristende, men det er jo litt vanskelig å få til. Kanskje hvis jeg fikk tak i lydanlegget til Manowar, kopierte det ti-tjue ganger, koblet hele dritten til en mikrofon og SKREK.
Egentlig har jeg ikke energi til det heller, men hyle så alle suppehuene der ute ramler over ende er jo noe som kunne ha vært interessant.
Orke ting - URK! Jeg har foreløpig klart å gjøre det jeg skal, men energi, hva er det for et fint fremmedord? Sliten, sliten, sliten, lei, lei, lei. For å sitere mor fra en av de siste dagene før hun døde: Jeg spurte om hun var dritt lei hele møkka eller møkk lei hele dritten, og hun svarte "Begge". Kan si meg enig med den nå.
Jeg glemmer alt, hjernen er i en tjukk graut av ... øh, vettafan. Kanskje den går i bane rundt Jupiter for alt jeg vet. Kunne godt tenke meg å bli med dit en tur, det hadde antagelig vært bedre enn å gå her og synes synd på seg selv. Er jo ikke noen som vil savne meg allikevel.
Familie? Ikke mange jeg har kontakt med, den eneste er mors bror som er fem år yngre enn henne og har sine egne helseproblemer å stri med. Har jeg onkelen min veldig lenge? Hm, tror ikke det. Kanskje han overlever bare på f, det kunne ha vært typisk, men that's it. Flere har sagt at jeg skal ta kontakt, joda, prater litt dann og vann på internett og det er jo hyggelig, men de har sine egne familier, vennekretser og ting å bry seg om.
Venner? Ingen nær, som i fysisk nær, en som kan komme inn i samme rommet og prate litt.
Noen andre? Narr meg ikke til å le, hvilken merkelighet ville hatt noe forhold med noe så unyttig som meg? Jeg får bare henge på hjørnet mitt til det er min tur til å si hadet på badet. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg vil i det minste overleve katta og onkel. De to vil savne meg. Hvem ellers? Ser ikke for meg at noen går inn i kraftig sorg for at jeg forsvinner, og det kan vel være like bra.
En hører mange snodige historier om hva som skjer etter døden. Det er jo bare to alternativer: Ene er at det skjer noe, det andre er at det ikke skjer noe. Hvis det ikke skjer noe så vil jeg bare stoppe å eksistere, jeg vil sove uten å drømme, og det låter helt fint for meg. Sove er digg. Hvis det er noe etter døden... vel, oops. Kan jo bli interessant i det minste. Kroppen min vil løses opp i atomer som antagelig vil være med å bygge opp noe annet, kult nok. Visstnok er alle atomene i verdensrommet diverse milliarder år gamle og vil bli diverse milliarder år til, udødelighet nok for meg.
Jeg har satt pris på å kunne hjelpe mor, det er noe med å gjøre personer jeg er glad i fornøyd som gir meg et helt enormt kick. Være snill mot katta, skjemme henne bort, kose henne helt hinsides - det er i samme gata. Gjøre pus fornøyd er noe jeg digger hemningsløst.
Det er synd at vennene mine er så langt unna, ellers ville jeg gjort hva jeg kunne for å hjelpe dem om de behøvde det. Men for å være helt ærlig: Hvem behøver meg? Ikke jeg en gang. I min villeste fantasi - og den kan være temmelig vill - kan jeg se for meg at noen faktisk kan bli skikkelig glad i meg, som at de vil ha et forhold med meg. Feit, snart femti, aldri jobba, misc psykiske diagnoser, sarkastisk og spydig, ser ut som et mislykka takras, sosiale evner som en gjennomsnittlig trestokk - whoop-de-fucking-do.
Om jeg traff noen som ga uttrykk for at de faktisk liker meg hadde jeg vel trodd jeg drømte. Jeg ser ikke spes mye likbart med meg sjøl, så hvis noen gjør det hadde jeg likt en forklaring på hva, hvorfor, hvordan, etc. Alt jeg ser når jeg studerer meg sjøl er søppel og møkk.
Ønskeliste for den overskuelige fremtid: Bli ferdig med alle praktiske oppgaver & møkk og skitt som må gjøres, og evnen til å slappe bedre av. Jeg har muskelknuter på muskelknutene og ømme flekker på de ømme flekkene, og den derre trippel forbanna mikseren som har plantet seg i hjernen min og låst seg fast i turbomodus.
Oppsummering: Hvis noen faktisk bryr seg om åssen jeg har det kan de bare rable opp alle bannord de kan så mange ganger de gidder. Det blir antagelig sånn ca riktig.
Problemet er jo også at jeg er alene med å ordne opp i dødsboet, dvs alt fra å rydde i leilighet, si opp misc abonnement, ha kontakt med megler, begravelsesbyrå og fanden og hans oldemor for øvrig, så å si at jeg er sliten er litt som å si at Mjøsa er en fuktig flekk. Ca årets understatement.
Noen sa at jeg burde be om hjelp - hvem i huleheitesvarte skulle jeg be om hjelp? En nabo skal hjelpe med å flytte ting til der jeg bor, men ellers har det bare vært masse fine ord og pjatt, ingen har faktisk gått in og sagt: "Her, jeg skal hjelpe deg med dette!" og gjort alvor av det.
For å gjøre alt mer ... interessant ... har jeg mine psykiske diagnoser Aspergers syndrom og bipolar, samt at kroppen min verker ganske konstant uten noen grunn leger kan finne. Fibromyalgi eller whatever. Vondt gjør det samma åssen jeg vrir og vender på det. Hva det heter kan i grunn være det samme.
Hyle så de hører meg i Kina er ganske fristende, men det er jo litt vanskelig å få til. Kanskje hvis jeg fikk tak i lydanlegget til Manowar, kopierte det ti-tjue ganger, koblet hele dritten til en mikrofon og SKREK.
Egentlig har jeg ikke energi til det heller, men hyle så alle suppehuene der ute ramler over ende er jo noe som kunne ha vært interessant.
Orke ting - URK! Jeg har foreløpig klart å gjøre det jeg skal, men energi, hva er det for et fint fremmedord? Sliten, sliten, sliten, lei, lei, lei. For å sitere mor fra en av de siste dagene før hun døde: Jeg spurte om hun var dritt lei hele møkka eller møkk lei hele dritten, og hun svarte "Begge". Kan si meg enig med den nå.
Jeg glemmer alt, hjernen er i en tjukk graut av ... øh, vettafan. Kanskje den går i bane rundt Jupiter for alt jeg vet. Kunne godt tenke meg å bli med dit en tur, det hadde antagelig vært bedre enn å gå her og synes synd på seg selv. Er jo ikke noen som vil savne meg allikevel.
Familie? Ikke mange jeg har kontakt med, den eneste er mors bror som er fem år yngre enn henne og har sine egne helseproblemer å stri med. Har jeg onkelen min veldig lenge? Hm, tror ikke det. Kanskje han overlever bare på f, det kunne ha vært typisk, men that's it. Flere har sagt at jeg skal ta kontakt, joda, prater litt dann og vann på internett og det er jo hyggelig, men de har sine egne familier, vennekretser og ting å bry seg om.
Venner? Ingen nær, som i fysisk nær, en som kan komme inn i samme rommet og prate litt.
Noen andre? Narr meg ikke til å le, hvilken merkelighet ville hatt noe forhold med noe så unyttig som meg? Jeg får bare henge på hjørnet mitt til det er min tur til å si hadet på badet. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg vil i det minste overleve katta og onkel. De to vil savne meg. Hvem ellers? Ser ikke for meg at noen går inn i kraftig sorg for at jeg forsvinner, og det kan vel være like bra.
En hører mange snodige historier om hva som skjer etter døden. Det er jo bare to alternativer: Ene er at det skjer noe, det andre er at det ikke skjer noe. Hvis det ikke skjer noe så vil jeg bare stoppe å eksistere, jeg vil sove uten å drømme, og det låter helt fint for meg. Sove er digg. Hvis det er noe etter døden... vel, oops. Kan jo bli interessant i det minste. Kroppen min vil løses opp i atomer som antagelig vil være med å bygge opp noe annet, kult nok. Visstnok er alle atomene i verdensrommet diverse milliarder år gamle og vil bli diverse milliarder år til, udødelighet nok for meg.
Jeg har satt pris på å kunne hjelpe mor, det er noe med å gjøre personer jeg er glad i fornøyd som gir meg et helt enormt kick. Være snill mot katta, skjemme henne bort, kose henne helt hinsides - det er i samme gata. Gjøre pus fornøyd er noe jeg digger hemningsløst.
Det er synd at vennene mine er så langt unna, ellers ville jeg gjort hva jeg kunne for å hjelpe dem om de behøvde det. Men for å være helt ærlig: Hvem behøver meg? Ikke jeg en gang. I min villeste fantasi - og den kan være temmelig vill - kan jeg se for meg at noen faktisk kan bli skikkelig glad i meg, som at de vil ha et forhold med meg. Feit, snart femti, aldri jobba, misc psykiske diagnoser, sarkastisk og spydig, ser ut som et mislykka takras, sosiale evner som en gjennomsnittlig trestokk - whoop-de-fucking-do.
Om jeg traff noen som ga uttrykk for at de faktisk liker meg hadde jeg vel trodd jeg drømte. Jeg ser ikke spes mye likbart med meg sjøl, så hvis noen gjør det hadde jeg likt en forklaring på hva, hvorfor, hvordan, etc. Alt jeg ser når jeg studerer meg sjøl er søppel og møkk.
Ønskeliste for den overskuelige fremtid: Bli ferdig med alle praktiske oppgaver & møkk og skitt som må gjøres, og evnen til å slappe bedre av. Jeg har muskelknuter på muskelknutene og ømme flekker på de ømme flekkene, og den derre trippel forbanna mikseren som har plantet seg i hjernen min og låst seg fast i turbomodus.
Oppsummering: Hvis noen faktisk bryr seg om åssen jeg har det kan de bare rable opp alle bannord de kan så mange ganger de gidder. Det blir antagelig sånn ca riktig.
tirsdag 16. april 2013
Å miste nær familie
En blir født. En lever. En dør. Det er vel en av de få tingene vi faktisk kan være sikre på.
At foreldre blir gamle og dør er vanlig, men det gjør ikke mindre vondt av den grunn.
Far døde i 1997 etter å ha kjempet med kreften i over et år etter at det ble konstatert spredning. Det ville ikke overrasket meg om det var hans stahet som gjorde at det holdt så lenge. Men den gangen håpet jeg at det ville gå fortere, ettersom han led fryktelig på slutten. For å være helt ærlig var jeg i grunnen lettet over at han fikk slippe. Jeg savner ham og ler for meg selv når jeg tenker på ting han/vi har sagt/gjort, men nå gjør det ikke vondt leenger.
Mor døde 9. april 2013, ni dager før sin åttiårsdag.
DET gjorde vondt. Hun har alltid vært vital, sterk, energisk, ståpå, ga seg aldri for noe. Men så satt sykdommene inn, en etter en, og hun endte opp i sitt verste mareritt: Klar i hodet, men liggende i en seng ute av stand til å gjøre noe annet enn å prate. Heldigvis - både for henne og meg - varte det ikke så lenge som med far, og hun forsvant fredelig på natten. Vi har også alltid hatt et meget nært og varmt forhold som jeg ikke har ord for å beskrive, bare ønske for alle andre at de også kunne hatt det like bra i barndommen som jeg har hatt. Far var en utrolig snill person, han hadde ikke et ondskapsfullt atom i kroppen, men han var så totalt annerledes enn mor at jeg aldri helt forsto hvorfor de giftet seg til å begynne med.
Jeg har hatt mine problemer på tross av et toppenbra barndomshjem, og mor har alltid vært der for meg, snakket meg bort fra de suicidale tankene jeg hadde da det var verst, vært sammen med meg i alt. Nå har jeg mistet den personen jeg alltid har satt mange lysår over alle mennesker unntatt mine venner, da.
Egoisten i meg ville ha mor til jeg ble 120 eller så, men jeg er faktisk også litt lettet over at hun slapp bort fra marerittet sitt. Vi snakket om det meste, og hun fortalte meg flere ganger at om hun skulle lage liste over ting som hun hatet, fikk henne til å gå på veggene bare av å tenke på, etc, var situasjonen de siste ukene av livet hennes: Totalt ute av stand til å gjøre noe annet enn å snakke alene, men fremdeles like klar i hodet.
Hun fikk meg til å love at jeg skulle forsøke å gråte og sørge så lite som mulig når hun døde, og isteden tenke på så fint vi har hatt det sammen i alle år, og det akter jeg å gjøre. Så den 18. april 2013, hennes åttiårsdag, skal jeg gjøre følgende: Lage mat vi likte begge to, nyte den etter beste evne, så muligens åpne en flaske vin, skåle for henne og tilbringe kvelden med å se en eller annen dustete film hun ville ledd seg skakk av. Om det går uten at jeg får sammenbrudd vet jeg ikke, men jeg forsøker.
Om noen vil slå seg sammen med meg og skåle for henne jeg mener er/var verdens beste mor så er det bare koselig
At foreldre blir gamle og dør er vanlig, men det gjør ikke mindre vondt av den grunn.
Far døde i 1997 etter å ha kjempet med kreften i over et år etter at det ble konstatert spredning. Det ville ikke overrasket meg om det var hans stahet som gjorde at det holdt så lenge. Men den gangen håpet jeg at det ville gå fortere, ettersom han led fryktelig på slutten. For å være helt ærlig var jeg i grunnen lettet over at han fikk slippe. Jeg savner ham og ler for meg selv når jeg tenker på ting han/vi har sagt/gjort, men nå gjør det ikke vondt leenger.
Mor døde 9. april 2013, ni dager før sin åttiårsdag.
DET gjorde vondt. Hun har alltid vært vital, sterk, energisk, ståpå, ga seg aldri for noe. Men så satt sykdommene inn, en etter en, og hun endte opp i sitt verste mareritt: Klar i hodet, men liggende i en seng ute av stand til å gjøre noe annet enn å prate. Heldigvis - både for henne og meg - varte det ikke så lenge som med far, og hun forsvant fredelig på natten. Vi har også alltid hatt et meget nært og varmt forhold som jeg ikke har ord for å beskrive, bare ønske for alle andre at de også kunne hatt det like bra i barndommen som jeg har hatt. Far var en utrolig snill person, han hadde ikke et ondskapsfullt atom i kroppen, men han var så totalt annerledes enn mor at jeg aldri helt forsto hvorfor de giftet seg til å begynne med.
Jeg har hatt mine problemer på tross av et toppenbra barndomshjem, og mor har alltid vært der for meg, snakket meg bort fra de suicidale tankene jeg hadde da det var verst, vært sammen med meg i alt. Nå har jeg mistet den personen jeg alltid har satt mange lysår over alle mennesker unntatt mine venner, da.
Egoisten i meg ville ha mor til jeg ble 120 eller så, men jeg er faktisk også litt lettet over at hun slapp bort fra marerittet sitt. Vi snakket om det meste, og hun fortalte meg flere ganger at om hun skulle lage liste over ting som hun hatet, fikk henne til å gå på veggene bare av å tenke på, etc, var situasjonen de siste ukene av livet hennes: Totalt ute av stand til å gjøre noe annet enn å snakke alene, men fremdeles like klar i hodet.
Hun fikk meg til å love at jeg skulle forsøke å gråte og sørge så lite som mulig når hun døde, og isteden tenke på så fint vi har hatt det sammen i alle år, og det akter jeg å gjøre. Så den 18. april 2013, hennes åttiårsdag, skal jeg gjøre følgende: Lage mat vi likte begge to, nyte den etter beste evne, så muligens åpne en flaske vin, skåle for henne og tilbringe kvelden med å se en eller annen dustete film hun ville ledd seg skakk av. Om det går uten at jeg får sammenbrudd vet jeg ikke, men jeg forsøker.
Om noen vil slå seg sammen med meg og skåle for henne jeg mener er/var verdens beste mor så er det bare koselig
søndag 7. april 2013
Leseleseleseleselese
Lese. Bøker, blader, hva som helst.
Det er en av mine absolutte favorittgjøremål noensinne. For meg er det lite som slår å sitte i et fredelig hjørne med en god bok. Gjerne med en kopp te innen rekkevidde og katta ved siden av meg, begge deler er veldig avslappende. Jeg aner ikke hvor mange bøker jeg har lest i mitt liv, men i gjennomsnitt en om dagen siden jeg var ca 15, jeg er født i 1965, regn ut sjøl ;)
Hvis du har den riktige typen humor vil jeg på det varmeste anbefale Douglas Adams geniale "Hitchhiker's Guide to the Galaxy", oversatt "Haikerens guide til galaksen". Og ellers alt du kan finne med hans navn på.
Personlig er jeg ikke veldig begeistret for oversettelsen, men det er antagelig fordi mye av den britiske tonen som er så ubetalelig i boken er nesten umulig å få riktig på et annet språk. Eller kanskje fordi jeg er utrolig pirkete...
Det samme gjelder Stephen King. Mannen har en evne til å fortelle historier som få andre, men det er få av bøkene hans som har blitt oversatt bra. Den eneste "feilen" med det han skriver er at han er antagelig verdensmester i å ende bøker med spørsmålstegn. Når jeg leser en av hans bøker pleier det å begynne med at jeg leser - eller inhalerer - boken, lever meg inn i historien, filmen lager seg selv i hjernen min, plottet hans slutter, og så vil jeg vite hva som skjer. Det er så frustrerende å være inni en god historie, og så er det ikke fler sider i boka. ARGH!
Jeg snublet over Tolkien ved en tilfeldighet da jeg var 10 eller 11, tuslet som vanlig rundt mellom hyllene på biblioteket og så "Hobbiten". Hva i huleste var en hobbit? Selvsagt grep jeg boken og leste den. Tre ganger, om jeg ikke husker feil. Og mange ganger siden den tiden. Jeg visste ikke at han hadde skrevet mer før jeg - som vanlig - tuslet på biblioteket og så "Ringenes Herre". Samme historien igjen, grafse til seg alle tre bøker og bli borte.
Det endte opp med at jeg kjøpte alle bøkene ganske fort, ettersom jeg lånte dem så mange ganger at bibliotekaren begynte å le av meg. Da jeg ble bedre i engelsk måtte jeg jo såklart lese dem på det språket, og syntes igjen at oversettelsen ikke var så mye å hoppe i taket for.
Jeg har blitt kalt bokorm så mange ganger at jeg har mistet tellingen, men jeg smiler og takker når noen sier det. Bøkene har gitt meg utrolig mye gjennom årene, så jeg regner det som et kompliment.
Reading. Books, magazines, whatever.
One of my favourite things to do, ever. To me little or nothing beats sitting in a quiet corner with a good book. A cup of tea within reach and my cat next to me just makes it better, not to mention very relaxing. I haven't got a clue how many books I've read in my life, but approximately one per day since I was about 15, I was born in 1965, you do the math ;)
If your humour is of the right kind one of my recommendations is Douglas Adams' "Hitchiker's Guide to the Galaxy". And anything else you can find with his name on it.
I'm not crazy about the translation, but that might be because his rather intricate language gets lost quite easily. Or maybe it is just me being picky...
Stephen King is another of my favourites. The man has story-telling abilities like few others, but unfortunately a lot of it is lost in translation. If I have to point out one thing "wrong" with his writing it would be that he is the champion of ending books with question marks. When I read one of his books I start reading - or inhaling - the book, the story comes alive, the movie makes itself in my brain, his plot ends, and I want to know what comes next. It is unbelievably frustrating to be inside a good story, and then no more pages in the book. ARGH!
I stumbled across Tolkien by a coincidence when I was about 10 or 11. I was as usual poking around the shelves in the library and noticed "The Hobbit". What in the world or off it was a hobbit? Of course I grabbed the book and read it. Three times, I believe it was. And a lot of times since then. I didn't know he had written more books until another time at the library, poking around the shelves and noticing "Lord of the Rings". Same story, grabbed the books and disappeared into them.
It ended up with me buying the books after a short while, I borrowed them so many times the librarian started laughing at me. When my English got better I of course had to read them in that language, and again, the translation was not that good.
I've been called a bookworm too many times to keep count, but if somebody calls me that I smile and thank them. The books have given me so much through the years that I consider it a compliment
Det er en av mine absolutte favorittgjøremål noensinne. For meg er det lite som slår å sitte i et fredelig hjørne med en god bok. Gjerne med en kopp te innen rekkevidde og katta ved siden av meg, begge deler er veldig avslappende. Jeg aner ikke hvor mange bøker jeg har lest i mitt liv, men i gjennomsnitt en om dagen siden jeg var ca 15, jeg er født i 1965, regn ut sjøl ;)
Hvis du har den riktige typen humor vil jeg på det varmeste anbefale Douglas Adams geniale "Hitchhiker's Guide to the Galaxy", oversatt "Haikerens guide til galaksen". Og ellers alt du kan finne med hans navn på.
Personlig er jeg ikke veldig begeistret for oversettelsen, men det er antagelig fordi mye av den britiske tonen som er så ubetalelig i boken er nesten umulig å få riktig på et annet språk. Eller kanskje fordi jeg er utrolig pirkete...
Det samme gjelder Stephen King. Mannen har en evne til å fortelle historier som få andre, men det er få av bøkene hans som har blitt oversatt bra. Den eneste "feilen" med det han skriver er at han er antagelig verdensmester i å ende bøker med spørsmålstegn. Når jeg leser en av hans bøker pleier det å begynne med at jeg leser - eller inhalerer - boken, lever meg inn i historien, filmen lager seg selv i hjernen min, plottet hans slutter, og så vil jeg vite hva som skjer. Det er så frustrerende å være inni en god historie, og så er det ikke fler sider i boka. ARGH!
Jeg snublet over Tolkien ved en tilfeldighet da jeg var 10 eller 11, tuslet som vanlig rundt mellom hyllene på biblioteket og så "Hobbiten". Hva i huleste var en hobbit? Selvsagt grep jeg boken og leste den. Tre ganger, om jeg ikke husker feil. Og mange ganger siden den tiden. Jeg visste ikke at han hadde skrevet mer før jeg - som vanlig - tuslet på biblioteket og så "Ringenes Herre". Samme historien igjen, grafse til seg alle tre bøker og bli borte.
Det endte opp med at jeg kjøpte alle bøkene ganske fort, ettersom jeg lånte dem så mange ganger at bibliotekaren begynte å le av meg. Da jeg ble bedre i engelsk måtte jeg jo såklart lese dem på det språket, og syntes igjen at oversettelsen ikke var så mye å hoppe i taket for.
Jeg har blitt kalt bokorm så mange ganger at jeg har mistet tellingen, men jeg smiler og takker når noen sier det. Bøkene har gitt meg utrolig mye gjennom årene, så jeg regner det som et kompliment.
Reading. Books, magazines, whatever.
One of my favourite things to do, ever. To me little or nothing beats sitting in a quiet corner with a good book. A cup of tea within reach and my cat next to me just makes it better, not to mention very relaxing. I haven't got a clue how many books I've read in my life, but approximately one per day since I was about 15, I was born in 1965, you do the math ;)
If your humour is of the right kind one of my recommendations is Douglas Adams' "Hitchiker's Guide to the Galaxy". And anything else you can find with his name on it.
I'm not crazy about the translation, but that might be because his rather intricate language gets lost quite easily. Or maybe it is just me being picky...
Stephen King is another of my favourites. The man has story-telling abilities like few others, but unfortunately a lot of it is lost in translation. If I have to point out one thing "wrong" with his writing it would be that he is the champion of ending books with question marks. When I read one of his books I start reading - or inhaling - the book, the story comes alive, the movie makes itself in my brain, his plot ends, and I want to know what comes next. It is unbelievably frustrating to be inside a good story, and then no more pages in the book. ARGH!
I stumbled across Tolkien by a coincidence when I was about 10 or 11. I was as usual poking around the shelves in the library and noticed "The Hobbit". What in the world or off it was a hobbit? Of course I grabbed the book and read it. Three times, I believe it was. And a lot of times since then. I didn't know he had written more books until another time at the library, poking around the shelves and noticing "Lord of the Rings". Same story, grabbed the books and disappeared into them.
It ended up with me buying the books after a short while, I borrowed them so many times the librarian started laughing at me. When my English got better I of course had to read them in that language, and again, the translation was not that good.
I've been called a bookworm too many times to keep count, but if somebody calls me that I smile and thank them. The books have given me so much through the years that I consider it a compliment
lørdag 6. april 2013
Musikk
Det hører med. Bakgrunnsmusikk når en slapper av, noe å ha i hodtelefoner når en går en ellers kjedelig tur, for å uttrykke følelser, for å jobbe til...
Jeg liker mange typer musikk. Diverse metal er alltid bra saker. Eksempel? Ok, hold på hue ellers ramler det av *infamt glis*
Manowar. Mange kaller det overdrevent macho, Conanrock, teatralsk, pompøst, etc. Tjah, kanskje. Men de kan også spille sokkene av de fleste. Eller i det minste trommehinnene ut av øra.
Warriors of the World: http://www.youtube.com/watch?v=AJ0sW7KOFhU
I Believe: http://www.youtube.com/watch?v=ZapaKKj3dA4
Twisted Sister. Det første tunge bandet som traff alle de riktige knappene mine. Gale gutter som gjør gale ting, skremmer vettet av "the establishment" og generelt irriterer alt og alle som kan kalles konservative. Er det noe jeg ikke er så er det konservativ, så da er det kanskje forståelig at jeg lo så jeg skrek av enkelte ting.
We're not Gonna Take It: http://www.youtube.com/watch?v=ZapaKKj3dA4
I Wanna Rock: http://www.youtube.com/watch?v=E8Ub5NGuScU
Hammerfall. Hva kan en egentlig si om dem? De er i hvertfall verdt å høre mye på etter min mening.
Last Man Standing: http://www.youtube.com/watch?v=zPJ1TFIMqi4
One More Time: http://www.youtube.com/watch?v=3i7H1--JxVw
Noen eksempler på hva jeg har på hjernen nå om dagen. OG natten. Denslags musikk blåser støvet ut av knotten, garantert. Jeg kunne ha kommet med mer, men da ville listen garantert bli lenger enn meg, og det er dessuten mulig å fortsette en annen gang.
Det hører med. Bakgrunnsmusikk når en slapper av, noe å ha i hodtelefoner når en går en ellers kjedelig tur, for å uttrykke følelser, for å jobbe til...
Jeg liker mange typer musikk. Diverse metal er alltid bra saker. Eksempel? Ok, hold på hue ellers ramler det av *infamt glis*
Manowar. Mange kaller det overdrevent macho, Conanrock, teatralsk, pompøst, etc. Tjah, kanskje. Men de kan også spille sokkene av de fleste. Eller i det minste trommehinnene ut av øra.
Warriors of the World: http://www.youtube.com/watch?v=AJ0sW7KOFhU
I Believe: http://www.youtube.com/watch?v=ZapaKKj3dA4
Twisted Sister. Det første tunge bandet som traff alle de riktige knappene mine. Gale gutter som gjør gale ting, skremmer vettet av "the establishment" og generelt irriterer alt og alle som kan kalles konservative. Er det noe jeg ikke er så er det konservativ, så da er det kanskje forståelig at jeg lo så jeg skrek av enkelte ting.
We're not Gonna Take It: http://www.youtube.com/watch?v=ZapaKKj3dA4
I Wanna Rock: http://www.youtube.com/watch?v=E8Ub5NGuScU
Hammerfall. Hva kan en egentlig si om dem? De er i hvertfall verdt å høre mye på etter min mening.
Last Man Standing: http://www.youtube.com/watch?v=zPJ1TFIMqi4
One More Time: http://www.youtube.com/watch?v=3i7H1--JxVw
Noen eksempler på hva jeg har på hjernen nå om dagen. OG natten. Denslags musikk blåser støvet ut av knotten, garantert. Jeg kunne ha kommet med mer, men da ville listen garantert bli lenger enn meg, og det er dessuten mulig å fortsette en annen gang.
Lørdag. Kveld. Hjemme.
Hvorfor er det så forferdelig for enkelte? Noen går fullstendig av skaftet hvis en forteller at "jeg satt og hygget meg med en bok."
Hva som er bra med å være på utesteder med grusom musikk (det kalles musikk, jeg kaller det datamaskin med dritesjuke), helle i seg drinker en ikke har lyst på og være sammen med mennesker en ikke har interesse av - det har gått meg hus forbi.
En fin alenelørdag? En god bok og gjerne en film innen rekkevidde, lage seg noe god mat, gryteretter er for eksempel aldri feil, og rett og slett la avslapningen legge seg.
Jeg har ikke noe i mot å være sammen med venner heller, fire-fem stykker, god mat, god drikke, godt selskap - en vet at det er vellykket når en tror seks timer er en, fordi det har vært så trivelig.
Såklart en kan ramle innom nettet også, hvis en kjeder seg er det alltid, og jeg mener ALLTID noe tussete å finne der. Eventuelle linker kan jeg legge inn siden. Noe går absolutt under kategori "overtrøtthumor", sånt en ler seg fillete av når en ikke har fått sove på en stund.
Når en er våken og alle hjernecellene er mer eller mindre i live er det en lo hysterisk av blitt bare dumt.
Overtrøtt, ja.
Sove er et merkelig fenomen. Teoretisk sett skal en visst legge seg på et tidspunkt av natten, sove et antall timer og våkne uthvilt og energisk. Hvis noen finner ut åssen i huleste det egentlig er så gi meg gjerne oppskriften.
Vanlig scenario for meg er at jeg blir trøtt, men hjernen er helt uenig. Den har en hel masse å komme med, og er kliss umulig å koble ut om jeg ikke har sovetabletter. Kanskje jeg da ikke har sovetabletter i huset og må da bare holde på som best jeg kan. En liten blund i en god stol, sløve litt på sofaen, og så er vi på'n igjen.
Flere døgn med det derre er fryktelig slitsomt. Jeg har blitt beskyldt for å ha en merkelig humor, den blir mange ganger merkeligere når jeg er overtrøtt. Så trøtt at jeg ikke er trøtt lenger og kjenner det som om hjernecellene svømmer i sirup og resten av meg er mer i slekt med overkokte nudler enn noe annet. Men jeg kan få hysterisk latteranfall av ca alt. Fra teletubbies via fluer som krabber rundt til hallusinasjoner av vegger som puster. Det var fascinerende, og utrolig dumt samtidig. Men jeg endte opp med å le.
Etter en sånn uke eller to er hjernen min i Twilight Zone, i bane rundt Jupiter eller noe tilsvarende fjernt. Da kommer kollapsen, jeg ramler ned i senga og forsvinner. Jeg har aldri funnet ut om det er "sovne" eller "besvime", men det er egentlig ikke så interessant bare jeg får hvile litt.
Sitter her og tenker på å forsøke den oppgaven nå, alltid litt interessant å se om jeg faktisk får det til.
Hvorfor er det så forferdelig for enkelte? Noen går fullstendig av skaftet hvis en forteller at "jeg satt og hygget meg med en bok."
Hva som er bra med å være på utesteder med grusom musikk (det kalles musikk, jeg kaller det datamaskin med dritesjuke), helle i seg drinker en ikke har lyst på og være sammen med mennesker en ikke har interesse av - det har gått meg hus forbi.
En fin alenelørdag? En god bok og gjerne en film innen rekkevidde, lage seg noe god mat, gryteretter er for eksempel aldri feil, og rett og slett la avslapningen legge seg.
Jeg har ikke noe i mot å være sammen med venner heller, fire-fem stykker, god mat, god drikke, godt selskap - en vet at det er vellykket når en tror seks timer er en, fordi det har vært så trivelig.
Såklart en kan ramle innom nettet også, hvis en kjeder seg er det alltid, og jeg mener ALLTID noe tussete å finne der. Eventuelle linker kan jeg legge inn siden. Noe går absolutt under kategori "overtrøtthumor", sånt en ler seg fillete av når en ikke har fått sove på en stund.
Når en er våken og alle hjernecellene er mer eller mindre i live er det en lo hysterisk av blitt bare dumt.
Overtrøtt, ja.
Sove er et merkelig fenomen. Teoretisk sett skal en visst legge seg på et tidspunkt av natten, sove et antall timer og våkne uthvilt og energisk. Hvis noen finner ut åssen i huleste det egentlig er så gi meg gjerne oppskriften.
Vanlig scenario for meg er at jeg blir trøtt, men hjernen er helt uenig. Den har en hel masse å komme med, og er kliss umulig å koble ut om jeg ikke har sovetabletter. Kanskje jeg da ikke har sovetabletter i huset og må da bare holde på som best jeg kan. En liten blund i en god stol, sløve litt på sofaen, og så er vi på'n igjen.
Flere døgn med det derre er fryktelig slitsomt. Jeg har blitt beskyldt for å ha en merkelig humor, den blir mange ganger merkeligere når jeg er overtrøtt. Så trøtt at jeg ikke er trøtt lenger og kjenner det som om hjernecellene svømmer i sirup og resten av meg er mer i slekt med overkokte nudler enn noe annet. Men jeg kan få hysterisk latteranfall av ca alt. Fra teletubbies via fluer som krabber rundt til hallusinasjoner av vegger som puster. Det var fascinerende, og utrolig dumt samtidig. Men jeg endte opp med å le.
Etter en sånn uke eller to er hjernen min i Twilight Zone, i bane rundt Jupiter eller noe tilsvarende fjernt. Da kommer kollapsen, jeg ramler ned i senga og forsvinner. Jeg har aldri funnet ut om det er "sovne" eller "besvime", men det er egentlig ikke så interessant bare jeg får hvile litt.
Sitter her og tenker på å forsøke den oppgaven nå, alltid litt interessant å se om jeg faktisk får det til.
torsdag 4. april 2013
onsdag 3. april 2013
Hahahahaha!
En dödsruna!
I dag sörjer vi en gammal kär vän som gått hädan, Sunt Förnuft, som levt med oss i många år.
Ingen är helt säker på hur gammal Sunt Förnuft egentligen var eftersom födelsedata sedan länge förlorats i en byråkratisk utrensning.
Sunt Förnuft kommer att bli ihågkommen för att ha skapat sådanavärdefulla uttryck som: "Det är klokt att gå in när det regnar", "Det är tidiga fåglar som får den bästa masken", "Livet är inte alltid rättvist, och det KAN vara mitt fel"
Sunt Förnuft levde efter enkla, sunda ekonomiska regler: "Gör inte av med mer pengar än du tjänar!" och trovärdiga stadgar: "Vuxna - inte barn - har ansvaret."
Sunt Förnufts hälsa började försämras snabbt när välmenande men betungande regler sattes i system. "Rapportering av att en 6-årig pojke anklagats för sexuellt ofredande när han pussade en klasskamrat". "Tonåringar relegerade från skolan när de använde munvatten efter lunchen". "En lärare förlorade arbetet för att ha gett en bångstyrig elev en reprimand"
Allt detta försämrade Sunt Förnuft.
Sunt Förnuft tappade fotfästet när föräldrar attackerade lärare för att de gjorde det jobb som de själva misslyckats med för att skapa disciplin hos stökiga elever.
Läget förvärrades när skolan tvingades ha föräldrars tillstånd för att ge en elev solkräm eller huvudvärkstablett men förvägrades att meddela föräldrar när en elev blev gravid och önskade abort.
Sunt Förnuft förlorade livsviljan när kyrkorna blev affärsdrivande och kriminella blev bättre omhändertagna än deras offer.
Sunt Förnuft blev helt ställd när du inte får försvara dig mot en inbrottstjuv i ditt eget hem och tjuven kan stämma dig för övervåld.
Sunt Förnuft gav slutligen upp och ville inte leva mer när en person inte kunde förstå att en ångande kopp kaffe var het - spillde den i knäet - och fick ett enormt skadestånd.
Sunt Förnuft föregicks i döden av sina föräldrar, SANNING och FÖRTROENDE- sin livspartner GOTT OMDÖME, dottern ANSVAR och sonen FÖRNUFT.
Sunt Förnuft överlevdes av 4 styvbröder: "JAG VET MINA RÄTTIGHETER", "JAG VILL HA DET NU!", "DET ÄR NÅ'N ANNANS FEL" och "JAG ÄR ETT OFFER"
Det var inte så många som deltog vid begravningen eftersom få förstod att Sunt Förnuft var borta för alltid.
Om du fortfarande minns Sunt Förnuft skicka detta vidare - om INTE - gör som de flesta - INGENTING
______________________________________________________________________
OBITUARY FOR THE LATE MR. COMMON SENSE
Today we mourn the passing of a beloved old friend, Common Sense, who has been with us for many years. No one knows for sure how old he was, since his birth records were long ago lost in bureaucratic red tape.
He will be remembered as having cultivated such valuable lessons as: Knowing when to come in out of the rain; why the early bird gets the worm; Life isn't always fair; and Maybe it was my fault.
Common Sense lived by simple, sound financial policies (don't spend more than you can earn) and reliable strategies (adults, not children, are in charge). His health began to deteriorate rapidly when well-intentioned but overbearing regulations were set in place. Reports of a 6 year-old boy charged with sexual harassment for kissing a classmate; teens suspended from school for using mouthwash after lunch; and a teacher fired for reprimanding an unruly student, only worsened his condition.
Common Sense lost ground when parents attacked teachers for doing the job that they themselves had failed to do in disciplining their unruly children. It declined even further when schools were required to get Parental consent to administer Calpol, sun lotion or a band-aid to a student; but could not inform parents when a student became pregnant and wanted to have an abortion.
Common Sense lost the will to live as the Ten Commandments became contraband; churches became businesses; and criminals received better treatment than their victims.
Common Sense took a beating when you couldn't defend yourself from a burglar in your own home and the burglar could sue you for assault.
Common Sense finally gave up the will to live, after a woman failed to realize that a steaming cup of coffee was hot. She spilled a little in her lap, and was promptly awarded a huge settlement.
Common Sense was preceded in death by his parents, Truth and Trust; his wife, Discretion; his daughter, Responsibility; and his son, Reason.
He is survived by his 3 stepbrothers; I Know My Rights, Someone Else Is To Blame, and I'm A Victim. Not many attended his funeral because so few realized he was gone. If you still remember him, pass this on. If not, join the majority and do nothing.
Jeg kan ikke bli mer enig om jeg forsøkte.
I couldn't agree more if I tried
En dödsruna!
I dag sörjer vi en gammal kär vän som gått hädan, Sunt Förnuft, som levt med oss i många år.
Ingen är helt säker på hur gammal Sunt Förnuft egentligen var eftersom födelsedata sedan länge förlorats i en byråkratisk utrensning.
Sunt Förnuft kommer att bli ihågkommen för att ha skapat sådanavärdefulla uttryck som: "Det är klokt att gå in när det regnar", "Det är tidiga fåglar som får den bästa masken", "Livet är inte alltid rättvist, och det KAN vara mitt fel"
Sunt Förnuft levde efter enkla, sunda ekonomiska regler: "Gör inte av med mer pengar än du tjänar!" och trovärdiga stadgar: "Vuxna - inte barn - har ansvaret."
Sunt Förnufts hälsa började försämras snabbt när välmenande men betungande regler sattes i system. "Rapportering av att en 6-årig pojke anklagats för sexuellt ofredande när han pussade en klasskamrat". "Tonåringar relegerade från skolan när de använde munvatten efter lunchen". "En lärare förlorade arbetet för att ha gett en bångstyrig elev en reprimand"
Allt detta försämrade Sunt Förnuft.
Sunt Förnuft tappade fotfästet när föräldrar attackerade lärare för att de gjorde det jobb som de själva misslyckats med för att skapa disciplin hos stökiga elever.
Läget förvärrades när skolan tvingades ha föräldrars tillstånd för att ge en elev solkräm eller huvudvärkstablett men förvägrades att meddela föräldrar när en elev blev gravid och önskade abort.
Sunt Förnuft förlorade livsviljan när kyrkorna blev affärsdrivande och kriminella blev bättre omhändertagna än deras offer.
Sunt Förnuft blev helt ställd när du inte får försvara dig mot en inbrottstjuv i ditt eget hem och tjuven kan stämma dig för övervåld.
Sunt Förnuft gav slutligen upp och ville inte leva mer när en person inte kunde förstå att en ångande kopp kaffe var het - spillde den i knäet - och fick ett enormt skadestånd.
Sunt Förnuft föregicks i döden av sina föräldrar, SANNING och FÖRTROENDE- sin livspartner GOTT OMDÖME, dottern ANSVAR och sonen FÖRNUFT.
Sunt Förnuft överlevdes av 4 styvbröder: "JAG VET MINA RÄTTIGHETER", "JAG VILL HA DET NU!", "DET ÄR NÅ'N ANNANS FEL" och "JAG ÄR ETT OFFER"
Det var inte så många som deltog vid begravningen eftersom få förstod att Sunt Förnuft var borta för alltid.
Om du fortfarande minns Sunt Förnuft skicka detta vidare - om INTE - gör som de flesta - INGENTING
______________________________________________________________________
OBITUARY FOR THE LATE MR. COMMON SENSE
Today we mourn the passing of a beloved old friend, Common Sense, who has been with us for many years. No one knows for sure how old he was, since his birth records were long ago lost in bureaucratic red tape.
He will be remembered as having cultivated such valuable lessons as: Knowing when to come in out of the rain; why the early bird gets the worm; Life isn't always fair; and Maybe it was my fault.
Common Sense lived by simple, sound financial policies (don't spend more than you can earn) and reliable strategies (adults, not children, are in charge). His health began to deteriorate rapidly when well-intentioned but overbearing regulations were set in place. Reports of a 6 year-old boy charged with sexual harassment for kissing a classmate; teens suspended from school for using mouthwash after lunch; and a teacher fired for reprimanding an unruly student, only worsened his condition.
Common Sense lost ground when parents attacked teachers for doing the job that they themselves had failed to do in disciplining their unruly children. It declined even further when schools were required to get Parental consent to administer Calpol, sun lotion or a band-aid to a student; but could not inform parents when a student became pregnant and wanted to have an abortion.
Common Sense lost the will to live as the Ten Commandments became contraband; churches became businesses; and criminals received better treatment than their victims.
Common Sense took a beating when you couldn't defend yourself from a burglar in your own home and the burglar could sue you for assault.
Common Sense finally gave up the will to live, after a woman failed to realize that a steaming cup of coffee was hot. She spilled a little in her lap, and was promptly awarded a huge settlement.
Common Sense was preceded in death by his parents, Truth and Trust; his wife, Discretion; his daughter, Responsibility; and his son, Reason.
He is survived by his 3 stepbrothers; I Know My Rights, Someone Else Is To Blame, and I'm A Victim. Not many attended his funeral because so few realized he was gone. If you still remember him, pass this on. If not, join the majority and do nothing.
Jeg kan ikke bli mer enig om jeg forsøkte.
I couldn't agree more if I tried
tirsdag 2. april 2013
Sove. Det er fine greier, sies det.
Jeg vet ikke så mye om sånne fancy greier. En god søvn er visstnok kjennetegnet av at en går til sengs, sovner relativt fort, sover ganske uforstyrret en natt, og er utvhilt og har energi på morgenen.
Ha. Ha. Ha. Veldig morsomt. Helt hysterisk. Med vekt på hysterisk.
Hysterien kommer når en ikke har klart å slappe skikkelig av på flere dager. Trøtt? Åja. Vil sove? Ingenting låter bedre enn det. Sove dårlig litt til. Hallusinasjonene dukker opp. Skal si at pustende vegger ser merkelige ut, gitt. Og jeg hadde ikke sniffet noe kreativt den perioden, jeg var enkelt og greit, rett opp og ned, søvnløs.
Insomnia suger. Hva kan en gjøre for å bli kvitt det?
--- En hører så mye rare ting en skal gjøre for å sove bra. Åpent vindu. Joda, frisk luft er fine greier, og det er ganske behagelig å ligge i en varm seng med en kald nese på utsiden av dyna. Men søvnkvaliteten blir ikke noe bedre.
--- Sengen du ligger i. Det har litt å si, men det som er synd er jo at virkelige kvalitetssenger har en virkelig hjerteinfarktfremkallende prislapp. Jeg har kjøpt det jeg hadde råd til og vil anbefale det samme til alle. Skal du ha ny seng? Host opp de pengene du kan.
--- Mørkt i soverommet. Både ja og nei, det fungerer for et migreneanfall om det er mørkt, og det er ganske behagelig for trøtte øyne å ha det mørkt de siste fem minuttene før leggetid.
--- Mest mulig stille og rolig i rom og omegn. Å jah, definitivt. Jeg er en av dem som reagerer på lyd, og nå bor jeg med skau på to sider. Fuglesang er ikke ulyd, det er bare koselig.
--- Noen sverger til misc te og urtevarianter før sengetid, jeg sier ... meh. En kopp te er alltid godt, og om en ikke får sove så får en i det minste noe godt.
--- Se på TV. Hmm, diskutabelt. Ålreit om en finner noe passe hjernedødt for å slappe av litt, men følge med i hyper spennende filmer, serier eller dokumentarer er ikke helt lurt. Da er hjernen i turbomodus og - helt riktig gjettet - det er kliss umulig å sove.
---Høre på musikk. Rolig musikk på lavt volum har beroligende effekt på meg, men derfra til at jeg sovner er det langt. Men jeg føler meg bedre, så det er jo ikke feil å forsøke.
--- Surfe på internett. Det er bedre enn å ligge i senga og glane i taket - ye gods, tak er KJEDELIGE! Men en kan risikere å bli oppslukt av noe som er så spennende at en glemmer hele senga og bare kommer på den når ryggen endelig klarer å få hylt sin smerte til deg. Men det kan også være fint om en har en behagelig stol å sitte i og en trykker bevisst på måfå når en finner linker. Link-lotto kan være veldig underholdende, men en trenger ikke særlig mange hjerneceller for å holde på med det, så fint tidsfordriv til en ramler tilbake i senga igjen for å forsøke mer soving. Taket er som tidligere nevnt gørrkjedelig.
--- Eller noe veldig åpenbart: Hive i seg en pille. Sovetabletter fungerer, spesielt dem over visse styrkenivåer for meg personlig. Men ikke verdens beste ide å knaske i ville mengder, da. Barn har lørdagsgodis i form av f eks sjokolade, mange voksne har lørdagsgodis i form av en vinflaske eller to - kanskje jeg skulle ha lørdagdsgodis i form av tabletter? *ler av mental film*
Jeg vil IKKE anbefale resptfrie sovemedisiner, det er mulig de fungerer for noen, men jeg kan like gjerne drikke et glass vann som jeg kan svelge det som kalles hjelp for en god natts søvn.
Jeg vet ikke så mye om sånne fancy greier. En god søvn er visstnok kjennetegnet av at en går til sengs, sovner relativt fort, sover ganske uforstyrret en natt, og er utvhilt og har energi på morgenen.
Ha. Ha. Ha. Veldig morsomt. Helt hysterisk. Med vekt på hysterisk.
Hysterien kommer når en ikke har klart å slappe skikkelig av på flere dager. Trøtt? Åja. Vil sove? Ingenting låter bedre enn det. Sove dårlig litt til. Hallusinasjonene dukker opp. Skal si at pustende vegger ser merkelige ut, gitt. Og jeg hadde ikke sniffet noe kreativt den perioden, jeg var enkelt og greit, rett opp og ned, søvnløs.
Insomnia suger. Hva kan en gjøre for å bli kvitt det?
--- En hører så mye rare ting en skal gjøre for å sove bra. Åpent vindu. Joda, frisk luft er fine greier, og det er ganske behagelig å ligge i en varm seng med en kald nese på utsiden av dyna. Men søvnkvaliteten blir ikke noe bedre.
--- Sengen du ligger i. Det har litt å si, men det som er synd er jo at virkelige kvalitetssenger har en virkelig hjerteinfarktfremkallende prislapp. Jeg har kjøpt det jeg hadde råd til og vil anbefale det samme til alle. Skal du ha ny seng? Host opp de pengene du kan.
--- Mørkt i soverommet. Både ja og nei, det fungerer for et migreneanfall om det er mørkt, og det er ganske behagelig for trøtte øyne å ha det mørkt de siste fem minuttene før leggetid.
--- Mest mulig stille og rolig i rom og omegn. Å jah, definitivt. Jeg er en av dem som reagerer på lyd, og nå bor jeg med skau på to sider. Fuglesang er ikke ulyd, det er bare koselig.
--- Noen sverger til misc te og urtevarianter før sengetid, jeg sier ... meh. En kopp te er alltid godt, og om en ikke får sove så får en i det minste noe godt.
--- Se på TV. Hmm, diskutabelt. Ålreit om en finner noe passe hjernedødt for å slappe av litt, men følge med i hyper spennende filmer, serier eller dokumentarer er ikke helt lurt. Da er hjernen i turbomodus og - helt riktig gjettet - det er kliss umulig å sove.
---Høre på musikk. Rolig musikk på lavt volum har beroligende effekt på meg, men derfra til at jeg sovner er det langt. Men jeg føler meg bedre, så det er jo ikke feil å forsøke.
--- Surfe på internett. Det er bedre enn å ligge i senga og glane i taket - ye gods, tak er KJEDELIGE! Men en kan risikere å bli oppslukt av noe som er så spennende at en glemmer hele senga og bare kommer på den når ryggen endelig klarer å få hylt sin smerte til deg. Men det kan også være fint om en har en behagelig stol å sitte i og en trykker bevisst på måfå når en finner linker. Link-lotto kan være veldig underholdende, men en trenger ikke særlig mange hjerneceller for å holde på med det, så fint tidsfordriv til en ramler tilbake i senga igjen for å forsøke mer soving. Taket er som tidligere nevnt gørrkjedelig.
--- Eller noe veldig åpenbart: Hive i seg en pille. Sovetabletter fungerer, spesielt dem over visse styrkenivåer for meg personlig. Men ikke verdens beste ide å knaske i ville mengder, da. Barn har lørdagsgodis i form av f eks sjokolade, mange voksne har lørdagsgodis i form av en vinflaske eller to - kanskje jeg skulle ha lørdagdsgodis i form av tabletter? *ler av mental film*
Jeg vil IKKE anbefale resptfrie sovemedisiner, det er mulig de fungerer for noen, men jeg kan like gjerne drikke et glass vann som jeg kan svelge det som kalles hjelp for en god natts søvn.
Tjah, hva gjør jeg egentlig her? Jeg vet ikke egentlig hva jeg holder på med. Men det kan jo kanskje bli interessant.
Men det er morsomt å ha et utløp for ideer, sarkastiske oppgulp, fine bilder, tips fra venner om hva de nå enn vil tipse om.
Jeg funderer også på å bruke plassen til å være mer praktisk: Jeg er "offisiell" datalærer for en del eldre mennesker, og tenkte på å samle enkle forklaringer på denne nye mystiske verden for dem. Kan vel ikke kalle det data for dummies heller, ettersom gamlingene flest er intelligente. De har bare aldri sett en dings som har et usivilisert antall knapper å trykke på og som de ikke er helt sikre på hvordan man gjør for å finne avisen en ville lese.
Andre praktiske ting: Butikker å få praktiske dingser i.
I http://www.enklereliv.no er det mange dingser som gjør livet enklere. Det er beregnet for de som er eldre og/eller en smule handicappet, men det er ikke nødvendig å være noen av delene for å ha nytte av dette. Praktiske ting på kjøkken og reise er bare et par eksempler.
Selvsagt Clas Ohlson, Skandinavias duppedittbutikk nr 1: http://www.clasohlson.com/no/ , den svenske http://www.clasohlson.com/se/ er like grei om en tilfeldigvis befinner seg der.
Gjøre ting enkelt er en stor favoritt hos meg, så du finner ikke masse pyntegjenstander mer eller mindre stablet oppå hverandre, dvs mindre støvsamlere. Bøkene mine er så tett trøkka inn i hyllene at jeg tviler på at støvkorn får plass der, men det er jo en helt annen sak.
Kommunikasjon: Si noe i klare ord, uten omsnakk og såkalt "høflighet", og du har plusspoeng hos meg. Det er dessverre altfor få som gir klare meldinger. Det stikk motsatte er det som oftest politikere og denslags som står for, og det gir meg en nesten uimotståelig trang til å gjøre ulovlige ting med pratmakeren. Noter: Nesten. Jeg har ikke gjort noe så drastisk ennå, men det har vært nære på noen ganger
Men det er morsomt å ha et utløp for ideer, sarkastiske oppgulp, fine bilder, tips fra venner om hva de nå enn vil tipse om.
Jeg funderer også på å bruke plassen til å være mer praktisk: Jeg er "offisiell" datalærer for en del eldre mennesker, og tenkte på å samle enkle forklaringer på denne nye mystiske verden for dem. Kan vel ikke kalle det data for dummies heller, ettersom gamlingene flest er intelligente. De har bare aldri sett en dings som har et usivilisert antall knapper å trykke på og som de ikke er helt sikre på hvordan man gjør for å finne avisen en ville lese.
Andre praktiske ting: Butikker å få praktiske dingser i.
I http://www.enklereliv.no er det mange dingser som gjør livet enklere. Det er beregnet for de som er eldre og/eller en smule handicappet, men det er ikke nødvendig å være noen av delene for å ha nytte av dette. Praktiske ting på kjøkken og reise er bare et par eksempler.
Selvsagt Clas Ohlson, Skandinavias duppedittbutikk nr 1: http://www.clasohlson.com/no/ , den svenske http://www.clasohlson.com/se/ er like grei om en tilfeldigvis befinner seg der.
Gjøre ting enkelt er en stor favoritt hos meg, så du finner ikke masse pyntegjenstander mer eller mindre stablet oppå hverandre, dvs mindre støvsamlere. Bøkene mine er så tett trøkka inn i hyllene at jeg tviler på at støvkorn får plass der, men det er jo en helt annen sak.
Kommunikasjon: Si noe i klare ord, uten omsnakk og såkalt "høflighet", og du har plusspoeng hos meg. Det er dessverre altfor få som gir klare meldinger. Det stikk motsatte er det som oftest politikere og denslags som står for, og det gir meg en nesten uimotståelig trang til å gjøre ulovlige ting med pratmakeren. Noter: Nesten. Jeg har ikke gjort noe så drastisk ennå, men det har vært nære på noen ganger
Abonner på:
Innlegg (Atom)