tirsdag 16. april 2013

Å miste nær familie

En blir født. En lever. En dør. Det er vel en av de få tingene vi faktisk kan være sikre på.

At foreldre blir gamle og dør er vanlig, men det gjør ikke mindre vondt av den grunn.

Far døde i 1997 etter å ha kjempet med kreften i over et år etter at det ble konstatert spredning. Det ville ikke overrasket meg om det var hans stahet som gjorde at det holdt så lenge. Men den gangen håpet jeg at det ville gå fortere, ettersom han led fryktelig på slutten. For å være helt ærlig var jeg i grunnen lettet over at han fikk slippe. Jeg savner ham og ler for meg selv når jeg tenker på ting han/vi har sagt/gjort, men nå gjør det ikke vondt leenger.

Mor døde 9. april 2013, ni dager før sin åttiårsdag.

DET gjorde vondt. Hun har alltid vært vital, sterk, energisk, ståpå, ga seg aldri for noe. Men så satt sykdommene inn, en etter en, og hun endte opp i sitt verste mareritt: Klar i hodet, men liggende i en seng ute av stand til å gjøre noe annet enn å prate. Heldigvis - både for henne og meg - varte det ikke så lenge som med far, og hun forsvant fredelig på natten. Vi har også alltid hatt et meget nært og varmt forhold som jeg ikke har ord for å beskrive, bare ønske for alle andre at de også kunne hatt det like bra i barndommen som jeg har hatt. Far var en utrolig snill person, han hadde ikke et ondskapsfullt atom i kroppen, men han var så totalt annerledes enn mor at jeg aldri helt forsto hvorfor de giftet seg til å begynne med.

Jeg har hatt mine problemer på tross av et toppenbra barndomshjem, og mor har alltid vært der for meg, snakket meg bort fra de suicidale tankene jeg hadde da det var verst, vært sammen med meg i alt. Nå har jeg mistet den personen jeg alltid har satt mange lysår over alle mennesker unntatt mine venner, da.

Egoisten i meg ville ha mor til jeg ble 120 eller så, men jeg er faktisk også litt lettet over at hun slapp bort fra marerittet sitt. Vi snakket om det meste, og hun fortalte meg flere ganger at om hun skulle lage liste over ting som hun hatet, fikk henne til å gå på veggene bare av å tenke på, etc, var situasjonen de siste ukene av livet hennes: Totalt ute av stand til å gjøre noe annet enn å snakke alene, men fremdeles like klar i hodet.

Hun fikk meg til å love at jeg skulle forsøke å gråte og sørge så lite som mulig når hun døde, og isteden tenke på så fint vi har hatt det sammen i alle år, og det akter jeg å gjøre. Så den 18. april 2013, hennes åttiårsdag, skal jeg gjøre følgende: Lage mat vi likte begge to, nyte den etter beste evne, så muligens åpne en flaske vin, skåle for henne og tilbringe kvelden med å se en eller annen dustete film hun ville ledd seg skakk av. Om det går uten at jeg får sammenbrudd vet jeg ikke, men jeg forsøker.

Om noen vil slå seg sammen med meg og skåle for henne jeg mener er/var verdens beste mor så er det bare koselig

1 kommentar:

  1. Jeg er med på en skål jeg. Blir nok kanskje en boks med Cola Zero, men skåle, det skal jeg!

    SvarSlett