Nå om dagen er jeg dritt lei hele møkka. Satt her i sta og funderte på om det var en kroppsdel som ikke gjorde vondt. Tenkte lenge, men fant ingen. Sur som ti kilo sitroner. Eller no.
Fant ut at jeg kanskje skulle gjøre noe som er i nærheten av fornuftig, så jeg stappa full vaskemaskinen. Det lukter godt på badet, ja.
Jeg har fremdeles fornemmelsen av at hjernen min har dratt på ferie og er nå i bane rundt Jupiter eller noe annet minst like langt vekk. Oppi skallen min er det bare smørje igjen. Vet ikke riktig om det er fornuftig eller om det bare er fjernt, men kanskje jeg skal imitere katta og slappe av i senga.
Finner jeg noe som ligner på energi kanskje jeg spiller Diablo isteden. Det er alltid kult å mose/smadre zombie, skjeletter, og ellers alt som kan ødelegges. Gidder ikke å gjøre noe som kjrever hjerneaktivitet, dt er det eneste jeg er ca sikker på akkurat nå.
fredag 23. januar 2015
mandag 28. april 2014
Okay, irritert nå
Jeg har fremdeles skallebank etter fallet, selv om det er mer lokalisert rundt der såret åpnet seg. Men noe som er verre for meg har dukket opp: Problemer med å fokusere når jeg leser. Med progressive briller. Kontaktlinser og lesebriller går fint, likeså uten synshjelp i det hele tatt.
Antagelig bare en bagatell, men om det involverer min evne til å lese blir jeg tussete. Jeg kan godt klare meg uten ganske mye, helt greit. Men ikke lesing. Så nå venter jeg på beskjed om når jeg skal komme til øyenlegen. Synd de ikke kan gi meg nye øyne i farta, det hadde vært en artig variant å faktisk kunne se uten hjelpemidler :P
Bitche videre: Jeg er stiv absolutt overalt. Noen har byttet muskelfibre med piggtråd. Sukk. Mine ømme punkter er ømme. Sukk igjen. Jeg har hatt problem med ømme muskler før, men dette begynner å bli seriøst idiotisk. Jeg har blitt satt sammen av deler fra skraphaugen. Om det ikke hadde vært så dumt ville det vært komisk.
Antagelig bare en bagatell, men om det involverer min evne til å lese blir jeg tussete. Jeg kan godt klare meg uten ganske mye, helt greit. Men ikke lesing. Så nå venter jeg på beskjed om når jeg skal komme til øyenlegen. Synd de ikke kan gi meg nye øyne i farta, det hadde vært en artig variant å faktisk kunne se uten hjelpemidler :P
Bitche videre: Jeg er stiv absolutt overalt. Noen har byttet muskelfibre med piggtråd. Sukk. Mine ømme punkter er ømme. Sukk igjen. Jeg har hatt problem med ømme muskler før, men dette begynner å bli seriøst idiotisk. Jeg har blitt satt sammen av deler fra skraphaugen. Om det ikke hadde vært så dumt ville det vært komisk.
tirsdag 8. april 2014
Sett inn lang rekke ufine kommentarer (jeg gidder ikke akkurat nå)
Et år siden mor døde. Argh.
Fremdeles hodepine etter hva nå i gamperæva som egentlig skjedde da jeg kollapset. Dobbelt argh.
Øm i bakhodet OG kjeften ennå. Trippel argh.
For å gjøre det hele ekstra underholdende: Problemer med å lese. Fire måneder etter forrige synspøve.
Av en eller annen merkverdig grunn frister tilværelsen som alkoholiker og/eller narkoman nå for tiden (Hell misc bøtter med sarkasme her)
Note to self: Slutt å tenke så mye, det er bare slitsomt. Hvis jeg husker, da. Utrolig nok er jeg mer svimehue enn ellers, trodde faktisk ikke det gikk. Meh.
Fremdeles hodepine etter hva nå i gamperæva som egentlig skjedde da jeg kollapset. Dobbelt argh.
Øm i bakhodet OG kjeften ennå. Trippel argh.
For å gjøre det hele ekstra underholdende: Problemer med å lese. Fire måneder etter forrige synspøve.
Av en eller annen merkverdig grunn frister tilværelsen som alkoholiker og/eller narkoman nå for tiden (Hell misc bøtter med sarkasme her)
Note to self: Slutt å tenke så mye, det er bare slitsomt. Hvis jeg husker, da. Utrolig nok er jeg mer svimehue enn ellers, trodde faktisk ikke det gikk. Meh.
mandag 24. mars 2014
Er det ikke det ene. så er det det andre, er det ikke det andre så er det det tredje, fortsett så lenge en gidder
En tannlegetur på torsdag ga meg en tann minus etter en og en halv time der. Gå ut. Se overgangsfeltet, blunke, og se taket på en ambulanse. Tanke nr en er HVA I ********?
Forklaringen jeg fikk var at jeg rett og slett hadde ramlet overende uten noe forvarsel, traff bakhue med asfalten og fikk et lite krampeanfall. Dette skjedde ca halv tolv, midt i Lysekil sentrum. Flott. Men det var i et minste et vennlig menneske som ringte til ambulansen. I Lysekil tar den kjøreturen ca et minutt.
To førstegangsopplevelser jeg godt kunne klart meg uten: Besvime og ambulansetur.. Er ikke vilt begeistret for å være mer inni helsevesenet enn jeg må. selv om alt personale jeg noensinne har møtt er helt ufattelig trivelige. Men det jeg fint kan klare meg uten er dårlig helse!
Ikke at jeg gjør krav på å være så inmari normal til å begynne med, men nå begynner ting å bli idiotiske
Resultatet av turen til sykehuset var misc bilder og prøver tatt, ingen viste noe en kunne peke på og si at feilen var der, oooog for å gjøre de hele "morsomt" har jeg nå kjøreforbud i et halvt år. Blæ.
Tanken på å gå i hi er mer og mer fristende, gitt. Sooooooooooooooooove...mmmmmmmmmmm...
Forklaringen jeg fikk var at jeg rett og slett hadde ramlet overende uten noe forvarsel, traff bakhue med asfalten og fikk et lite krampeanfall. Dette skjedde ca halv tolv, midt i Lysekil sentrum. Flott. Men det var i et minste et vennlig menneske som ringte til ambulansen. I Lysekil tar den kjøreturen ca et minutt.
To førstegangsopplevelser jeg godt kunne klart meg uten: Besvime og ambulansetur.. Er ikke vilt begeistret for å være mer inni helsevesenet enn jeg må. selv om alt personale jeg noensinne har møtt er helt ufattelig trivelige. Men det jeg fint kan klare meg uten er dårlig helse!
Ikke at jeg gjør krav på å være så inmari normal til å begynne med, men nå begynner ting å bli idiotiske
Resultatet av turen til sykehuset var misc bilder og prøver tatt, ingen viste noe en kunne peke på og si at feilen var der, oooog for å gjøre de hele "morsomt" har jeg nå kjøreforbud i et halvt år. Blæ.
Tanken på å gå i hi er mer og mer fristende, gitt. Sooooooooooooooooove...mmmmmmmmmmm...
torsdag 27. februar 2014
Hvor lenge til orker jeg?
Jeg har ikke hatt sånne tanker siden tenårene, men nå er de her igjen: Samle opp masse tabletter, sluke hele haugen og legge meg med et smil når jeg tenkte på at jeg ikke kom til å våkne igjen.
Det høres patetisk ut, men jeg trenger noen som trenger meg. Sist jeg smilte var her for ca en time siden da jeg ga pus tunfisk og kos, ettersom det er noen som trenger meg og blir glad når jeg gjør noe for dem. Jeg har en onkel som er nesten like nær meg som mor var, men han bor i Hønefoss. Syk er han også, så min morbide hjerne kommer jo såklart opp med alt mulig og umulig.
Jeg har hørt folk si til meg at jeg er verdifull, en god venn, etc og takker veldig for komplimentene - det er bare det at sånt ser jeg ikke selv. Jeg ser bare den patetiske, stygge, feite taperen som ikke har et liv og holder seg unna mennesker fordi det er umulig å begripe seg på dem. Nesten femti år og ikke hatt et forhold noen gang, en kunne jo grine av mindre. Hvis jeg hadde orket.
Apatien vokser stadig, refrenget er "næh, gidder ikke" til veldig mye. Gidder ikke ete, gidder ikke gå ut med søpla, gidder enkelte ganger ikke en gang å dusje. Jeg burde jo ete, men glemmer det. Har nesten ikke sultfølelse etter operasjonen, og må dermed holde øye med klokka. Det har gått ok hittil, men når jeg er nedi et sånt høl som nå er alt som er mer fancy enn å kravle ut av senga noe jeg helst vil slippe.
Har forsøkt å komme på ting som ville få meg til å bli skikkelig glad, og det var ikke enkelt. Sånn "hoppe i være og synge av fryd"-glad, ikke bare "hm, trivelig" Det eneste som dukket opp var hvis jeg vant et skremmende antall millioner i et eller annet lotteri og kunne lekt julenisse for dem jeg setter pris på. DA hadde jeg nok danset polka jeg også, selv om jeg ikke kan danse for fem øre. Men det er en helt annen sak.
De som kjenner meg vet at jeg har en mildt sagt rabiat fantasi. Men den gir opp ånden om det går på at noen er virkelig glad i meg, slik et par i et forhold skal være.
Hvis noe sånt mot formodning skjer kommer jeg vel til å bli redd for å våkne, denne drømmen var altfor deilig.
Det høres patetisk ut, men jeg trenger noen som trenger meg. Sist jeg smilte var her for ca en time siden da jeg ga pus tunfisk og kos, ettersom det er noen som trenger meg og blir glad når jeg gjør noe for dem. Jeg har en onkel som er nesten like nær meg som mor var, men han bor i Hønefoss. Syk er han også, så min morbide hjerne kommer jo såklart opp med alt mulig og umulig.
Jeg har hørt folk si til meg at jeg er verdifull, en god venn, etc og takker veldig for komplimentene - det er bare det at sånt ser jeg ikke selv. Jeg ser bare den patetiske, stygge, feite taperen som ikke har et liv og holder seg unna mennesker fordi det er umulig å begripe seg på dem. Nesten femti år og ikke hatt et forhold noen gang, en kunne jo grine av mindre. Hvis jeg hadde orket.
Apatien vokser stadig, refrenget er "næh, gidder ikke" til veldig mye. Gidder ikke ete, gidder ikke gå ut med søpla, gidder enkelte ganger ikke en gang å dusje. Jeg burde jo ete, men glemmer det. Har nesten ikke sultfølelse etter operasjonen, og må dermed holde øye med klokka. Det har gått ok hittil, men når jeg er nedi et sånt høl som nå er alt som er mer fancy enn å kravle ut av senga noe jeg helst vil slippe.
Har forsøkt å komme på ting som ville få meg til å bli skikkelig glad, og det var ikke enkelt. Sånn "hoppe i være og synge av fryd"-glad, ikke bare "hm, trivelig" Det eneste som dukket opp var hvis jeg vant et skremmende antall millioner i et eller annet lotteri og kunne lekt julenisse for dem jeg setter pris på. DA hadde jeg nok danset polka jeg også, selv om jeg ikke kan danse for fem øre. Men det er en helt annen sak.
De som kjenner meg vet at jeg har en mildt sagt rabiat fantasi. Men den gir opp ånden om det går på at noen er virkelig glad i meg, slik et par i et forhold skal være.
Hvis noe sånt mot formodning skjer kommer jeg vel til å bli redd for å våkne, denne drømmen var altfor deilig.
søndag 2. februar 2014
Bursdag - bleh
På førerkortet står det at jeg er født første februar 1965. Dvs at jeg var 49 i går. Åssen det gikk for seg at jeg faktisk har blitt middelaldrende har jeg foreløpig ikke fått med meg, men det er en annen sak.
Bursdager er definitivt ikke spes gøy lenger. Det var grisekult opp til jeg var ca 20, da var det kult å bli eldre og "voksen". Hva nå enn "voksen" er. Teoretisk er en visst voksen når en er 18, det er jo da en blir myndig og kan gjøre det meste uten å be foreldre om tillatelse. Men praksis har ofte vist seg å være meget varierende.
På skolen syntes jeg det vrimlet av dumme drittunger - hvilket det såklart gjorde, vi var jo unger. Men jeg følte meg mye eldre enn de på min alder, ettersom jeg var en total bokorm og gjorde det bra på skolen. For meg var det ubegripelig at noen hadde problemer med å lese, det var jo verdens enkleste! Logikk og fornuft er definitivt ikke alltid veldig utviklet hos barn, noe som irriterte meg grenseløst.
Hjemme hos oss gikk det i logikk og fornuft, og jeg fikk alltid forklaring på hvorfor og hvordan når jeg spurte om noe, og jeg lærte meg å plukke sammen fakta til en logisk sammenheng ganske tidlig. For meg gjorde det alt enklere, og jeg er en stor fan av at ting er enkelt. Men det er ikke noen veldig vanlig egenskap. Om jeg skal være ærlig vil jeg påstå at mange mennesker ville ikke visst hva fornuft var om de datt oppi det.
Ettersom jeg ble eldre ble den følelsen noe mildere, da mange ble mer fornuftige med årene. Noen har aldri blitt det, og tanken på personer på min alder som egentlig ikke har noe på utsiden av en barnehage å gjøre er egentlig skremmende. Men jeg har truffet på såpass mange at det ikke kan være tilfeldig.
Det som har blitt litt fascinerende for meg etterhvert er at min mentale alder er over hele landskapet. Jeg kan være i trassmodus verre enn den verste toåring om ting blir vrangt. Gi meg f eks et nytt spill eller en ny dings, og jeg er totalt fjortis. Har jeg en drittdag og/eller en overdose av dumhet så er jeg ca 200 år og synes alt og alle er idiotisk.
Neste år blir jeg femti. Blarg. Håper virkelig at ingen finner på å arrangere noe tull, kanskje jeg gjør det enkelt og reiser bort. Tar et par dager i Göteborg eller noe i den retningen. Ser om noe interessant foregår noe sted. Eller kanskje jeg bare trekker for gardiner, gir f i telefon og går i hi.
Bursdager er definitivt ikke spes gøy lenger. Det var grisekult opp til jeg var ca 20, da var det kult å bli eldre og "voksen". Hva nå enn "voksen" er. Teoretisk er en visst voksen når en er 18, det er jo da en blir myndig og kan gjøre det meste uten å be foreldre om tillatelse. Men praksis har ofte vist seg å være meget varierende.
På skolen syntes jeg det vrimlet av dumme drittunger - hvilket det såklart gjorde, vi var jo unger. Men jeg følte meg mye eldre enn de på min alder, ettersom jeg var en total bokorm og gjorde det bra på skolen. For meg var det ubegripelig at noen hadde problemer med å lese, det var jo verdens enkleste! Logikk og fornuft er definitivt ikke alltid veldig utviklet hos barn, noe som irriterte meg grenseløst.
Hjemme hos oss gikk det i logikk og fornuft, og jeg fikk alltid forklaring på hvorfor og hvordan når jeg spurte om noe, og jeg lærte meg å plukke sammen fakta til en logisk sammenheng ganske tidlig. For meg gjorde det alt enklere, og jeg er en stor fan av at ting er enkelt. Men det er ikke noen veldig vanlig egenskap. Om jeg skal være ærlig vil jeg påstå at mange mennesker ville ikke visst hva fornuft var om de datt oppi det.
Ettersom jeg ble eldre ble den følelsen noe mildere, da mange ble mer fornuftige med årene. Noen har aldri blitt det, og tanken på personer på min alder som egentlig ikke har noe på utsiden av en barnehage å gjøre er egentlig skremmende. Men jeg har truffet på såpass mange at det ikke kan være tilfeldig.
Det som har blitt litt fascinerende for meg etterhvert er at min mentale alder er over hele landskapet. Jeg kan være i trassmodus verre enn den verste toåring om ting blir vrangt. Gi meg f eks et nytt spill eller en ny dings, og jeg er totalt fjortis. Har jeg en drittdag og/eller en overdose av dumhet så er jeg ca 200 år og synes alt og alle er idiotisk.
Neste år blir jeg femti. Blarg. Håper virkelig at ingen finner på å arrangere noe tull, kanskje jeg gjør det enkelt og reiser bort. Tar et par dager i Göteborg eller noe i den retningen. Ser om noe interessant foregår noe sted. Eller kanskje jeg bare trekker for gardiner, gir f i telefon og går i hi.
onsdag 25. desember 2013
Jul - bleh
I alle fall nå når jeg er alene med det. I hele mitt liv har jul vært synonymt med familie, samvær og god mat. Jeg er mildt sagt ikke kristen, og det kommersielle styret med julegaver, julemat, juleditt og juledatt gir meg lyst til å sparke noen til månen.
Solvervet er den gamle grunnen til at alle festet på denne tiden av året, og det kan jeg i det minste se grunnen til. Det var en fredelig kveld med meditasjon og tanker den 22 for meg, og det betyr MYE mer enn all kakling om urelaterte ting jeg har sett i media siden... tjah, lenge.
Nå etter at mor døde og de personene jeg kaller venner bor så inn i gamperæva langt unna at det er til å bli sprø av har hele julekonseptet bleknet for meg. Tro meg eller la være, men det er rett og slett kjedelig. TV er full av julete juledill, alle prater om jule-whatever, reklame for å kjøpe julegaver for skremmende pengesummer om en regner på det. Julegaver på avbetaling en blir ferdig med om to år? Seriøst? Hvis ikke det er hyperkommersielt og ganske kvalmt vet jeg ikke hva det er.
Jada, hadde personer jeg trives sammen med vært innen rekkevidde er det dønn sikkert at jeg hadde vært mer interessert, men siden kattepus er det eneste levende vesen her så gir jeg ganske beng. Det gjør da også pus, hun er fornøyd bare matskål er full, hun har en behagelig plass å ligge på og gjerne jevnlige porsjoner med kos.
Så inntil jeg får grunn til noe annet gidder jeg ikke å bruke tid, energi og penger på juleting.
Solvervet er den gamle grunnen til at alle festet på denne tiden av året, og det kan jeg i det minste se grunnen til. Det var en fredelig kveld med meditasjon og tanker den 22 for meg, og det betyr MYE mer enn all kakling om urelaterte ting jeg har sett i media siden... tjah, lenge.
Nå etter at mor døde og de personene jeg kaller venner bor så inn i gamperæva langt unna at det er til å bli sprø av har hele julekonseptet bleknet for meg. Tro meg eller la være, men det er rett og slett kjedelig. TV er full av julete juledill, alle prater om jule-whatever, reklame for å kjøpe julegaver for skremmende pengesummer om en regner på det. Julegaver på avbetaling en blir ferdig med om to år? Seriøst? Hvis ikke det er hyperkommersielt og ganske kvalmt vet jeg ikke hva det er.
Jada, hadde personer jeg trives sammen med vært innen rekkevidde er det dønn sikkert at jeg hadde vært mer interessert, men siden kattepus er det eneste levende vesen her så gir jeg ganske beng. Det gjør da også pus, hun er fornøyd bare matskål er full, hun har en behagelig plass å ligge på og gjerne jevnlige porsjoner med kos.
Så inntil jeg får grunn til noe annet gidder jeg ikke å bruke tid, energi og penger på juleting.
onsdag 11. desember 2013
Et av universets store mysterium
Åssen kan et så lite vesen som min trekilos katt breie seg utover en halv seng når den aktuelle senga i tillegg er 120 cm bred?
Jeg har blitt veldig begeistret for den nye senga, totalt digg å ligge i, og ellers alt det gode en ellers kan si om en seng. Det har vist seg at pus er enig med meg, ettersom hun pleier å legge seg ved siden av hodeputen når jeg skal sove.
Utover natten flytter vi selvsagt på oss, og i løpet av de under to ukene vi har bodd her har jeg våknet mange ganger av at klumpen jeg la meg på da jeg snudde meg mjauer og vrir på seg.
De gangene pus ikke ligger ved hodeputen er det ved tærne som er favoritten, og det er jo helt greit - der er det best plass, og jeg får en fotvarmer på kjøpet ;)
Jeg har blitt veldig begeistret for den nye senga, totalt digg å ligge i, og ellers alt det gode en ellers kan si om en seng. Det har vist seg at pus er enig med meg, ettersom hun pleier å legge seg ved siden av hodeputen når jeg skal sove.
Utover natten flytter vi selvsagt på oss, og i løpet av de under to ukene vi har bodd her har jeg våknet mange ganger av at klumpen jeg la meg på da jeg snudde meg mjauer og vrir på seg.
De gangene pus ikke ligger ved hodeputen er det ved tærne som er favoritten, og det er jo helt greit - der er det best plass, og jeg får en fotvarmer på kjøpet ;)
lørdag 7. desember 2013
Flytta. Delvis. Omtrent. Nesten. Ca. Tror jeg.
Jeg planla å flytte i november hvis mulig. Meg og planlegging går gjerne spektakulært på trynet, det burde jeg jo ha lært meg nå. Hva skjedde? Jeg ble sjuk!
Først fant ryggen min ut at den skulle leke idiot, jeg er temmelig sikker på at jeg gjorde noe kreativt med en muskel eller to baki der, ettersom det gjorde noe inn i "#¤&// vondt å gjøre annet enn å gå eller ligge. Så fikk jeg vondt i magen, stadig verre, og meg min store idiot ignorerte det jo. Kålhue. Helt til det gjorde enda mer vondt enn ryggen, da var det på akutten den 17 november. Jeg forklarte at jeg ikke hadde spist noe særlig de tre siste dagene, bare drukket, fordi jeg ble kvalm bare av å se på mat. Legen tittet på meg, pirket litt på min ømme mage (ÆÆÆVVVEEE!!!) og fortalte meg klart og tydelig at jeg burde opereres. Nå. Jeg fikk ikke en gang lov til å kjøre, jeg ble stappa inn i en taxi.
What the fuck?
Jeg fant meg selv på NÄL (Norra Älvsborgs Länssjukhus) på kvelden og på et operasjonsbord ved midnatt. Sov godt med narkose, det er en av de få fordelene med å være på et sykehus når en har søvnproblemer. Våknet opp med ryggmargsbedøvelsen fremdeles sittende i, et kateter og et drypp. Slanger og ledninger overalt, selv nedi halsen. Uærgh. Føltes som om noen hadde skrubba innsiden av halsen min med sandpapir, IKKE kos. Jeg hadde whiskyrøst i to dager etter at de tok ut den slangen. Har hørt at noen har fetisj på sykehusscenarioer opp til og inklusive mating med slange i nesen, og det forstår jeg ikke. Men det er en annen sak.
Så fikk jeg vite hva årsaken til smerten i magen var: Jeg hadde et brokk i magen, og der hadde tykktarmen brettet seg inn og hele systemet mitt hadde stoppet. De åpnet meg og fikk rettet ut tarmene dit de skulle være og sydde igjen. Hadde jeg kommet senere ville det blitt seriøs tarmslyng av det, med fjerning av tarm og mulig livsfare inkludert. Gulp.
Diverse bannord fløy ut av meg da legen sa at jeg ikke skulle løfte noe som veide mer enn 3-4 kilo på minst 4-6 uker. Akkurat hva jeg trengte midt oppi en flytt.... NOT! Fikk hjelp til å rydde ut av kåken og stappet det letteste inn i bilen, inklusive en meget sur kattepus. Hun HATER buret, for å si det pent, så jeg endte opp med misc ekstra stripedekorasjoner og et knurrende bur ved siden av meg i bilen. Vel framme kom lederen i sameiet for å ønske meg velkommen, og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Poof, damen tok alt ut av bilen og bar det opp for meg. Jeg fikk bare ta kattebur. Snakk om kjapp reaksjon!
Sykdomshistorien stopper ikke her, da. Etter et par dager til var magen på ny øm, sår og veldig rød, samt at bandasjen ble gjennomklissete av det som rant ut av såret. Åja, og feber til dessert. Hjælp. Klok av skade dro jeg tilbake til sykehuset, hvor de tok nok blod til å fore familien Dracula og gjorde meg ennå litt mer susete enn jeg var. Tror jeg, det er litt tåkete. Men jeg fikk antibiotika, som tok feberen og den store ( ca middagstallerken) røde flekken rundt såret på vel to dager. Fascinerende, egentlig.
Men jeg får fremdeles ikke løfte noe, og jeg vil gjerne ha tingene mine hit istedenfor på lager, så jeg skal ta endel telefonsamtaler på mandag og se hva som kan la seg fikses. Å si at det er frustrerende er bare fornavnet, men det burde i det minste være nok til å minne meg på at jeg ikke bør planlegge mer enn absolutt nødvendig. Murphys lov slår inn og ting blir totalt FUBAR uten at jeg en gang vet hva som skjer. Så gammal som jeg er nå burde jeg jo vite bedre, men jeg er ikke gammal nok til å skylde på senilitet eller noe lignende ennå. Kan kanskje skylde på at jeg er født sånn, vet ikke riktig.
Heldigvis har jeg i det minste fått den nye sengen hit, og jeg angrer ikke på kjøpet av den. Dyr som %¤&((), men det kjennes også når jeg legger meg. 120 cm bred, regulerbar, Tempur. Mmmmmm... En kan jo få sovefetisj av mindre. *flire* Pus er nesten like glad i den som jeg er. Hun har nemlig alltid likt å ligge i sengen med meg, men det har ikke alltid fungert så bra pga at jeg har mer eller mindre laget kattemos når jeg snur meg. Skjer ikke med denne sengen, det er antagelig plass til en tre-fire katter her uten at det blir trangt. Ganske digg.
Har fått bokhyller også, dog uten noen bøker i foreløpig. Hvis jeg får leid noen til å kjøre og bære kan jeg ha det koselig med å stappe bøker i hyller framover. Venter også på en sofa, da burde det begynne å bli ok her. Gardiner vil også være en fordel, ettersom det nå er minusgrader og det er _kaldt_ ved vinduene. Bra jeg fikk med meg vifteovnen, ellers hadde jeg måttet holde meg under misc dyner og tepper. Fikk nemlig med meg et antall av dem, ettersom denslags ikke er spes tungt.
Det var litt kjedelig de første par kveldene etter at jeg ble noe bedre, men jeg kom nok ut av febersusingen til å komme på at jeg hadde to nyttige ting: En trådløs router og en laptop. Det var en filleting å komme på internett, og det er aldri feil. Fremdeles litt kjedelig fra tid til annen, savner bøkene mine veldig. Men jeg er fremdeles nesten skremmende trøtt, det er vel kroppen min som sier at jeg ikke er 100% frisk ennå. Med andre ord: Ny seng blir brukt flittig.
Først fant ryggen min ut at den skulle leke idiot, jeg er temmelig sikker på at jeg gjorde noe kreativt med en muskel eller to baki der, ettersom det gjorde noe inn i "#¤&// vondt å gjøre annet enn å gå eller ligge. Så fikk jeg vondt i magen, stadig verre, og meg min store idiot ignorerte det jo. Kålhue. Helt til det gjorde enda mer vondt enn ryggen, da var det på akutten den 17 november. Jeg forklarte at jeg ikke hadde spist noe særlig de tre siste dagene, bare drukket, fordi jeg ble kvalm bare av å se på mat. Legen tittet på meg, pirket litt på min ømme mage (ÆÆÆVVVEEE!!!) og fortalte meg klart og tydelig at jeg burde opereres. Nå. Jeg fikk ikke en gang lov til å kjøre, jeg ble stappa inn i en taxi.
What the fuck?
Jeg fant meg selv på NÄL (Norra Älvsborgs Länssjukhus) på kvelden og på et operasjonsbord ved midnatt. Sov godt med narkose, det er en av de få fordelene med å være på et sykehus når en har søvnproblemer. Våknet opp med ryggmargsbedøvelsen fremdeles sittende i, et kateter og et drypp. Slanger og ledninger overalt, selv nedi halsen. Uærgh. Føltes som om noen hadde skrubba innsiden av halsen min med sandpapir, IKKE kos. Jeg hadde whiskyrøst i to dager etter at de tok ut den slangen. Har hørt at noen har fetisj på sykehusscenarioer opp til og inklusive mating med slange i nesen, og det forstår jeg ikke. Men det er en annen sak.
Så fikk jeg vite hva årsaken til smerten i magen var: Jeg hadde et brokk i magen, og der hadde tykktarmen brettet seg inn og hele systemet mitt hadde stoppet. De åpnet meg og fikk rettet ut tarmene dit de skulle være og sydde igjen. Hadde jeg kommet senere ville det blitt seriøs tarmslyng av det, med fjerning av tarm og mulig livsfare inkludert. Gulp.
Diverse bannord fløy ut av meg da legen sa at jeg ikke skulle løfte noe som veide mer enn 3-4 kilo på minst 4-6 uker. Akkurat hva jeg trengte midt oppi en flytt.... NOT! Fikk hjelp til å rydde ut av kåken og stappet det letteste inn i bilen, inklusive en meget sur kattepus. Hun HATER buret, for å si det pent, så jeg endte opp med misc ekstra stripedekorasjoner og et knurrende bur ved siden av meg i bilen. Vel framme kom lederen i sameiet for å ønske meg velkommen, og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Poof, damen tok alt ut av bilen og bar det opp for meg. Jeg fikk bare ta kattebur. Snakk om kjapp reaksjon!
Sykdomshistorien stopper ikke her, da. Etter et par dager til var magen på ny øm, sår og veldig rød, samt at bandasjen ble gjennomklissete av det som rant ut av såret. Åja, og feber til dessert. Hjælp. Klok av skade dro jeg tilbake til sykehuset, hvor de tok nok blod til å fore familien Dracula og gjorde meg ennå litt mer susete enn jeg var. Tror jeg, det er litt tåkete. Men jeg fikk antibiotika, som tok feberen og den store ( ca middagstallerken) røde flekken rundt såret på vel to dager. Fascinerende, egentlig.
Men jeg får fremdeles ikke løfte noe, og jeg vil gjerne ha tingene mine hit istedenfor på lager, så jeg skal ta endel telefonsamtaler på mandag og se hva som kan la seg fikses. Å si at det er frustrerende er bare fornavnet, men det burde i det minste være nok til å minne meg på at jeg ikke bør planlegge mer enn absolutt nødvendig. Murphys lov slår inn og ting blir totalt FUBAR uten at jeg en gang vet hva som skjer. Så gammal som jeg er nå burde jeg jo vite bedre, men jeg er ikke gammal nok til å skylde på senilitet eller noe lignende ennå. Kan kanskje skylde på at jeg er født sånn, vet ikke riktig.
Heldigvis har jeg i det minste fått den nye sengen hit, og jeg angrer ikke på kjøpet av den. Dyr som %¤&((), men det kjennes også når jeg legger meg. 120 cm bred, regulerbar, Tempur. Mmmmmm... En kan jo få sovefetisj av mindre. *flire* Pus er nesten like glad i den som jeg er. Hun har nemlig alltid likt å ligge i sengen med meg, men det har ikke alltid fungert så bra pga at jeg har mer eller mindre laget kattemos når jeg snur meg. Skjer ikke med denne sengen, det er antagelig plass til en tre-fire katter her uten at det blir trangt. Ganske digg.
Har fått bokhyller også, dog uten noen bøker i foreløpig. Hvis jeg får leid noen til å kjøre og bære kan jeg ha det koselig med å stappe bøker i hyller framover. Venter også på en sofa, da burde det begynne å bli ok her. Gardiner vil også være en fordel, ettersom det nå er minusgrader og det er _kaldt_ ved vinduene. Bra jeg fikk med meg vifteovnen, ellers hadde jeg måttet holde meg under misc dyner og tepper. Fikk nemlig med meg et antall av dem, ettersom denslags ikke er spes tungt.
Det var litt kjedelig de første par kveldene etter at jeg ble noe bedre, men jeg kom nok ut av febersusingen til å komme på at jeg hadde to nyttige ting: En trådløs router og en laptop. Det var en filleting å komme på internett, og det er aldri feil. Fremdeles litt kjedelig fra tid til annen, savner bøkene mine veldig. Men jeg er fremdeles nesten skremmende trøtt, det er vel kroppen min som sier at jeg ikke er 100% frisk ennå. Med andre ord: Ny seng blir brukt flittig.
onsdag 2. oktober 2013
Flytting på gang
Jeg fikk jo en arv fra mor. Salg av leiligheten hennes ga meg penger nok til å betale hvert eneste øre jeg skylder til alt og alle, og det var noe som "deilig" ikke en gang begynner å beskrive. Om det hadde gått an å veie lettelse ville vi snakket om mange tonn som forsvant.
Tanke nummer to var å finne en leilighet som jeg kan bo i resten av livet om ikke noe totalt merkverdig skjer. I Sverige er ikke det noen økonomisk umulighet, og jada, jeg fant. Leiligheten er større enn den jeg bor i nå og vil koste meg mindre pr måned. Ikke akkurat noe jeg setter meg ned og tuter for. Den ligger også på et fredelig sted, med skogholt på ene siden og utsikt på den andre. I tillegg er den ganske nyoppusset i stort sett ganske pene farger, og det betyr at jeg slipper å pusse opp selv. Det er nemlig noe som interesserer meg veldig lite og enda mindre enn det.
Den eneste bakdelen jeg fant var at gangen var rosa, og ikke bare rosa, den var ROSA. Barbie i egen person hadde nølt av den fargen. Men det er ikke noe som maling ikke kan fikse, og det tar heller ikke lang tid å gjøre.
Så har jeg unnet meg en stor luksusting: En ny seng. Tempur. 120 cm bred. Kontinental. Med andre ord noe å kollapse i og forsvinne i søvnens deilige verden uten at noe gjør vondt. Det er aldri feil å breie seg i en god seng
;)
Åja, jeg har unnet meg ny PC også, fikk den satt sammen etter eget ønske i datasjappe ikke så langt fra her jeg bor nå. Foreløpig har jeg ikke dilla så mye med den, ettersom pakking og alt annet ræl tar så mye tid, men når jeg får roet meg ned i ny leilighet er jeg nok ikke så veldig tilsnakkelig på en stund. Spill, anyone?
Det er egentlig ganske enkelt å få meg fornøyd. Et fredelig sted å bo for meg og katta, med plass til alle bøkene mine. That's it. Mulighet for å høre musikk gir plusspoeng, ditto med en internettforbindelse. Legg til at dagligvarebutikk er innen gangavstand, ca fem minutters gange eller så, og jeg ser fram til å flytte.
Hvordan naboene er aner jeg ikke, men visstnok er stedet veldig preget av nordmenn som bruker mange av leilighetene som feriebolig, dvs at om vinteren er det antagelig ikke veldig folksomt. De personene jeg så på området hadde relativt høy gjennomsnittsalder, hvilket egentlig er en bra ting: Pensjonister pleier å være ganske fredelige av seg. Og igjen, fredelig er akkurat hva jeg vil ha.
Å bo pladask midt i sentrum av en stor by er ikke veldig fristende, om jeg ikke fikk bolig i et ganske nytt hus med toppkvalitet lydisolering, da. Er lydisoleringen bra nok kan en tro at en er på landet om en ikke ser ut av vinduet. Sentrumsbolig har jo unektelig fordelen at det er kort vei til alt, men det har også den STORE bakdelen at en kan dø av skrekk når en ser prisen.
Ettersom min økonomi best kan beskrives som anorektisk er stor bolig nær sentrum av en by mildt sagt uaktuelt. Men en middels leilighet litt uti forstedene kan jeg klare, og om ikke noe veldig merkelig skjer så har jeg fått det som jeg vil for ganske mange år framover nå.
Jeg har en måned på meg til å organisere pakke, rydde, kaste skrap, rydde mer, pakke, etc. Det verste å pakke blir bøkene. Å ha masse bøker er digg - så sant de ikke flyttes fra bokhyllene. Mine nåværende hyller er så stappa nå at jeg tror ikke det går å skvise fler bøker inn, så jeg tok målebåndet og regnet ut hvor mye papir som må flytes på istedenfor å telle.
Ca 1,5 kubikkmeter.
Skremmende tanke, men jeg skal være den første til å innrømme at jeg er mer enn bare litt gal når det gjelder bøker. I mine 48 år på denne planetens overflate har jeg aldri møtt noen som er en verre bokorm enn meg, og bare en håndfull som er av samme kaliber. 5-6 personer, utover familien, da. Jeg vet ikke om leselyst er genetisk, men skal en se på mors familie så virker det som om det er et "bokormgen" et eller annet sted der. Mor og hennes tre søsken var/er bokormer, hennes far var en bokorm, jeg er en - sånt får meg til å lure.
Hvis jeg hadde kunnet drite totalt i hva ting kostet vet jeg hva jeg hadde gjort: Skaffet et hus, ganske nytt så jeg slapp renovering og alt annet bedritent tilbehør, ha et stort bibliotek i første etasje og et svømmebasseng i kjelleren. Ooohhh, jeg kjenner at bare av tanken får et digert flir til å klistre seg på ansiktet mitt. Hm, ikke bry seg om prislapp - et filmhjørne også, det er alltid litt artig å glo på film. Møbler, interiør, denslags?
Meh, masse hyller såklart, digre og komfortable møbler å sitte/ligge i - mer trengs ikke. Pynt? Næh, jeg synes fulle bokhyller er dekorativt. Plass til å ha party? Ha. Ha. Ha. Sånn i farta kan jeg ikke komme på noe som interesserer meg mindre. Et par gjesterom, kjekt å ha, men huset fullt? Nix. Diger hage med masse dekorative detaljer? Pliiis, tanken skremmer vettet av meg. Da måtte jeg hatt råd til å holde gartner også, så slapp jeg å gjøre noe mer enn å betale.
Garasje, men ikke full av Ferrari, Porsche og den slags doninger. Jeg har aldri forstått vitsen med å ha fire hjul, to stoler og en diger motor som gjør at en suser av gårde i 150+ kilometer i timen. Å ha rendyrkede sportsbiler i Skandinavia står for meg som bare tull, det er ikke så mye veier de kan brukes som de skal på at det er verdt pengene. Men stor firehjulstrekker - jotakk, mye bedre. Behageligere å sitte i, kommer fram på selv de verste veiene en finner på å kjøre, lite problemer på bedritent vinterføre - definitivt mer interessant.
Tanke nummer to var å finne en leilighet som jeg kan bo i resten av livet om ikke noe totalt merkverdig skjer. I Sverige er ikke det noen økonomisk umulighet, og jada, jeg fant. Leiligheten er større enn den jeg bor i nå og vil koste meg mindre pr måned. Ikke akkurat noe jeg setter meg ned og tuter for. Den ligger også på et fredelig sted, med skogholt på ene siden og utsikt på den andre. I tillegg er den ganske nyoppusset i stort sett ganske pene farger, og det betyr at jeg slipper å pusse opp selv. Det er nemlig noe som interesserer meg veldig lite og enda mindre enn det.
Den eneste bakdelen jeg fant var at gangen var rosa, og ikke bare rosa, den var ROSA. Barbie i egen person hadde nølt av den fargen. Men det er ikke noe som maling ikke kan fikse, og det tar heller ikke lang tid å gjøre.
Så har jeg unnet meg en stor luksusting: En ny seng. Tempur. 120 cm bred. Kontinental. Med andre ord noe å kollapse i og forsvinne i søvnens deilige verden uten at noe gjør vondt. Det er aldri feil å breie seg i en god seng
;)
Åja, jeg har unnet meg ny PC også, fikk den satt sammen etter eget ønske i datasjappe ikke så langt fra her jeg bor nå. Foreløpig har jeg ikke dilla så mye med den, ettersom pakking og alt annet ræl tar så mye tid, men når jeg får roet meg ned i ny leilighet er jeg nok ikke så veldig tilsnakkelig på en stund. Spill, anyone?
Det er egentlig ganske enkelt å få meg fornøyd. Et fredelig sted å bo for meg og katta, med plass til alle bøkene mine. That's it. Mulighet for å høre musikk gir plusspoeng, ditto med en internettforbindelse. Legg til at dagligvarebutikk er innen gangavstand, ca fem minutters gange eller så, og jeg ser fram til å flytte.
Hvordan naboene er aner jeg ikke, men visstnok er stedet veldig preget av nordmenn som bruker mange av leilighetene som feriebolig, dvs at om vinteren er det antagelig ikke veldig folksomt. De personene jeg så på området hadde relativt høy gjennomsnittsalder, hvilket egentlig er en bra ting: Pensjonister pleier å være ganske fredelige av seg. Og igjen, fredelig er akkurat hva jeg vil ha.
Å bo pladask midt i sentrum av en stor by er ikke veldig fristende, om jeg ikke fikk bolig i et ganske nytt hus med toppkvalitet lydisolering, da. Er lydisoleringen bra nok kan en tro at en er på landet om en ikke ser ut av vinduet. Sentrumsbolig har jo unektelig fordelen at det er kort vei til alt, men det har også den STORE bakdelen at en kan dø av skrekk når en ser prisen.
Ettersom min økonomi best kan beskrives som anorektisk er stor bolig nær sentrum av en by mildt sagt uaktuelt. Men en middels leilighet litt uti forstedene kan jeg klare, og om ikke noe veldig merkelig skjer så har jeg fått det som jeg vil for ganske mange år framover nå.
Jeg har en måned på meg til å organisere pakke, rydde, kaste skrap, rydde mer, pakke, etc. Det verste å pakke blir bøkene. Å ha masse bøker er digg - så sant de ikke flyttes fra bokhyllene. Mine nåværende hyller er så stappa nå at jeg tror ikke det går å skvise fler bøker inn, så jeg tok målebåndet og regnet ut hvor mye papir som må flytes på istedenfor å telle.
Ca 1,5 kubikkmeter.
Skremmende tanke, men jeg skal være den første til å innrømme at jeg er mer enn bare litt gal når det gjelder bøker. I mine 48 år på denne planetens overflate har jeg aldri møtt noen som er en verre bokorm enn meg, og bare en håndfull som er av samme kaliber. 5-6 personer, utover familien, da. Jeg vet ikke om leselyst er genetisk, men skal en se på mors familie så virker det som om det er et "bokormgen" et eller annet sted der. Mor og hennes tre søsken var/er bokormer, hennes far var en bokorm, jeg er en - sånt får meg til å lure.
Hvis jeg hadde kunnet drite totalt i hva ting kostet vet jeg hva jeg hadde gjort: Skaffet et hus, ganske nytt så jeg slapp renovering og alt annet bedritent tilbehør, ha et stort bibliotek i første etasje og et svømmebasseng i kjelleren. Ooohhh, jeg kjenner at bare av tanken får et digert flir til å klistre seg på ansiktet mitt. Hm, ikke bry seg om prislapp - et filmhjørne også, det er alltid litt artig å glo på film. Møbler, interiør, denslags?
Meh, masse hyller såklart, digre og komfortable møbler å sitte/ligge i - mer trengs ikke. Pynt? Næh, jeg synes fulle bokhyller er dekorativt. Plass til å ha party? Ha. Ha. Ha. Sånn i farta kan jeg ikke komme på noe som interesserer meg mindre. Et par gjesterom, kjekt å ha, men huset fullt? Nix. Diger hage med masse dekorative detaljer? Pliiis, tanken skremmer vettet av meg. Da måtte jeg hatt råd til å holde gartner også, så slapp jeg å gjøre noe mer enn å betale.
Garasje, men ikke full av Ferrari, Porsche og den slags doninger. Jeg har aldri forstått vitsen med å ha fire hjul, to stoler og en diger motor som gjør at en suser av gårde i 150+ kilometer i timen. Å ha rendyrkede sportsbiler i Skandinavia står for meg som bare tull, det er ikke så mye veier de kan brukes som de skal på at det er verdt pengene. Men stor firehjulstrekker - jotakk, mye bedre. Behageligere å sitte i, kommer fram på selv de verste veiene en finner på å kjøre, lite problemer på bedritent vinterføre - definitivt mer interessant.
søndag 11. august 2013
Fundere
Ikke at det er noe nytt, jeg funderer over stort sett det meste, men nå funderer jeg mest om bil. Sitter og studerer annonser og priser og tester og ... ja, alt. Jeg har ikke spes peiling på bil, så jeg vil ha noe som ikke tryner etter å ha kjørt hundre meter. Dvs ikke altfor gammalt, det er bare mekkefantaster som kjøper 15+ år gamle biler for en fillesum.
Her i Sverige er Volvo fra åttitallet ganske populært blant dem, jeg har ikke tall på alle disse mer eller mindre velholdte doninger jeg har sett kjørt av unge menn i tidlige tjueår. I følge annonsesidene koster de 5-10000 svenske kroner, og det er jo ikke hårreisende sum å skrape sammen.
Om det jeg har hørt er riktig må de gjerne bruke minst like mye på reservedeler og seff MASSE tid på å få alt til å fungere. Jeg mistenker også at en del av disse bileieren bruker ca dobbelt så mye på lydanlegget i bilen som de gjør på selve bilen, ettersom veldig mange av dem høres en kilometer før de synes. Når en sånn kjører forbi meg så får jeg fysisk vondt, åssen noen klarer det volumet over lengre tid går meg hus forbi. Og inni en bil? Jeg hadde hoppa ut om det så var på motorveien, det gjør antagelig ikke så vondt. En av de som bor ikke så langt unna meg har en eller annen løs del på sin bil, det er jaffal noe som rasler i takt med bulder fra musikken hans. Ikke musikk etter min mening, men whatever.
Personlig vil jeg heller ha noe som er litt nyere og som kan komme med fullstendig servicehistorie. Japansk, antagelig. Det er ikke mange skrekkhistorier om dem, de fleste bare går. Og går. Og fortsetter med det. Hadde jeg kunnet kjøpe ny bil uten å tenke på prislappen ville jeg vel endt opp med en Toyota RAV4 eller noe tilsvarende. Egentlig har jeg en viss svakhet for stor SUV, som Toyotas Landcruiser eller Volvo XC90, denslags, men de er jo grisedyre både å skaffe og å ha. Behøver jeg en sånn bil? Nix, jeg bor ikke ørten mil utenfor folkeskikken. Digger jeg dem? Japp, det er en viss aura over dem som jeg liker. Kanskje fordi de kan kobles sammen med musikk: Heavy metal. :P
Men hva er praktisk når en ikke har så mye penger? Små eller middelstore biler av noe slag, kanskje ca ti år gamle eller så. Ikke altfor mange mil på rumpa og hatt fullstendig service hele tiden. Da er det sjelden noe får seriøs hikke i følge det jeg har lært meg. Personlig vil jeg også ha automatgir, det har jeg likt siden den første gangen jeg forsøkte. Hvorfor? Meh, jeg er lat! Åja, og jeg har en skade i venstre fot, så jeg foretrekker at den ikke gjør så mye. Jeg har aldri bommet med en clutch, men hvorfor ta sjanser når det ikke er nødvendig? Det gidder jeg ikke.
Er det en stasjonsvogn eller noe lignende passer det meg bra, det er ikke feil å ha mulighet for å kunne ta med seg lange ting dann og vann. Noen ganger har en jo også behov for å ha med seg flere personer og deres bagasje. De er også litt mer behagelige på lengre turer. Jeg har kjørt 60+ mil med en Ford Ka, og det er en opplevelse jeg ikke tenker på med glede. Blant annet fordi bilen er liten, jeg fikk ikke stolen tilstrekkelig langt bakover til å sitte komfortabelt. Og jeg er ikke gigantisk, 174 cm kan ikke kalles ruvende. Jeg vil gjette på at det hadde fungert mye bedre om jeg var f eks 160 cm eller så. Det var ikke spes trivelig på sommerføre, men da var det mer ok å ta pauser, stoppe i -15 eller kaldere og gå ut av bilen for å strekke muskler er ikke heltrivelig. Men jeg har også kjørt samme tur med samme bil på vinterføre, og jeg vil vel heller ta tog/buss fire ganger så langt. Tanken på det er ikke så slitsom, fire-fem timer bak rattet eller ti timer på tog? Toget, takk. Da kan jeg i det minste lese litt og sove litt uten risiko for meg selv. Lange turer i bil er bedre om mer enn en person i bilen har førerkort, det er ikke så pyton om en kan bytte etter et par timer.
Jeg har aldri digga langturer, så trailersjåfør er nok ikke noen jobb for meg. Ikke at jeg hadde fått førerkortet der heller, jeg ser for dårlig. To timers kjøring er helt greit, tre kan jeg også leve med om det er på motorvei eller bra vei generelt. Men mer? Neh, ikke uten pause i det minste. En blir jo ganske kvadratisk i knollen etterhvert. Skal en sitte bak et ratt er det jo også meningen at en skal følge med, ellers kan jo diverse ting skje som absolutt ikke burde skje.
Men jeg har aldri vært på ekstremt lange turer heller. En sydentur i mitt liv, i 1975. Da var det i det minste ikke ekstrem sikkerhetssjekk overalt, da. Et par båtturer mellom Norge og Danmark, småkoselig. Iofs er tanken på å se steder en bare har hørt om ok, men prosessen for å komme seg dit kan jeg styre meg for. Og dra fra pus... mmmm, helst ikke. Oppleve verden via internett kan fungere fint det, og for en latsabb som meg er det artig å reise i godstolen.
Her i Sverige er Volvo fra åttitallet ganske populært blant dem, jeg har ikke tall på alle disse mer eller mindre velholdte doninger jeg har sett kjørt av unge menn i tidlige tjueår. I følge annonsesidene koster de 5-10000 svenske kroner, og det er jo ikke hårreisende sum å skrape sammen.
Om det jeg har hørt er riktig må de gjerne bruke minst like mye på reservedeler og seff MASSE tid på å få alt til å fungere. Jeg mistenker også at en del av disse bileieren bruker ca dobbelt så mye på lydanlegget i bilen som de gjør på selve bilen, ettersom veldig mange av dem høres en kilometer før de synes. Når en sånn kjører forbi meg så får jeg fysisk vondt, åssen noen klarer det volumet over lengre tid går meg hus forbi. Og inni en bil? Jeg hadde hoppa ut om det så var på motorveien, det gjør antagelig ikke så vondt. En av de som bor ikke så langt unna meg har en eller annen løs del på sin bil, det er jaffal noe som rasler i takt med bulder fra musikken hans. Ikke musikk etter min mening, men whatever.
Personlig vil jeg heller ha noe som er litt nyere og som kan komme med fullstendig servicehistorie. Japansk, antagelig. Det er ikke mange skrekkhistorier om dem, de fleste bare går. Og går. Og fortsetter med det. Hadde jeg kunnet kjøpe ny bil uten å tenke på prislappen ville jeg vel endt opp med en Toyota RAV4 eller noe tilsvarende. Egentlig har jeg en viss svakhet for stor SUV, som Toyotas Landcruiser eller Volvo XC90, denslags, men de er jo grisedyre både å skaffe og å ha. Behøver jeg en sånn bil? Nix, jeg bor ikke ørten mil utenfor folkeskikken. Digger jeg dem? Japp, det er en viss aura over dem som jeg liker. Kanskje fordi de kan kobles sammen med musikk: Heavy metal. :P
Men hva er praktisk når en ikke har så mye penger? Små eller middelstore biler av noe slag, kanskje ca ti år gamle eller så. Ikke altfor mange mil på rumpa og hatt fullstendig service hele tiden. Da er det sjelden noe får seriøs hikke i følge det jeg har lært meg. Personlig vil jeg også ha automatgir, det har jeg likt siden den første gangen jeg forsøkte. Hvorfor? Meh, jeg er lat! Åja, og jeg har en skade i venstre fot, så jeg foretrekker at den ikke gjør så mye. Jeg har aldri bommet med en clutch, men hvorfor ta sjanser når det ikke er nødvendig? Det gidder jeg ikke.
Er det en stasjonsvogn eller noe lignende passer det meg bra, det er ikke feil å ha mulighet for å kunne ta med seg lange ting dann og vann. Noen ganger har en jo også behov for å ha med seg flere personer og deres bagasje. De er også litt mer behagelige på lengre turer. Jeg har kjørt 60+ mil med en Ford Ka, og det er en opplevelse jeg ikke tenker på med glede. Blant annet fordi bilen er liten, jeg fikk ikke stolen tilstrekkelig langt bakover til å sitte komfortabelt. Og jeg er ikke gigantisk, 174 cm kan ikke kalles ruvende. Jeg vil gjette på at det hadde fungert mye bedre om jeg var f eks 160 cm eller så. Det var ikke spes trivelig på sommerføre, men da var det mer ok å ta pauser, stoppe i -15 eller kaldere og gå ut av bilen for å strekke muskler er ikke heltrivelig. Men jeg har også kjørt samme tur med samme bil på vinterføre, og jeg vil vel heller ta tog/buss fire ganger så langt. Tanken på det er ikke så slitsom, fire-fem timer bak rattet eller ti timer på tog? Toget, takk. Da kan jeg i det minste lese litt og sove litt uten risiko for meg selv. Lange turer i bil er bedre om mer enn en person i bilen har førerkort, det er ikke så pyton om en kan bytte etter et par timer.
Jeg har aldri digga langturer, så trailersjåfør er nok ikke noen jobb for meg. Ikke at jeg hadde fått førerkortet der heller, jeg ser for dårlig. To timers kjøring er helt greit, tre kan jeg også leve med om det er på motorvei eller bra vei generelt. Men mer? Neh, ikke uten pause i det minste. En blir jo ganske kvadratisk i knollen etterhvert. Skal en sitte bak et ratt er det jo også meningen at en skal følge med, ellers kan jo diverse ting skje som absolutt ikke burde skje.
Men jeg har aldri vært på ekstremt lange turer heller. En sydentur i mitt liv, i 1975. Da var det i det minste ikke ekstrem sikkerhetssjekk overalt, da. Et par båtturer mellom Norge og Danmark, småkoselig. Iofs er tanken på å se steder en bare har hørt om ok, men prosessen for å komme seg dit kan jeg styre meg for. Og dra fra pus... mmmm, helst ikke. Oppleve verden via internett kan fungere fint det, og for en latsabb som meg er det artig å reise i godstolen.
tirsdag 6. august 2013
Hugærn nå
Jeg har klart å bli mer forvirra enn ellers, hvilket egentlig er ganske godt gjort.
Begge foreldre døde, ikke særlig mye familie, bor alene (vel, katta er jo her), og venner altfor langt unna. Så det er en del av meg som synes at det meste er dritt. Egentlig ganske kjedelig til tider, selv om bøker og internett er fine oppfinnelser.
Men jeg har jo som sagt katta. Pelsterapi ruler, ingen tvil om den saken. Det er få ting som er triveligere enn å slappe av sammen med en malende pelsdott.
Dessuten _vet_ jeg jo at mine venner er Venner, selv om de ikke akkurat kan komme innom for en tekopp eller noe sånt i full fart.
Familiemedlemmer jeg har kontakt med bor også no inni ****** langt unna. Argh! Men jeg vet jo at de er der, og telefonskravling/nettskravling er en vanlig foreteelse. Allikevel: Alle jeg bryr meg om er langt **** i vold borte! Bortsett fra katta.
For å gjøre det hele ekstra ... eh, kreativt? ... så har jeg også en periode med mer søvntull enn gjennomsnittlig også, hvilket ikke gjør hjernen noe mindre tåkete. Jeg aner ikke om det går an å ha negativ IQ, men det føles sånn nå. Jeg vil flere ting, men får ikke gjort et døyt. Jeg vil ut, finne på ting, flytte på meg, bort, vekk - og jeg vil bare sløve i hjørnet sammen med katta og pc. Samtidig. Mega-argh!
Jeg har til min store fornøyelse gått ned ca 40 kilo siden jeg var på det feiteste, og operasjonen har nesten fjernet min sultfølelse. Men jeg har også lyst til å ete meg stinn. Jeg har aldri drukket mye alkohol, og magen liker det absolutt ikke nå, så det gir jeg fullstendig beng i. Men jeg kunne også godt tenke meg å bli full, ettersom jeg synes alt er hysterisk morsomt når jeg har alkohol i systemet. Bipolar, anyone?
Yup, jeg har den diagnosen, men medisinene har holdt meg ganske ok lenge. Men nå? Guder, demoner og andre entiteter vet det kanskje, jeg vet ingenting. Bortsett fra at jeg er forvirra. Tror jeg.
Blæh, jeg går og legger meg litt, kanskje det hjelper.
Begge foreldre døde, ikke særlig mye familie, bor alene (vel, katta er jo her), og venner altfor langt unna. Så det er en del av meg som synes at det meste er dritt. Egentlig ganske kjedelig til tider, selv om bøker og internett er fine oppfinnelser.
Men jeg har jo som sagt katta. Pelsterapi ruler, ingen tvil om den saken. Det er få ting som er triveligere enn å slappe av sammen med en malende pelsdott.
Dessuten _vet_ jeg jo at mine venner er Venner, selv om de ikke akkurat kan komme innom for en tekopp eller noe sånt i full fart.
Familiemedlemmer jeg har kontakt med bor også no inni ****** langt unna. Argh! Men jeg vet jo at de er der, og telefonskravling/nettskravling er en vanlig foreteelse. Allikevel: Alle jeg bryr meg om er langt **** i vold borte! Bortsett fra katta.
For å gjøre det hele ekstra ... eh, kreativt? ... så har jeg også en periode med mer søvntull enn gjennomsnittlig også, hvilket ikke gjør hjernen noe mindre tåkete. Jeg aner ikke om det går an å ha negativ IQ, men det føles sånn nå. Jeg vil flere ting, men får ikke gjort et døyt. Jeg vil ut, finne på ting, flytte på meg, bort, vekk - og jeg vil bare sløve i hjørnet sammen med katta og pc. Samtidig. Mega-argh!
Jeg har til min store fornøyelse gått ned ca 40 kilo siden jeg var på det feiteste, og operasjonen har nesten fjernet min sultfølelse. Men jeg har også lyst til å ete meg stinn. Jeg har aldri drukket mye alkohol, og magen liker det absolutt ikke nå, så det gir jeg fullstendig beng i. Men jeg kunne også godt tenke meg å bli full, ettersom jeg synes alt er hysterisk morsomt når jeg har alkohol i systemet. Bipolar, anyone?
Yup, jeg har den diagnosen, men medisinene har holdt meg ganske ok lenge. Men nå? Guder, demoner og andre entiteter vet det kanskje, jeg vet ingenting. Bortsett fra at jeg er forvirra. Tror jeg.
Blæh, jeg går og legger meg litt, kanskje det hjelper.
fredag 12. juli 2013
Sommerfryd ... NOT!
Jeg er ikke vilt begeistret for fenomenet sommer. Jada, pent med planter, lukter godt, fugler kvitrer, ikkeno feil med det. Men resten - URK!
Varme og meg er ingen bra kombinasjon. Det er for eksempel en glimrende trigger for migrene, tredje verdenskrigen starter i knollen min omtrent bare jeg ser på termometeret. Jeg blir uvel, sløv, fortere sur og grinete enn ellers, og har bare lyst til å legge meg ned og bli der.
Sol. Bleah. Jeg liker ikke sterkt lys, det er også med på å høye hodepinefaktoren, hvorfor aner jeg ikke, men jeg liker skygger og tusmørke best. Mye koseligere i mine øyne.
Insekter. Dobbelt bleah. Jeg liker ikke ting som flagrer rundt meg og kryper på meg uten invitasjon, og på sommeren er det utallige eksemplarer av enda mer utallige arter som gjør akkurat det. Katta har det veldig morsomt når noe flagrer eller kryper her, greit nok. I det minste har jeg firbeint insektmiddel :P
Folk som er overstrømmende glade og kakler om ferie, sommerkos og jeg vet ikke hva. Om jeg er varm, sliten og generelt muggen fra før når en sånn sommerfanatiker girer opp er det vanskelig å holde meg fra å gjøre noe drastisk. Hive noe hardt i hue på vedkommende, for eksempel. Sommer ditt, sommer datt, sommer foran, sommer bak. Sommermat, sommerklær, sommerdrikke, sommergjøremål, sommerkos, og så videre til kjedsommelighet. Jadda, vet at mange synes sommer er så langt over toppen bra at Mount Everest ser ut som en fartsdump, men er det nødvendig å bli så hysterisk om det?
Nei, gi meg friske høstdager, for ikke å snakke om høstkvelder, med fred og ro, bokstabel ved siden av meg, katta på den andre siden og en kopp te innen rekkevidde. Det går an å puste uten å se hvor smelteovnen som tar alt oksygenet er, lyset er behagelig, og folk flest roer seg ned.
Hm, nå når jeg tenker på det - jeg liker natten, jeg liker ikke folk, jeg liker kjølig luft - kanskje jeg skulle vært en vampyr? :P
Varme og meg er ingen bra kombinasjon. Det er for eksempel en glimrende trigger for migrene, tredje verdenskrigen starter i knollen min omtrent bare jeg ser på termometeret. Jeg blir uvel, sløv, fortere sur og grinete enn ellers, og har bare lyst til å legge meg ned og bli der.
Sol. Bleah. Jeg liker ikke sterkt lys, det er også med på å høye hodepinefaktoren, hvorfor aner jeg ikke, men jeg liker skygger og tusmørke best. Mye koseligere i mine øyne.
Insekter. Dobbelt bleah. Jeg liker ikke ting som flagrer rundt meg og kryper på meg uten invitasjon, og på sommeren er det utallige eksemplarer av enda mer utallige arter som gjør akkurat det. Katta har det veldig morsomt når noe flagrer eller kryper her, greit nok. I det minste har jeg firbeint insektmiddel :P
Folk som er overstrømmende glade og kakler om ferie, sommerkos og jeg vet ikke hva. Om jeg er varm, sliten og generelt muggen fra før når en sånn sommerfanatiker girer opp er det vanskelig å holde meg fra å gjøre noe drastisk. Hive noe hardt i hue på vedkommende, for eksempel. Sommer ditt, sommer datt, sommer foran, sommer bak. Sommermat, sommerklær, sommerdrikke, sommergjøremål, sommerkos, og så videre til kjedsommelighet. Jadda, vet at mange synes sommer er så langt over toppen bra at Mount Everest ser ut som en fartsdump, men er det nødvendig å bli så hysterisk om det?
Nei, gi meg friske høstdager, for ikke å snakke om høstkvelder, med fred og ro, bokstabel ved siden av meg, katta på den andre siden og en kopp te innen rekkevidde. Det går an å puste uten å se hvor smelteovnen som tar alt oksygenet er, lyset er behagelig, og folk flest roer seg ned.
Hm, nå når jeg tenker på det - jeg liker natten, jeg liker ikke folk, jeg liker kjølig luft - kanskje jeg skulle vært en vampyr? :P
mandag 17. juni 2013
Like - like ikke - hvorfor? Likes - dislikes - why?
Jeg liker mye. Jeg misliker også ganske mye. Men jeg har aldri kunnet finne noen forklaring på hvorfor. Det nærmeste jeg kan komme til å beskrive følelsen er at "det trykker på knappene". Riktige knapper, feil knapper, men knapper. Som når en trykker på en knapp på radioen og får fram musikk.
Musikk, ja. Eksempel: En hører på en radio som spiller tilfeldig blanding av absolutt alle typer musikk. Noen ganger hiver en seg over radioen og skrur opp volumet samt skriver ned hva den aktuelle artisten/låten heter til senere bruk. Andre ganger skrur en ned, skrur av, eller kanskje vil hive hele radioen ut av vinduet og håper en treffer det individet som produserer sånn skitt. Men som oftest går det meste bare inn det ene øret og ut av det andre. Kjedelig. Jeg kan rable opp mye av både det ene og det andre, men jeg skal ikke skrive en roman heller :P
Bøker. Min definisjon på en god historie er at filmen i hjernen går i gang fort. Men igjen: Hva får filmen i gang? Det er forskjellig hos de forskjellige. Da snakker jeg såklart ikke om fagbøker, det er en helt annen historie. Så lenge disse informasjonsbøkene er klare og enkle å finne fram i så er det bra for meg. Noen av dem er jo gørrkjedelige også, jeg husker historiebøkene på ungdomsskolen med et grøss. De kunne ha blitt solgt som sovemedisin.
Mat. Kjøtt, fisk, frukt, grønnsaker, godteri, alt som kan konsumeres av et menneske. For meg smaker det meste godt, men jeg kan ikke komme med noen forklaring på hvorfor biff eller kylling er så ufattelig godt mens oliven og asparges er noe alle andre gjerne kan få så lenge jeg slipper.
#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤
I like quite a lot of things. I also dislike much. But I have never found an explanation of why. The closest I can get to describe the feeling is that it "pushes the buttons". Correct buttons, wrong buttons, but buttons. As in pushing a button on the radio and getting music.
Oh, yeah, music. Example: You listen to a radio that plays a random selection of every possible type of music. Some times you throw yourself at the radio, turn up the volume and write down what the current artist/song is called, for later use. Other times you turn down the volume, turn it off, or maybe you want to throw the thing out the window and hope you hit whoever made that sh**. Mainly most of it goes out one ear and out the other. Boring. I could tell a lot about both one and the other, but I am not gong to write a novel - for now.... :P
Books. My definition of a good book is something that starts the movie going in my brain fast. But again: What kickstarts the movie? That is different with different people. I am of course not talking about books about specific subjects, that is another story. As long as the information books are clearly written and simple to use I am satisfied. Some of those are lethally boring also, I remember the history books in 7th, 8th and 9th grade with a shudder. They could have been sold as sleeping aids.
Food. Meat, fish, fruit, vegetables, candies, everything a human can consume. Most of it tastes good to me, but I can't come up with a sensible explanation for why steak and chicken is so unbelievably tasty but olives and asparagus is something everybody else can have all they want as long as I don't have to.
Musikk, ja. Eksempel: En hører på en radio som spiller tilfeldig blanding av absolutt alle typer musikk. Noen ganger hiver en seg over radioen og skrur opp volumet samt skriver ned hva den aktuelle artisten/låten heter til senere bruk. Andre ganger skrur en ned, skrur av, eller kanskje vil hive hele radioen ut av vinduet og håper en treffer det individet som produserer sånn skitt. Men som oftest går det meste bare inn det ene øret og ut av det andre. Kjedelig. Jeg kan rable opp mye av både det ene og det andre, men jeg skal ikke skrive en roman heller :P
Bøker. Min definisjon på en god historie er at filmen i hjernen går i gang fort. Men igjen: Hva får filmen i gang? Det er forskjellig hos de forskjellige. Da snakker jeg såklart ikke om fagbøker, det er en helt annen historie. Så lenge disse informasjonsbøkene er klare og enkle å finne fram i så er det bra for meg. Noen av dem er jo gørrkjedelige også, jeg husker historiebøkene på ungdomsskolen med et grøss. De kunne ha blitt solgt som sovemedisin.
Mat. Kjøtt, fisk, frukt, grønnsaker, godteri, alt som kan konsumeres av et menneske. For meg smaker det meste godt, men jeg kan ikke komme med noen forklaring på hvorfor biff eller kylling er så ufattelig godt mens oliven og asparges er noe alle andre gjerne kan få så lenge jeg slipper.
#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤
I like quite a lot of things. I also dislike much. But I have never found an explanation of why. The closest I can get to describe the feeling is that it "pushes the buttons". Correct buttons, wrong buttons, but buttons. As in pushing a button on the radio and getting music.
Oh, yeah, music. Example: You listen to a radio that plays a random selection of every possible type of music. Some times you throw yourself at the radio, turn up the volume and write down what the current artist/song is called, for later use. Other times you turn down the volume, turn it off, or maybe you want to throw the thing out the window and hope you hit whoever made that sh**. Mainly most of it goes out one ear and out the other. Boring. I could tell a lot about both one and the other, but I am not gong to write a novel - for now.... :P
Books. My definition of a good book is something that starts the movie going in my brain fast. But again: What kickstarts the movie? That is different with different people. I am of course not talking about books about specific subjects, that is another story. As long as the information books are clearly written and simple to use I am satisfied. Some of those are lethally boring also, I remember the history books in 7th, 8th and 9th grade with a shudder. They could have been sold as sleeping aids.
Food. Meat, fish, fruit, vegetables, candies, everything a human can consume. Most of it tastes good to me, but I can't come up with a sensible explanation for why steak and chicken is so unbelievably tasty but olives and asparagus is something everybody else can have all they want as long as I don't have to.
mandag 10. juni 2013
Trøtt. Trøttere. Trøttest-
Jeg har egentlig mye å gjøre. Skulle jeg skrevet alt på papir ville listen vært lengre enn meg. Rydde, vaske, stable, ugh. Skal også ta kontakt med alle organisasjoner mor var medlem av for å fortelle at det ikke behøver å sende mer brev til henne.
Egentlig mye å gjøre, men absolutt ingen energi som trengs for å få det gjort. Det er litt som om noen har tappet ut energien og erstattet med sirup. Sirup i 40 kuldegrader. Bleh.
Fantaserer om ny bil og ny kåk, det er ikke helt ugjørlig, men jeg får ta det problemet når det kommer så lagnt. Ta alle problemer samtidig er bare et annet ord for å ende opp i totalt kaos og ikke få gjort en eneste ting fornuftig.
Sånn ca riktig liste:
- selge leiligheten til mor
-fikse det økonomiske som skal fikses, dvs betale en skremmende haug regninger
-skaffe bil om det er økonomisk mulig
-se hva som er tilgjengelig på boligmarkedet om det er økonomisk mulig.
Min drømmekåk? Veldig enkelt, bare den ligger et eller annet sted hvor det er fredelig og rolig er jeg fornøyd. Fred og ro er utrolig viktig for meg. Så lite lydforurensning som mulig, gjerne ved skogen sånn som jeg bor nå, bare litt større. Bokhyllen min revner snart. Så hvis det da er plass nok til bokhyller, katta, datadingser og meg sjøl vil jeg si at det er fint . Hvis det skjedde noe så merkelig som at jeg vant skremmende summer i Lotto ville jeg vel lagt til svømmebasseng der. Bibliotek og svømmebasseng, resten er ikke så nøye. Er iofs ikke spesielt interessert i hus, sannsynligvis pga at jeg ikke er spesielt interessert i hagearbeide og denslags dill. Kunne jo seff montert varmekabler til vinterbruk og plantet flat gressplen det er en filleting å klippe. Det er noe som heter robotklippere også, som gjør det for meg. I allefall skal det være ting som kanskje kan gjøre seg selv ettersom jeg blir eldre og mer handicappet. Håper jo seff å holde koken så lenge som mulig, men det får vi jo se hva som skjer.
Min drømmebil? Ikkeno Ferrari, Porsche eller noe sånt. Ganske poengløse biler som inneholder to stoler og et halvt tonn motor som får den lille, lave bilen opp i 3-400 km/t. I dette landet - ubrukelig. Gi meg en sånn, jeg smiler pent og sier takk, tar den på en kjøretur for å finne ut hvordan den er å kjøre - og så selger jeg den.
Jeg vil ha en bil som transporterer meg og mitt ræl fra punkt A til punkt b uten knot og tull, ditto når jeg skal tilbake igjen. Automatgir, takk. Det blir mye fredeligere når bilen gjør sånt sjøl. Gjerne litt høy bil, så jeg har oversikt, men ikke spes viktig. Gjerne litt plass til f eks en madrass eller en bokhylle om sånt trengs. Firehjulstrekk hadde vært nydelig i sånne føreforhold som det enkelte ganger er. Og disse "enkelte gangene" har det blitt mer og mer av.
Men billig i drift og automatgiret er viktigst.
Egentlig mye å gjøre, men absolutt ingen energi som trengs for å få det gjort. Det er litt som om noen har tappet ut energien og erstattet med sirup. Sirup i 40 kuldegrader. Bleh.
Fantaserer om ny bil og ny kåk, det er ikke helt ugjørlig, men jeg får ta det problemet når det kommer så lagnt. Ta alle problemer samtidig er bare et annet ord for å ende opp i totalt kaos og ikke få gjort en eneste ting fornuftig.
Sånn ca riktig liste:
- selge leiligheten til mor
-fikse det økonomiske som skal fikses, dvs betale en skremmende haug regninger
-skaffe bil om det er økonomisk mulig
-se hva som er tilgjengelig på boligmarkedet om det er økonomisk mulig.
Min drømmekåk? Veldig enkelt, bare den ligger et eller annet sted hvor det er fredelig og rolig er jeg fornøyd. Fred og ro er utrolig viktig for meg. Så lite lydforurensning som mulig, gjerne ved skogen sånn som jeg bor nå, bare litt større. Bokhyllen min revner snart. Så hvis det da er plass nok til bokhyller, katta, datadingser og meg sjøl vil jeg si at det er fint . Hvis det skjedde noe så merkelig som at jeg vant skremmende summer i Lotto ville jeg vel lagt til svømmebasseng der. Bibliotek og svømmebasseng, resten er ikke så nøye. Er iofs ikke spesielt interessert i hus, sannsynligvis pga at jeg ikke er spesielt interessert i hagearbeide og denslags dill. Kunne jo seff montert varmekabler til vinterbruk og plantet flat gressplen det er en filleting å klippe. Det er noe som heter robotklippere også, som gjør det for meg. I allefall skal det være ting som kanskje kan gjøre seg selv ettersom jeg blir eldre og mer handicappet. Håper jo seff å holde koken så lenge som mulig, men det får vi jo se hva som skjer.
Min drømmebil? Ikkeno Ferrari, Porsche eller noe sånt. Ganske poengløse biler som inneholder to stoler og et halvt tonn motor som får den lille, lave bilen opp i 3-400 km/t. I dette landet - ubrukelig. Gi meg en sånn, jeg smiler pent og sier takk, tar den på en kjøretur for å finne ut hvordan den er å kjøre - og så selger jeg den.
Jeg vil ha en bil som transporterer meg og mitt ræl fra punkt A til punkt b uten knot og tull, ditto når jeg skal tilbake igjen. Automatgir, takk. Det blir mye fredeligere når bilen gjør sånt sjøl. Gjerne litt høy bil, så jeg har oversikt, men ikke spes viktig. Gjerne litt plass til f eks en madrass eller en bokhylle om sånt trengs. Firehjulstrekk hadde vært nydelig i sånne føreforhold som det enkelte ganger er. Og disse "enkelte gangene" har det blitt mer og mer av.
Men billig i drift og automatgiret er viktigst.
søndag 9. juni 2013
To måneder
Det er to måneder siden mor døde i dag. Niende april 2013 er en dato jeg ikke glemmer med det første.
Mange spør åssen jeg føler meg, hvordan det går, etc, og jeg har ikke noe egentlig svar. Jeg vet det nemlig ikke selv. Nå når jeg er ferdig med nesten alt som må gjøres er retningen mot semi-humanoid i det minste, uten at jeg vet hvordan det går videre.
Selge leilighet og betale alt jeg skylder, det er en tanke jeg liker. Jeg ville såklart hatt mor framfor pengene, men det er ikke mulig å fikse. Så da gjør jeg det minst idiotiske jeg kan komme på og rett og slett venter til en ide kommer ramlende. De har det med å dukke opp på uventede tidspunkter. Hvis jeg forsøker å planlegge noe som er særlig mer avansert enn det jeg gjør til daglig ... nei, det hopper jeg pent og pyntelig over.
Konseptet "psykosomatisk" er jeg helt med på. Jeg har hatt migrene i alle år, et familieproblem fra fars side. En dør ikke av migrene, men skallebank så en lurer på om tredje verdenskrigen har startet i hue er ikke helt koselig. Jeg er ikke den som er verst plaget, men noen anfall i året blir det jo. Spesielt i forbindelse med psykisk stress og varme. Så at jeg har hatt mer migrene de siste månedene enn jeg har hatt de siste ... tjah, fem årene er ikke noen overraskelse. For ikke å snakke om stive og ømme kroppsdeler. Mine såre flekker har såre flekker. Ævve. Banne. Etc.
Noen dager når jeg skal ut av sengen lurer jeg veldig på hvorfor i det hele tatt jeg gidder å bruke energi på det. Gammal vane, antagelig. Jeg snakker da om de dagene hvor jeg føler meg som om jeg er ca trehundreogåtti år.
Andre ganger er disse "hvorfor stå opp i dag?"-anfallene bare fordi jeg ikke har krefter og energi i det hele tatt. Disse problemene har blomstret opp nå etter mors død, hvilket jeg ikke egentlig er så veldig overrasket over. En kan vel ikke få større porsjon psykisk stress slengt i hue enn et dødsfall i familien, hvor du da har regnet avdøde som din beste venn, mor, hjelper, støtte, grunnen til å leve videre i enkelte tilfeller. Å si at jeg er sliten er litt som å si at Glomma er fuktig: Et kjempemessig understatement.
Nå begynner jeg å bli semi-humanoid i det minste. Hvor lang tid det tar før jeg blir sånn ca meg sjøl er en annen sak. Jeg gidder ikke å planlegge sånt når jeg ikke har den fjerneste anelse om hvordan det i såfall skal skje. Det blir litt penger på meg, bil + ny pc står høyt på ønskelisten. Får se hvor mye det blir når all gjeld og dritt skal betales. Det kan nok bli interessant.
Mange spør åssen jeg føler meg, hvordan det går, etc, og jeg har ikke noe egentlig svar. Jeg vet det nemlig ikke selv. Nå når jeg er ferdig med nesten alt som må gjøres er retningen mot semi-humanoid i det minste, uten at jeg vet hvordan det går videre.
Selge leilighet og betale alt jeg skylder, det er en tanke jeg liker. Jeg ville såklart hatt mor framfor pengene, men det er ikke mulig å fikse. Så da gjør jeg det minst idiotiske jeg kan komme på og rett og slett venter til en ide kommer ramlende. De har det med å dukke opp på uventede tidspunkter. Hvis jeg forsøker å planlegge noe som er særlig mer avansert enn det jeg gjør til daglig ... nei, det hopper jeg pent og pyntelig over.
Konseptet "psykosomatisk" er jeg helt med på. Jeg har hatt migrene i alle år, et familieproblem fra fars side. En dør ikke av migrene, men skallebank så en lurer på om tredje verdenskrigen har startet i hue er ikke helt koselig. Jeg er ikke den som er verst plaget, men noen anfall i året blir det jo. Spesielt i forbindelse med psykisk stress og varme. Så at jeg har hatt mer migrene de siste månedene enn jeg har hatt de siste ... tjah, fem årene er ikke noen overraskelse. For ikke å snakke om stive og ømme kroppsdeler. Mine såre flekker har såre flekker. Ævve. Banne. Etc.
Noen dager når jeg skal ut av sengen lurer jeg veldig på hvorfor i det hele tatt jeg gidder å bruke energi på det. Gammal vane, antagelig. Jeg snakker da om de dagene hvor jeg føler meg som om jeg er ca trehundreogåtti år.
Andre ganger er disse "hvorfor stå opp i dag?"-anfallene bare fordi jeg ikke har krefter og energi i det hele tatt. Disse problemene har blomstret opp nå etter mors død, hvilket jeg ikke egentlig er så veldig overrasket over. En kan vel ikke få større porsjon psykisk stress slengt i hue enn et dødsfall i familien, hvor du da har regnet avdøde som din beste venn, mor, hjelper, støtte, grunnen til å leve videre i enkelte tilfeller. Å si at jeg er sliten er litt som å si at Glomma er fuktig: Et kjempemessig understatement.
Nå begynner jeg å bli semi-humanoid i det minste. Hvor lang tid det tar før jeg blir sånn ca meg sjøl er en annen sak. Jeg gidder ikke å planlegge sånt når jeg ikke har den fjerneste anelse om hvordan det i såfall skal skje. Det blir litt penger på meg, bil + ny pc står høyt på ønskelisten. Får se hvor mye det blir når all gjeld og dritt skal betales. Det kan nok bli interessant.
torsdag 30. mai 2013
Jeg sov i natt!
Det burde egentlig ikke vært noe merkelig med å sove: Plumpe ned i senga, ligge godt, bli borte, våkne dagen etter og ikke være sliten. Teoretisk sett er det visst sånn det foregår.
Jeg har aldri vært med på så mye av den opplevelsen. Søvnproblemer vet jeg mer om enn jeg vil vite, selv om jeg tar sovetabletter. Men det blir allikevel bedre enn ingenting, så hit med pillene om mulig.
Men i natt: Jeg tok min dose i går kveld, og håpet som alltid på at jeg nå kunne hvile littegrann. Og det gjorde jeg! Det var såpass ok at jeg faktisk ble sjokka da jeg våkna og det gikk opp for meg at jeg faktisk hadde sovet bra uten problemer.
I følge min mor var jeg født med forstyrrelsen i søvnmønsteret, hun hadde ikke tall på alle de gangene hvor lille meg lå i senga og glante i taket ved midnatt. Selv jeg vet at unger ikke bør være våkne på den tiden. Da jeg begynte på skolen og videre opp i tenårene gjorde jeg det bra på skolen, noe som til dags dato undrer meg: Jeg gikk jo som en zombie den første halvdelen av dagen.
Trøtt som fyh på kvelden, får jeg sove? Nix. Det er mer regel enn unntak for meg. Jeg tror jeg har prøvd alle triks og stort sett de fleste midler for å få sove på et eller annet vis, men neidah. Det eneste som funker er piller av den sterkere sorten, den som de fleste andre går totalt i dørken av og er småfulle dagen etter. For meg er det ta pillen, sovne (forhåpentligvis), fungere som jeg skal dagen etter.
Hvorfor det er så vet da #"%& og ikke jeg, men det gjelder stort sett alt. Smertestillende ditto. Jeg har et klart minne av meg selv som ca åtte eller ni, og migreneanfall på gang. Jeg visste at vi hadde smertestillende i huset, og tok det som sto på boksen at var passende for barn. Kjente jeg lettelse i skallen? Niks. Da var jeg så frustrert at jeg helte inn til voksen dose, og da sluttet den tredje verdenskrigen inni hue mitt sånn ca.
Dette gjelder i dag også. Reseptfrie legemidler gidder jeg ikke en gang å ha i huset, om jeg drikker vannet mitt med eller uten tablettene har det samme effekt på smerte. Da fungerer faktisk meditasjon bedre, i alle fall opp til et visst nivå. Er det snakk om migrene på gang finnes det tabletter som faktisk skal stoppe det, og de fungerer sånn ca - hvis jeg får forvarsel. Da kan jeg ta et par av dem og gjerne legge meg litt på sofaen. En halvtime eller så etter så er jeg meg sjøl.
Visstnok er det enkelte personer som har det sånn, noe med at kroppen enten blir kvitt virkestoffene i tabletter for fort eller at de ikke tas opp, jeg husker ikke. Men det sier vel litt at den siste gangen jeg følte full smertelindring av en tablett inneholdt den morfin. Sukk. Det var ganske intens smerte også, nyoperert etter gastric bypass. En sånn tablett og jeg kjente faktisk ikkeno bortsett fra at jeg ble litt slapp. Smerten forsvant ganske så fort, og det er vel mulig det var derfor jeg var litt fnisete. Ingen smerte etter kraftig smerte er digg. Så tok jeg min vanlige dose av sovetabletter, tanken var at de antagelig ble sparket til nye høyder av morfinen, og det fikk jeg rett i: Ti timers uavbrutt og god søvn. Det er sjeldne saker, det!
Dagen etter var jeg faktisk humanoid igjen også, selv om magen ikke akkurat var så god. Heldigvis har jeg alltid hatt godt grokjøtt eller hva en nå skal kalle det, jeg var meg sjøl etter ca en uke. Litt ømt, men bleh, det var ikke verre enn muskelverk jeg generelt har allikevel, så litt fra eller til gjorde meg ingenting.
Jeg har aldri vært med på så mye av den opplevelsen. Søvnproblemer vet jeg mer om enn jeg vil vite, selv om jeg tar sovetabletter. Men det blir allikevel bedre enn ingenting, så hit med pillene om mulig.
Men i natt: Jeg tok min dose i går kveld, og håpet som alltid på at jeg nå kunne hvile littegrann. Og det gjorde jeg! Det var såpass ok at jeg faktisk ble sjokka da jeg våkna og det gikk opp for meg at jeg faktisk hadde sovet bra uten problemer.
I følge min mor var jeg født med forstyrrelsen i søvnmønsteret, hun hadde ikke tall på alle de gangene hvor lille meg lå i senga og glante i taket ved midnatt. Selv jeg vet at unger ikke bør være våkne på den tiden. Da jeg begynte på skolen og videre opp i tenårene gjorde jeg det bra på skolen, noe som til dags dato undrer meg: Jeg gikk jo som en zombie den første halvdelen av dagen.
Trøtt som fyh på kvelden, får jeg sove? Nix. Det er mer regel enn unntak for meg. Jeg tror jeg har prøvd alle triks og stort sett de fleste midler for å få sove på et eller annet vis, men neidah. Det eneste som funker er piller av den sterkere sorten, den som de fleste andre går totalt i dørken av og er småfulle dagen etter. For meg er det ta pillen, sovne (forhåpentligvis), fungere som jeg skal dagen etter.
Hvorfor det er så vet da #"%& og ikke jeg, men det gjelder stort sett alt. Smertestillende ditto. Jeg har et klart minne av meg selv som ca åtte eller ni, og migreneanfall på gang. Jeg visste at vi hadde smertestillende i huset, og tok det som sto på boksen at var passende for barn. Kjente jeg lettelse i skallen? Niks. Da var jeg så frustrert at jeg helte inn til voksen dose, og da sluttet den tredje verdenskrigen inni hue mitt sånn ca.
Dette gjelder i dag også. Reseptfrie legemidler gidder jeg ikke en gang å ha i huset, om jeg drikker vannet mitt med eller uten tablettene har det samme effekt på smerte. Da fungerer faktisk meditasjon bedre, i alle fall opp til et visst nivå. Er det snakk om migrene på gang finnes det tabletter som faktisk skal stoppe det, og de fungerer sånn ca - hvis jeg får forvarsel. Da kan jeg ta et par av dem og gjerne legge meg litt på sofaen. En halvtime eller så etter så er jeg meg sjøl.
Visstnok er det enkelte personer som har det sånn, noe med at kroppen enten blir kvitt virkestoffene i tabletter for fort eller at de ikke tas opp, jeg husker ikke. Men det sier vel litt at den siste gangen jeg følte full smertelindring av en tablett inneholdt den morfin. Sukk. Det var ganske intens smerte også, nyoperert etter gastric bypass. En sånn tablett og jeg kjente faktisk ikkeno bortsett fra at jeg ble litt slapp. Smerten forsvant ganske så fort, og det er vel mulig det var derfor jeg var litt fnisete. Ingen smerte etter kraftig smerte er digg. Så tok jeg min vanlige dose av sovetabletter, tanken var at de antagelig ble sparket til nye høyder av morfinen, og det fikk jeg rett i: Ti timers uavbrutt og god søvn. Det er sjeldne saker, det!
Dagen etter var jeg faktisk humanoid igjen også, selv om magen ikke akkurat var så god. Heldigvis har jeg alltid hatt godt grokjøtt eller hva en nå skal kalle det, jeg var meg sjøl etter ca en uke. Litt ømt, men bleh, det var ikke verre enn muskelverk jeg generelt har allikevel, så litt fra eller til gjorde meg ingenting.
onsdag 22. mai 2013
Følelser. Bleh, skulle ønske de forsvant. De er så slitsomme.
I løpet av tiden mor var syk og ikke ble bedre ble jeg frustrert. Når noen jeg er glad i har problemer av noe slag og jeg ikke kan gjøre noe blir jeg det. Så fikk hun diagnosen polymyalgia reumatica. Smerte i musklene istedenfor i leddene. Kjempefin miks når en har revmatisme fra før. Dvs ganske herpa bevegelsesmuligheter. Det medførte at min aktive, utadvendte mor måtte gire ned det vanlige tempoet og ga opp bilkjøring. Hun følte seg rett og slett ikke sikker med det.
Dama klarte å lære seg å bruke pc i den tiden hun fremdeles kunne gå litt, hun sa at det var fordi hun trodde hun kom til å få mer problemer, og ville gjerne ha muligheten for å i det minste lese aviser uten å gå ut. Gjett om jeg var glad datalærer!
Så la jeg merke til at håndskriften hennes ble dårligere, samme ting med styrken i hendene. Hun hadde problemer med å gjøre noe så enkelt som å spise og drikke fordi hendene var for svake. Den siste tiden kunne hun ikke en gang åpne en klesklype. Selv evnen hennes til å snakke ble dårligere. Er det noe som er feil så er det mor med de problemene. Selvstendig? Ikke så mye. Hun hatet ideen om å være avhengig av hjelp, da hun var en del år yngre fortalte hun meg at hennes verste mareritt var å ende opp i en seng, uten å kunne gjøre noe selv, og være klar i hodet.
Hun endte opp i en seng, kunne ikke gjøre noe selv, og var helt klar til siste stund. Det var hjerteskjærende å se at min sterke, stolte, flotte mor ble til en sekk i en seng. Jeg kunne grine bare av det. Vi kunne snakke, selv om taleevnen hennes forsvant ganske gradvis. Så kom det en infeksjon, og jeg vet jo at infeksjoner hos eldre med nedsatt almentilstand kan være farlige greier. Legg til nedsatt hjertefunksjon... jeg var vel ikke egentlig så veldig overrasket da det tok slutt.
Det betyr ikke at jeg var deprimert, forbanna, nummen, kvalm, frustrert og ellers alle følelser mulig å ha, alt i en eneste total smørje i hjernen min. Skrike, banne, hyle, knuse noe, kverke noen, spy, grine, jeg hadde lyst til å gjøre alt på en gang. Men orket ikke. Energien min er et sted misc lysår ute på minussiden fremdeles.
Så ser jeg ut. Vår, grønt på trærne, fuglesang, hvitveis. Vanligvis liker jeg det, men mor var storfan, dvs at det er litt nedtur å se den fine våren. Regnet er velkomment, da. Det får meg til å slappe av, dvs bedre nattesøvn. Om jeg ikke får min nattesøvn er jeg ikke humanoid, da er jeg noe jeg helst ikke vil vite.
Jeg står ved hva jeg har sagt alltid og kommer til å si: Jeg hadde verdens beste mor, om jeg kunne velge mor og bli født igjen så hadde jeg valgt henne. Tvert. Glem alt og alle andre, jeg kan i min villeste ( og den kan være VILL) fantasi ikke forestille meg at det er mulig.
Så dagens ord er URK. Eller BLÆH.
Dama klarte å lære seg å bruke pc i den tiden hun fremdeles kunne gå litt, hun sa at det var fordi hun trodde hun kom til å få mer problemer, og ville gjerne ha muligheten for å i det minste lese aviser uten å gå ut. Gjett om jeg var glad datalærer!
Så la jeg merke til at håndskriften hennes ble dårligere, samme ting med styrken i hendene. Hun hadde problemer med å gjøre noe så enkelt som å spise og drikke fordi hendene var for svake. Den siste tiden kunne hun ikke en gang åpne en klesklype. Selv evnen hennes til å snakke ble dårligere. Er det noe som er feil så er det mor med de problemene. Selvstendig? Ikke så mye. Hun hatet ideen om å være avhengig av hjelp, da hun var en del år yngre fortalte hun meg at hennes verste mareritt var å ende opp i en seng, uten å kunne gjøre noe selv, og være klar i hodet.
Hun endte opp i en seng, kunne ikke gjøre noe selv, og var helt klar til siste stund. Det var hjerteskjærende å se at min sterke, stolte, flotte mor ble til en sekk i en seng. Jeg kunne grine bare av det. Vi kunne snakke, selv om taleevnen hennes forsvant ganske gradvis. Så kom det en infeksjon, og jeg vet jo at infeksjoner hos eldre med nedsatt almentilstand kan være farlige greier. Legg til nedsatt hjertefunksjon... jeg var vel ikke egentlig så veldig overrasket da det tok slutt.
Det betyr ikke at jeg var deprimert, forbanna, nummen, kvalm, frustrert og ellers alle følelser mulig å ha, alt i en eneste total smørje i hjernen min. Skrike, banne, hyle, knuse noe, kverke noen, spy, grine, jeg hadde lyst til å gjøre alt på en gang. Men orket ikke. Energien min er et sted misc lysår ute på minussiden fremdeles.
Så ser jeg ut. Vår, grønt på trærne, fuglesang, hvitveis. Vanligvis liker jeg det, men mor var storfan, dvs at det er litt nedtur å se den fine våren. Regnet er velkomment, da. Det får meg til å slappe av, dvs bedre nattesøvn. Om jeg ikke får min nattesøvn er jeg ikke humanoid, da er jeg noe jeg helst ikke vil vite.
Jeg står ved hva jeg har sagt alltid og kommer til å si: Jeg hadde verdens beste mor, om jeg kunne velge mor og bli født igjen så hadde jeg valgt henne. Tvert. Glem alt og alle andre, jeg kan i min villeste ( og den kan være VILL) fantasi ikke forestille meg at det er mulig.
Så dagens ord er URK. Eller BLÆH.
torsdag 16. mai 2013
Sliten
Jeg har løpt rundt som ei hugærn høne i over en måned nå etter at mor døde, og det kjennes. Alt styr og tull som følger etter et dødsfall er til å bli sprø av.
Ikke at jeg er så veldig normal til å begynne med, men det er en annen sak...
Nå er endelig leiligheten tømt og vasket, og det passer meg bedre enn bra. Den første gangen jeg var der etter at hun døde satt jeg meg rett ned og grein, jeg ventet på at hun skulle titte rundt hjørnet og si hei. Tingene, notisboken, brillene, til og med lukten i leiligheten sammensverget seg mot meg den dagen.
Men nå er alt tomt, og den eneste lukten nå er rett og slett grønnsåpe. Riktignok ser min leilighet ut som et mindre katastrofeområde pga esker, kasser, bokser og diverse jeg ikke har hatt tid eller ork til å gjøre noe med, men det er overkommelig. Når bare leiligheten blir solgt så skal jeg være veldig fornøyd.
Litt penger blir det på meg også. Ikke noen formue, men jeg får i alle fall betalt gjelden min og har litt til overs, det er ikke så verst. Jeg vil SÅKLART heller ha mor enn all verdens penger, men siden det er klin umulig så får jeg heller gjøre det beste ut av situasjonen.
Hukommelsen min fungerer snodig - når den fungerer i det hele tatt. Da jeg tenkte på dette kom en samtale tilbake til meg. For noen år siden spurte mor meg faktisk om hva jeg ville gjort den dagen hun døde. Det som plumpet ut av meg da var: "Ta med det som betyr noe for meg fra leiligheten og solgt den. Kanskje jeg kunne fått en bedre leilighet sjøl for pengene, hva synes du om det?" Mor ga meg bare en klem, men jeg har ikke blitt kvitt tanken etterpå, så jeg kommer til å gjøre akkurat det. Jeg kommer nok også til å kjøpe noe "unødvendig" men kult, for eksempel en ny pc. Den jeg har funker jo, men duppeditter er alltid interessant. Særlig nye duppeditter som kan gjøre mer.
Rik av arven? Ha ha ha, veldig morsomt. Men jeg skal holde nøye utkikk etter leilighet som passer økonomien og som jeg kan bo i til jeg blir båret ut av den. Altså null trapper. Jeg fikk fullstendig fnatt på alle mulige og umulige måter av å se mor bli mer og mer handicappet og få mer og mer problemer med trappene, så om jeg kan unngå akkurat det problemet ville det vært helt supert.
Min mentale helse kommer også inn i bildet her: Jeg har et mildt sagt ustabilt nervesystem, og ettersom visse steder gir meg minner som gjør systemet enda mer ustabilt så vil jeg helst ikke være på disse stedene mer enn jeg absolutt må. De to stedene jeg bodde på før jeg flyttet hjemmefra er et eksempel, et annet er mors leilighet som jeg står i ferd med å selge. Et av de stedene jeg bodde på som barn har dobbel negativitet for meg, for like ved gaten vi flyttet fra da jeg var ti år er det et sykehjem, og det var akkurat der mor døde.
Selv leiligheten her begynner å gi meg småfnatt, ettersom mor var så mye her og vi hadde det så koselig sammen. Titte på film, drikke litt vin, skravle og skravle litt mer. Joda, vi har alltid hatt det utrolig bra. Men nå har tanken på å finne et sted jeg ikke har noe spesifikke minner slått seg ned i hjernen min og satt seg ganske så godt fast. Jeg vil gjerne vente litt, ikke forhaste meg. I mitt liv har jeg flyttet fire ganger, og om jeg får de som jeg vil så blir den femte gangen den siste. Disse fire gangene har blitt litt "fort og gæli", og ting ble ikke helt som jeg ville ha dem. Nå vil jeg gjerne se om jeg kan rette på det.
En får se hva som skjer når ting roer seg ned, har jeg litt flaks så gjør nervene mine det også. Det er lettere å tenke når en ikke har et par tyfoner i skallen, de lager bare rot av tankene.
Ikke at jeg er så veldig normal til å begynne med, men det er en annen sak...
Nå er endelig leiligheten tømt og vasket, og det passer meg bedre enn bra. Den første gangen jeg var der etter at hun døde satt jeg meg rett ned og grein, jeg ventet på at hun skulle titte rundt hjørnet og si hei. Tingene, notisboken, brillene, til og med lukten i leiligheten sammensverget seg mot meg den dagen.
Men nå er alt tomt, og den eneste lukten nå er rett og slett grønnsåpe. Riktignok ser min leilighet ut som et mindre katastrofeområde pga esker, kasser, bokser og diverse jeg ikke har hatt tid eller ork til å gjøre noe med, men det er overkommelig. Når bare leiligheten blir solgt så skal jeg være veldig fornøyd.
Litt penger blir det på meg også. Ikke noen formue, men jeg får i alle fall betalt gjelden min og har litt til overs, det er ikke så verst. Jeg vil SÅKLART heller ha mor enn all verdens penger, men siden det er klin umulig så får jeg heller gjøre det beste ut av situasjonen.
Hukommelsen min fungerer snodig - når den fungerer i det hele tatt. Da jeg tenkte på dette kom en samtale tilbake til meg. For noen år siden spurte mor meg faktisk om hva jeg ville gjort den dagen hun døde. Det som plumpet ut av meg da var: "Ta med det som betyr noe for meg fra leiligheten og solgt den. Kanskje jeg kunne fått en bedre leilighet sjøl for pengene, hva synes du om det?" Mor ga meg bare en klem, men jeg har ikke blitt kvitt tanken etterpå, så jeg kommer til å gjøre akkurat det. Jeg kommer nok også til å kjøpe noe "unødvendig" men kult, for eksempel en ny pc. Den jeg har funker jo, men duppeditter er alltid interessant. Særlig nye duppeditter som kan gjøre mer.
Rik av arven? Ha ha ha, veldig morsomt. Men jeg skal holde nøye utkikk etter leilighet som passer økonomien og som jeg kan bo i til jeg blir båret ut av den. Altså null trapper. Jeg fikk fullstendig fnatt på alle mulige og umulige måter av å se mor bli mer og mer handicappet og få mer og mer problemer med trappene, så om jeg kan unngå akkurat det problemet ville det vært helt supert.
Min mentale helse kommer også inn i bildet her: Jeg har et mildt sagt ustabilt nervesystem, og ettersom visse steder gir meg minner som gjør systemet enda mer ustabilt så vil jeg helst ikke være på disse stedene mer enn jeg absolutt må. De to stedene jeg bodde på før jeg flyttet hjemmefra er et eksempel, et annet er mors leilighet som jeg står i ferd med å selge. Et av de stedene jeg bodde på som barn har dobbel negativitet for meg, for like ved gaten vi flyttet fra da jeg var ti år er det et sykehjem, og det var akkurat der mor døde.
Selv leiligheten her begynner å gi meg småfnatt, ettersom mor var så mye her og vi hadde det så koselig sammen. Titte på film, drikke litt vin, skravle og skravle litt mer. Joda, vi har alltid hatt det utrolig bra. Men nå har tanken på å finne et sted jeg ikke har noe spesifikke minner slått seg ned i hjernen min og satt seg ganske så godt fast. Jeg vil gjerne vente litt, ikke forhaste meg. I mitt liv har jeg flyttet fire ganger, og om jeg får de som jeg vil så blir den femte gangen den siste. Disse fire gangene har blitt litt "fort og gæli", og ting ble ikke helt som jeg ville ha dem. Nå vil jeg gjerne se om jeg kan rette på det.
En får se hva som skjer når ting roer seg ned, har jeg litt flaks så gjør nervene mine det også. Det er lettere å tenke når en ikke har et par tyfoner i skallen, de lager bare rot av tankene.
mandag 6. mai 2013
Venner
Jeg fikk besøk av to gode venner i går, venner jeg ikke har sett på altfor lenge. Det var som å få en porsjon glede. En stor porsjon. Ikke at det går an å måle, men dog.
Venner er vel det beste som finnes. Jeg har grublet meg både gul og grønn over muligheten for at noe bedre eksisterer, men til dato har jeg ikke kommet på noe. Har jeg mange venner? Nei, en liten håndfull. Har jeg gode venner?
JA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Deres vennskap kan ikke telles i antall hoder, sånn som en teller bekjente. Folk som er ok å prate litt generelt med, kanskje ta en kopp kaffe sammen på en kafe eller noe i den retningen. Jeg kjenner mange sånne, de en sier "hallo" til og går videre uten å tenke så veldig mye over det.
Men gode venner, de en gjør absolutt hva som helst for - bokstavelig - er verdt mer enn gull og alt annet for meg. Tanken på hva som hadde skjedd uten dem er skremmende. Jeg ser meg selv låst inn i noe, om det er en celle, polstret rom på asyl eller i en kiste, vet ikke helt, men noe annet kan jeg ikke forestille meg.
Dyr er noe av det samme, de tilbyr betingelsesløst vennskap, og det er like herlig, bare på en annen måte. Jeg har en katt, og pus fungerer som nervemedisin på fire poter for meg. Igjen, uten dyr så hadde situasjonen vært noe som "blæh" bare begynner å beskrive. Antagelig så hadde jeg vært ganske dypt inni pilleavhengighet, av type "rasle når en går".
Nå har jeg både venner og dyr, og bare tanken får meg til å smile. Litt skjelvent, det må jeg innrømme, men det er veldig avslappende bare å tenke på at de er der.
Så: Alle gode ønsker mulig til mine venner, dere vet hvem dere er. Kan jeg gjøre noe for dere, så si det. Det vil gjøre meg utrolig glad. Er det noe jeg digger vilt og hemningsløst så er det å kunne gjøre noe for venner, om det så bare er noe så lite som å servere en kopp te.
Venner er vel det beste som finnes. Jeg har grublet meg både gul og grønn over muligheten for at noe bedre eksisterer, men til dato har jeg ikke kommet på noe. Har jeg mange venner? Nei, en liten håndfull. Har jeg gode venner?
JA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Deres vennskap kan ikke telles i antall hoder, sånn som en teller bekjente. Folk som er ok å prate litt generelt med, kanskje ta en kopp kaffe sammen på en kafe eller noe i den retningen. Jeg kjenner mange sånne, de en sier "hallo" til og går videre uten å tenke så veldig mye over det.
Men gode venner, de en gjør absolutt hva som helst for - bokstavelig - er verdt mer enn gull og alt annet for meg. Tanken på hva som hadde skjedd uten dem er skremmende. Jeg ser meg selv låst inn i noe, om det er en celle, polstret rom på asyl eller i en kiste, vet ikke helt, men noe annet kan jeg ikke forestille meg.
Dyr er noe av det samme, de tilbyr betingelsesløst vennskap, og det er like herlig, bare på en annen måte. Jeg har en katt, og pus fungerer som nervemedisin på fire poter for meg. Igjen, uten dyr så hadde situasjonen vært noe som "blæh" bare begynner å beskrive. Antagelig så hadde jeg vært ganske dypt inni pilleavhengighet, av type "rasle når en går".
Nå har jeg både venner og dyr, og bare tanken får meg til å smile. Litt skjelvent, det må jeg innrømme, men det er veldig avslappende bare å tenke på at de er der.
Så: Alle gode ønsker mulig til mine venner, dere vet hvem dere er. Kan jeg gjøre noe for dere, så si det. Det vil gjøre meg utrolig glad. Er det noe jeg digger vilt og hemningsløst så er det å kunne gjøre noe for venner, om det så bare er noe så lite som å servere en kopp te.
Abonner på:
Innlegg (Atom)