torsdag 27. februar 2014

Hvor lenge til orker jeg?

Jeg har ikke hatt sånne tanker siden tenårene, men nå er de her igjen: Samle opp masse tabletter, sluke hele haugen og legge meg med et smil når jeg tenkte på at jeg ikke kom til å våkne igjen.

Det høres patetisk ut, men jeg trenger noen som trenger meg. Sist jeg smilte var her for ca en time siden da jeg ga pus tunfisk og kos, ettersom det er noen som trenger meg og blir glad når jeg gjør noe for dem. Jeg har en onkel som er nesten like nær meg som mor var, men han bor i Hønefoss. Syk er han også, så min morbide hjerne kommer jo såklart opp med alt mulig og umulig.

Jeg har hørt folk si til meg at jeg er verdifull, en god venn, etc og takker veldig for komplimentene - det er bare det at sånt ser jeg ikke selv. Jeg ser bare den patetiske, stygge, feite taperen som ikke har et liv og holder seg unna mennesker fordi det er umulig å begripe seg på dem. Nesten femti år og ikke hatt et forhold noen gang, en kunne jo grine av mindre. Hvis jeg hadde orket.

Apatien vokser stadig, refrenget er "næh, gidder ikke" til veldig mye. Gidder ikke ete, gidder ikke gå ut med søpla, gidder enkelte ganger ikke en gang å dusje. Jeg burde jo ete, men glemmer det. Har nesten ikke sultfølelse etter operasjonen, og må dermed holde øye med klokka. Det har gått ok hittil, men når jeg er nedi et sånt høl som nå er alt som er mer fancy enn å kravle ut av senga noe jeg helst vil slippe.

Har forsøkt å komme på ting som ville få meg til å bli skikkelig glad, og det var ikke enkelt. Sånn "hoppe i være og synge av fryd"-glad, ikke bare "hm, trivelig" Det eneste som dukket opp var hvis jeg vant et skremmende antall millioner i et eller annet lotteri og kunne lekt julenisse for dem jeg setter pris på. DA hadde jeg nok danset polka jeg også, selv om jeg ikke kan danse for fem øre. Men det er en helt annen sak.

De som kjenner meg vet at jeg har en mildt sagt rabiat fantasi. Men den gir opp ånden om det går på at noen er virkelig glad i meg, slik et par i et forhold skal være.

Hvis noe sånt mot formodning skjer kommer jeg vel til å bli redd for å våkne, denne drømmen var altfor deilig.


1 kommentar:

  1. Dette sier jeg som (forhåpentligvis) en av dine venner: Gå til en psykolog å få hjelp. Du graver deg bare dypere og dypere ned i din egen "grufulle" verden, og der har du ikke godt av å være, eventuelt om man finner en samtale gruppe, eller i alle fall noen som kan få deg ut av huset. Begynne i det små, og jobb deg opp, du er alt for mye verdt for alt for mange (selv om du ikke tror det) til at vi vil se deg ha det sånn som dette.

    Hild :)

    SvarSlett