To måneder

Det er to måneder siden mor døde i dag. Niende april 2013 er en dato jeg ikke glemmer med det første.

Mange spør åssen jeg føler meg, hvordan det går, etc, og jeg har ikke noe egentlig svar. Jeg vet det nemlig ikke selv. Nå når jeg er ferdig med nesten alt som må gjøres er retningen mot semi-humanoid i det minste, uten at jeg vet hvordan det går videre.

Selge leilighet og betale alt jeg skylder, det er en tanke jeg liker. Jeg ville såklart hatt mor framfor pengene, men det er ikke mulig å fikse. Så da gjør jeg det minst idiotiske jeg kan komme på og rett og slett venter til en ide kommer ramlende. De har det med å dukke opp på uventede tidspunkter. Hvis jeg forsøker å planlegge noe som er særlig mer avansert enn det jeg gjør til daglig ... nei, det hopper jeg pent og pyntelig over.

Konseptet "psykosomatisk" er jeg helt med på. Jeg har hatt migrene i alle år, et familieproblem fra fars side. En dør ikke av migrene, men skallebank så en lurer på om tredje verdenskrigen har startet i hue er ikke helt koselig. Jeg er ikke den som er verst plaget, men noen anfall i året blir det jo. Spesielt i forbindelse med psykisk stress og varme.  Så at jeg har hatt mer migrene de siste månedene enn jeg har hatt de siste ... tjah, fem årene er ikke noen overraskelse. For ikke å snakke om stive og ømme kroppsdeler. Mine såre flekker har såre flekker. Ævve. Banne. Etc.

Noen dager når jeg skal ut av sengen lurer jeg veldig på hvorfor i det hele tatt jeg gidder å bruke energi på det. Gammal vane, antagelig. Jeg snakker da om de dagene hvor jeg føler meg som om jeg er ca trehundreogåtti år.

Andre ganger er disse "hvorfor stå opp i dag?"-anfallene bare fordi jeg ikke har krefter og energi  i det hele tatt. Disse problemene har blomstret opp nå etter mors død, hvilket jeg ikke egentlig er så veldig overrasket over.  En kan vel ikke få større porsjon psykisk stress slengt i hue enn et dødsfall i familien, hvor du da har regnet avdøde som din beste venn, mor, hjelper, støtte, grunnen til å leve videre i enkelte tilfeller. Å si at jeg er sliten er litt som å si at Glomma er fuktig: Et kjempemessig understatement.

Nå begynner jeg å bli semi-humanoid i det minste. Hvor lang tid det tar før jeg blir sånn ca meg sjøl er en annen sak. Jeg gidder ikke å planlegge sånt når jeg ikke har den fjerneste anelse om hvordan det i såfall skal skje. Det blir litt penger på meg, bil + ny pc står høyt på ønskelisten. Får se hvor mye det blir når all gjeld og dritt skal betales. Det kan nok bli interessant.