lørdag 4. mai 2013

Nedi hølet

Det er der jeg er nå.

Føler meg så fullstendig unyttig. Hvem trenger meg? Ingen. Jo, katta, da. Pus er alltid et lyspunkt. Men generelt? Ikke jobber jeg, antagelig har jeg ikke kapasitet til det heller, hva jeg ser i speilet vil jeg helst forbigå i stillhet. Eller knuse alle reflektive overflater så jeg slipper å se det fugly trynet.

Jeg kan ingenting spesielt. Jeg er ingenting spesielt. Jeg bare henger på hjørnet mitt, alene som vanlig, og ser. Ser på en verden jeg bare må innrømme at jeg skjønner veldig lite av. Kanskje det kommer av at jeg ikke skjønner mennesker og det at jeg ikke skjønner mennesker gjør at jeg har sånne problemer med alt sosialt.

Sosialt liv og meg - ikke akkurat. Ha. Ha. Ha. Jeg vet ikke hvordan man håndterer småprat om jeg skulle bli skutt for det. Jeg har alltid vært misunnelig på dem som faktisk klarer å prate med alle. Mor hadde den evnen. Hvor mange ganger jeg har spurt meg selv "hvordan i HULE gjør hun det?" vet jeg ikke, men det er ikke få.

Det gjør meg ingenting å være alene, jeg kan skli inn i bøkenes vidunderlige verden og være hvem som helst hvor som helst så jeg slipper å være i denne verdenen som stort sett suger.

Det eneste mennesket som noensinne har TRENGT meg var mor, hun ble glad når jeg kom, ble enda mer glad når jeg hjalp henne med noe, og sa flere ganger at jeg var det beste som noensinne hadde hendt henne.

Hva skal da jeg si, som fikk en sånn mor? Jeg har lyst til å både grine og juble og alt mulig når jeg tenker på hvor heldig jeg var der. Kunne jeg valgt min egen mor så ville jeg valgt henne igjen, tvert. Hvis jeg hadde funnet ut hvilken god makt som ga meg en sånn mor så ville jeg gått ned på kne og takket den gode makten hver eneste dag, flere ganger om dagen.

Nå har jeg ikke henne, så ... hva nå?

Jeg liker at noen trenger meg, at noen setter pris på at jeg eksisterer. Ta noe så enkelt som katta. Pus trenger meg for å leve, hun hadde aldri klart seg selv. Hver gang jeg gir henne mat så blir hun synlig glad, spiser litt og vil med en gang opp på fanget og kose. Når jeg føler meg elendig så kommer den lille snuta og dytter borti meg. Med liten varm pelsdott i armene er livet straks litt bedre.

For å være ærlig er hun en av de få tingene som holder meg oppe nå. Jeg synes generelt det meste er blæh nå om dagen, men katta og de få vennene jeg har gjør at jeg klarer meg. Det som er synd er at vi bor så langt fra hverandre, det gjør meg enda mer tussete enn ellers enkelte ganger.

Tanken på en tur til psykiatrisk avdeling i noen uker har streifet meg, kanskje det hadde hjulpet noe, men ikke faen om jeg drar fra pus hvis jeg kan unngå det. Hun fungerer uansett som en stor porsjon beroligende på fire bein.

Andre ganger kan jeg bli så utrolig sint. Møkk forbanna, for å si det pent. På hva? Alt. Hadde jeg funnet en måte å ødelegge hele verden på når jeg er i det hjørnet så hadde jeg gjort det, og ledd mens det skjedde. Det er mange ganger jeg har vært bare millimetre fra å gripe noe hardt eller skarpt og gå amok. Ikke at jeg har verdens verste temperament generelt, det skal stort sett en del til for å få meg så sint, men dumme mennesker...

Sist jeg sjekket har en hjernen for å bruke den, ikke bare for å skvulpe løst mellom øra, men det er skremmende mange som har skremmende lite i kraniet. Eller hvis de har det så bruker de det ikke. Logikk og sunn fornuft er mangelvare hos den menneskelige rasen. Den mest intelligente rasen? Heh, kanskje, hvis en regner ut i fra hvor mye stort sett unyttig en kan lage. Inkludert nok våpen og annen dritt til å ødelegge alt liv på kloden diverse ganger, og kanskje hele kloden også. Det ville egentlig ikke overrasket meg.

Jeg orker ikke å bry meg så mye, da. Likegyldighet for hva andre mener, tenker, sier, synes og tror er det vanlige. Enkelte unntak finnes, men skulle jeg brukt tiden på å bekymre meg om hva alle tilfeldige idioter gjorde så fikk jeg ikke gjort noe annet. Se på maling som tørker er mye mer spennende enn det.

Sjokk er en følelse jeg ikke har kjent på mange år. Alt var mye mer overraskende før, men nå er en middelaldrende og har sett det meste. Det eneste jeg kan forestille meg som nå hadde fått meg til å dette av stolen var å treffe et menneske som ble glad i meg for meg. Bare tanken gjør meg svimmel, det er vanskelig å i det hele tatt forestille seg noe sånt. Min fantasi er generelt ganske livlig - eller rabiat - men der stopper det helt.

Hadde jeg bare klart å fantasere fram en måte å komme meg opp fra det trippel forbanna hølet, det hadde vært fint. Sort hull i hjernen som suger bort glede og positive følelser er elendig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar