Hadde jeg ikke visst at det gikk an å være så trøtt som jeg er nå ville jeg veddet på at det var jug. Gleder meg til å bli kvitt listen min over ting som MÅ gjøres, listen som nå er av en lengde skremmende lik min egen arm. Få en eller annen slags system i galskapen igjen, istedenfor galskap i systemet som det er nå.
Jeg liker å vite sånn ca hva som skjer når og hvordan, overraskelser er ikke helt min greie. Så når jeg nå da har fått slengt så mye i hue som jeg har i det siste og i tillegg må rydde opp i rælet - ARGH er bare fornavnet. Mellomnavnet og etternavnet er mye verre.
Sitter her og fantaserer om å gå i hi, sooooooooooove. Krabbe opp i senga sammen med pus og bare være kortslutta. Sofaen kan duge også, glane på hjernedød film er bare litt mer krevende enn å flytte på kadaveret og dumpe det i senga. Pus kommer like gjerne der, tror hun bryr seg lite om hvor jeg er bare det er en kosearm innen rekkevidde.
Jeg er dønn sikker på at dyr har minst en sans vi mennesker ikke har, det ville ikke overraske meg om de har fler. Katta VET når jeg føler meg som en søppelhaug og kommer umiddelbart for å hilse på meg. Hvordan hun vet det går over mine sanser, jeg sier eller gjør ikke noe jeg registrerer sjøl. Kanskje hun lukter det, hva vet jeg. Men det er utrolig deilig å ha pelsdotten min i huset. Snakk om beroligende pille på fire bein!
Noen ganger klarer jeg å frike meg selv ut. Som for eksempel i mitt forhold til musikk. Jeg liker mange typer musikk, metal, klassisk og jazz for å nevne noe. Vanligvis vil jeg ha volumet lavt, av en eller annen merkelig grunn synes jeg at jeg da hører bedre. Joda, jeg har god hørsel, men det blir litt sprøtt noen ganger. Men, og her er et stort MEN: Jeg vil gjerne ha full guffe når jeg hører på power metal, helst i hodetelefoner så det blåser rett inn i skallen. Det får meg til å slappe av. Go figure.
At en har øresus etter en konsert er ikke så snodig, der "skal" jo veggene riste, men jeg har egentlig gitt opp å skjønne meg på meg sjøl. Bare å konstatere at her er den ene snodigheten oppå den andre, føler meg innimellom som om jeg har gått nesten full sirkel, fra "normal" til "merkelig" til "gal" og tilbake.
Jeg synes stort sett hele verden er sprø, men om jeg da er normal, enda sprøere enn resten eller muligens noe som er helt på siden... tjah, si det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar