onsdag 25. desember 2013

Jul - bleh

I alle fall nå når jeg er alene med det. I hele mitt liv har jul vært synonymt med familie, samvær og god mat. Jeg er mildt sagt ikke kristen, og det kommersielle styret med julegaver, julemat, juleditt og juledatt gir meg lyst til å sparke noen til månen.

Solvervet er den gamle grunnen til at alle festet på denne tiden av året, og det kan jeg i det minste se grunnen til. Det var en fredelig kveld med meditasjon og tanker den 22 for meg, og det betyr MYE mer enn all kakling om urelaterte ting jeg har sett i media siden... tjah, lenge.

Nå etter at mor døde og de personene jeg kaller venner bor så inn i gamperæva langt unna at det er til å bli sprø av har hele julekonseptet bleknet for meg. Tro meg eller la være, men det er rett og slett kjedelig. TV er full av julete juledill, alle prater om jule-whatever, reklame for å kjøpe julegaver for skremmende pengesummer om en regner på det. Julegaver på avbetaling en blir ferdig med om to år? Seriøst? Hvis ikke det er hyperkommersielt og ganske kvalmt vet jeg ikke hva det er.

Jada, hadde personer jeg trives sammen med vært innen rekkevidde er det dønn sikkert at jeg hadde vært mer interessert, men siden kattepus er det eneste levende vesen her så gir jeg ganske beng. Det gjør da også pus, hun er fornøyd bare matskål er full, hun har en behagelig plass å ligge på og gjerne jevnlige porsjoner med kos.

Så inntil jeg får grunn til noe annet gidder jeg ikke å bruke tid, energi og penger på juleting.

onsdag 11. desember 2013

Et av universets store mysterium

Åssen kan et så lite vesen som min trekilos katt breie seg utover en halv seng når den aktuelle senga i tillegg er 120 cm bred?

Jeg har blitt veldig begeistret for den nye senga, totalt digg å ligge i, og ellers alt det gode en ellers kan si om en seng. Det har vist seg at pus er enig med meg, ettersom hun pleier å legge seg ved siden av hodeputen når jeg skal sove.

Utover natten flytter vi selvsagt på oss, og i løpet av de under to ukene vi har bodd her har jeg våknet mange ganger av at klumpen jeg la meg på da jeg snudde meg mjauer og vrir på seg.

De gangene pus ikke ligger ved hodeputen er det ved tærne som er favoritten, og det er jo helt greit - der er det best plass, og jeg får en fotvarmer på kjøpet ;)

lørdag 7. desember 2013

Flytta. Delvis. Omtrent. Nesten. Ca. Tror jeg.

Jeg planla å flytte i november hvis mulig. Meg og planlegging går gjerne spektakulært på trynet, det burde jeg jo ha lært meg nå. Hva skjedde? Jeg ble sjuk!

Først fant ryggen min ut at den skulle leke idiot, jeg er temmelig sikker på at jeg gjorde noe kreativt med en muskel eller to baki der, ettersom det gjorde noe inn i "#¤&// vondt å gjøre annet enn å gå eller ligge. Så fikk jeg vondt i magen, stadig verre, og meg min store idiot ignorerte det jo. Kålhue. Helt til det gjorde enda mer vondt enn ryggen, da var det på akutten den 17 november. Jeg forklarte at jeg ikke hadde spist noe særlig de tre siste dagene, bare drukket, fordi jeg ble kvalm bare av å se på mat. Legen tittet på meg, pirket litt på min ømme mage (ÆÆÆVVVEEE!!!) og fortalte meg klart og tydelig at jeg burde opereres. Nå. Jeg fikk ikke en gang lov til å kjøre, jeg ble stappa inn i en taxi.

What the fuck?

Jeg fant meg selv på NÄL (Norra Älvsborgs Länssjukhus) på kvelden og på et operasjonsbord ved midnatt. Sov godt med narkose, det er en av de få fordelene med å være på et sykehus når en har søvnproblemer. Våknet opp med ryggmargsbedøvelsen fremdeles sittende i, et kateter og et drypp. Slanger og ledninger overalt, selv nedi halsen. Uærgh. Føltes som om noen hadde skrubba innsiden av halsen min med sandpapir, IKKE kos. Jeg hadde whiskyrøst i to dager etter at de tok ut den slangen. Har hørt at noen har fetisj på sykehusscenarioer opp til og inklusive mating med slange i nesen, og det forstår jeg ikke. Men det er en annen sak.

Så fikk jeg vite hva årsaken til smerten i magen var: Jeg hadde et brokk i magen, og der hadde tykktarmen brettet seg inn og hele systemet mitt hadde stoppet. De åpnet meg og fikk rettet ut tarmene dit de skulle være og sydde igjen. Hadde jeg kommet senere ville det blitt seriøs tarmslyng av det, med fjerning av tarm og mulig livsfare inkludert. Gulp.

Diverse bannord fløy ut av meg da legen sa at jeg ikke skulle løfte noe som veide mer enn 3-4 kilo på minst 4-6 uker. Akkurat hva jeg trengte midt oppi en flytt.... NOT! Fikk hjelp til å rydde ut av kåken og stappet det letteste inn i bilen, inklusive en meget sur kattepus. Hun HATER buret, for å si det pent, så jeg endte opp med misc ekstra stripedekorasjoner og et knurrende bur ved siden av meg i bilen. Vel framme kom lederen i sameiet for å ønske meg velkommen, og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Poof, damen tok alt ut av bilen og bar det opp for meg. Jeg fikk bare ta kattebur. Snakk om kjapp reaksjon!

Sykdomshistorien stopper ikke her, da. Etter et par dager til var magen på ny øm, sår og veldig rød, samt at bandasjen ble gjennomklissete av det som rant ut av såret. Åja, og feber til dessert. Hjælp. Klok av skade dro jeg tilbake til sykehuset, hvor de tok nok blod til å fore familien Dracula og gjorde meg ennå litt mer susete enn jeg var. Tror jeg, det er litt tåkete. Men jeg fikk antibiotika, som tok feberen og den store ( ca middagstallerken) røde flekken rundt såret på vel to dager. Fascinerende, egentlig.

Men jeg får fremdeles ikke løfte noe, og jeg vil gjerne ha tingene mine hit istedenfor på lager, så jeg skal ta endel telefonsamtaler på mandag og se hva som kan la seg fikses. Å si at det er frustrerende er bare fornavnet, men det burde i det minste være nok til å minne meg på at jeg ikke bør planlegge mer enn absolutt nødvendig. Murphys lov slår inn og ting blir totalt FUBAR uten at jeg en gang vet hva som skjer. Så gammal som jeg er nå burde jeg jo vite bedre, men jeg er ikke gammal nok til å skylde på senilitet eller noe lignende ennå. Kan kanskje skylde på at jeg er født sånn, vet ikke riktig.

Heldigvis har jeg i det minste fått den nye sengen hit, og jeg angrer ikke på kjøpet av den. Dyr som %¤&((), men det kjennes også når jeg legger meg. 120 cm bred, regulerbar, Tempur. Mmmmmm... En kan jo få sovefetisj av mindre. *flire* Pus er nesten like glad i den som jeg er. Hun har nemlig alltid likt å ligge i sengen med meg, men det har ikke alltid fungert så bra pga at jeg har mer eller mindre laget kattemos når jeg snur meg. Skjer ikke med denne sengen, det er antagelig plass til en tre-fire katter her uten at det blir trangt. Ganske digg.

Har fått bokhyller også, dog uten noen bøker i foreløpig. Hvis jeg får leid noen til å kjøre og bære kan jeg ha det koselig med å stappe bøker i hyller framover. Venter også på en sofa, da burde det begynne å bli ok her. Gardiner vil også være en fordel, ettersom det nå er minusgrader og det er _kaldt_ ved vinduene. Bra jeg fikk med meg vifteovnen, ellers hadde jeg måttet holde meg under misc dyner og tepper. Fikk nemlig med meg et antall av dem, ettersom denslags ikke er spes tungt.

Det var litt kjedelig de første par kveldene etter at jeg ble noe bedre, men jeg kom nok ut av febersusingen til å komme på at jeg hadde to nyttige ting: En trådløs router og en laptop. Det var en filleting å komme på internett, og det er aldri feil. Fremdeles litt kjedelig fra tid til annen, savner bøkene mine veldig. Men jeg er fremdeles nesten skremmende trøtt, det er vel kroppen min som sier at jeg ikke er 100% frisk ennå. Med andre ord: Ny seng blir brukt flittig.

onsdag 2. oktober 2013

Flytting på gang

Jeg fikk jo en arv fra mor. Salg av leiligheten hennes  ga meg penger nok til å betale hvert eneste øre jeg skylder til alt og alle, og det var noe som "deilig" ikke en gang begynner å beskrive. Om det hadde gått an å veie lettelse ville vi snakket om mange tonn som forsvant.

Tanke nummer to var å finne en leilighet som jeg kan bo i resten av livet om ikke noe totalt merkverdig skjer. I Sverige er ikke det noen økonomisk umulighet, og jada, jeg fant. Leiligheten er større enn den jeg bor i nå og vil koste meg mindre pr måned. Ikke akkurat noe jeg setter meg ned og tuter for. Den ligger også på et fredelig sted, med skogholt på ene siden og utsikt på den andre. I tillegg er den ganske nyoppusset i stort sett ganske pene farger, og det betyr at jeg slipper å pusse opp selv. Det er nemlig noe som interesserer meg veldig lite og enda mindre enn det.

Den eneste bakdelen jeg fant var at gangen var rosa, og ikke bare rosa, den var ROSA. Barbie i egen person hadde nølt av den fargen. Men det er ikke noe som maling ikke kan fikse, og det tar heller ikke lang tid å gjøre.

Så har jeg unnet meg en stor luksusting: En ny seng. Tempur. 120 cm bred. Kontinental. Med andre ord noe å kollapse i og forsvinne i søvnens deilige verden uten at noe gjør vondt. Det er aldri feil å breie seg i en god seng

;)

Åja, jeg har unnet meg ny PC også, fikk den satt sammen etter eget ønske i datasjappe ikke så langt fra her jeg bor nå. Foreløpig har jeg ikke dilla så mye med den, ettersom pakking og alt annet ræl tar så mye tid, men når jeg får roet meg ned i ny leilighet er jeg nok ikke så veldig tilsnakkelig på en stund. Spill, anyone?

Det er egentlig ganske enkelt å få meg fornøyd. Et fredelig sted å bo for meg og katta, med plass til alle bøkene mine. That's it. Mulighet for å høre musikk gir plusspoeng, ditto med en internettforbindelse. Legg til at dagligvarebutikk er innen gangavstand, ca fem minutters gange eller så, og jeg ser fram til å flytte.

Hvordan naboene er aner jeg ikke, men visstnok er stedet veldig preget av nordmenn som bruker mange av leilighetene som feriebolig, dvs at om vinteren er det antagelig ikke veldig folksomt. De personene jeg så på området hadde relativt høy gjennomsnittsalder, hvilket egentlig er en bra ting: Pensjonister pleier å være ganske fredelige av seg. Og igjen, fredelig er akkurat hva jeg vil ha.

Å bo pladask midt i sentrum av en stor by er ikke veldig fristende, om jeg ikke fikk bolig i et ganske nytt hus med toppkvalitet lydisolering, da. Er lydisoleringen bra nok kan en tro at en er på landet om en ikke ser ut av vinduet. Sentrumsbolig har jo unektelig fordelen at det er kort vei til alt, men det har også den STORE bakdelen at en kan dø av skrekk når en ser prisen.

Ettersom min økonomi best kan beskrives som anorektisk er stor bolig nær sentrum av en by mildt sagt uaktuelt. Men en middels leilighet litt uti forstedene kan jeg klare, og om ikke noe veldig merkelig skjer så har jeg fått det som jeg vil for ganske mange år framover nå.

Jeg har en måned på meg til å organisere pakke, rydde, kaste skrap, rydde mer, pakke, etc. Det verste å pakke blir bøkene. Å ha masse bøker er digg - så sant de ikke flyttes fra bokhyllene. Mine nåværende hyller er så stappa nå at jeg tror ikke det går å skvise fler bøker inn, så jeg tok målebåndet og regnet ut hvor mye papir som må flytes på istedenfor å telle.

Ca 1,5 kubikkmeter.

Skremmende tanke, men jeg skal være den første til å innrømme at jeg er mer enn bare litt gal når det gjelder bøker. I mine 48 år på denne planetens overflate har jeg aldri møtt noen som er en verre bokorm enn meg, og bare en håndfull som er av samme kaliber. 5-6 personer, utover familien, da. Jeg vet ikke om leselyst er genetisk, men skal en se på mors familie så virker det som om det er et "bokormgen" et eller annet sted der.  Mor og hennes tre søsken var/er bokormer, hennes far var en bokorm, jeg er en - sånt får meg til å lure.

Hvis jeg hadde kunnet drite totalt i hva ting kostet vet jeg hva jeg hadde gjort: Skaffet et hus, ganske nytt så jeg slapp renovering og alt annet bedritent tilbehør, ha et stort bibliotek i første etasje og et svømmebasseng i kjelleren. Ooohhh, jeg kjenner at bare av tanken får et digert flir til å klistre seg på ansiktet mitt. Hm, ikke bry seg om prislapp - et filmhjørne også, det er alltid litt artig å glo på film. Møbler, interiør, denslags?

Meh, masse hyller såklart, digre og komfortable møbler å sitte/ligge i - mer trengs ikke. Pynt? Næh, jeg synes fulle bokhyller er dekorativt. Plass til å ha party? Ha. Ha. Ha. Sånn i farta kan jeg ikke komme på noe som interesserer meg mindre. Et par gjesterom, kjekt å ha, men huset fullt? Nix. Diger hage med masse dekorative detaljer? Pliiis, tanken skremmer vettet av meg. Da måtte jeg hatt råd til å holde gartner også, så slapp jeg å gjøre noe mer enn å betale.

Garasje, men ikke full av Ferrari, Porsche og den slags doninger. Jeg har aldri forstått vitsen med å ha fire hjul, to stoler og en diger motor som gjør at en suser av gårde i 150+ kilometer i timen. Å ha rendyrkede sportsbiler i Skandinavia står for meg som bare tull, det er ikke så mye veier de kan brukes som de skal på at det er verdt pengene. Men stor firehjulstrekker - jotakk, mye bedre. Behageligere å sitte i, kommer fram på selv de verste veiene en finner på å kjøre, lite problemer på bedritent vinterføre - definitivt mer interessant.


søndag 11. august 2013

Fundere

Ikke at det er noe nytt, jeg funderer over stort sett det meste, men nå funderer jeg mest om bil. Sitter og studerer annonser og priser og tester og ... ja, alt. Jeg har ikke spes peiling på bil, så jeg vil ha noe som ikke tryner etter å ha kjørt hundre meter. Dvs ikke altfor gammalt, det er bare mekkefantaster som kjøper 15+ år gamle biler for en fillesum.

Her i Sverige er Volvo fra åttitallet ganske populært blant dem, jeg har ikke tall på alle disse mer eller mindre velholdte doninger jeg har sett kjørt av unge menn i tidlige tjueår. I følge annonsesidene koster de 5-10000 svenske kroner, og det er jo ikke hårreisende sum å skrape sammen.

Om det jeg har hørt er riktig må de gjerne bruke minst like mye på reservedeler og seff MASSE tid på å få alt til å fungere. Jeg mistenker også at en del av disse bileieren bruker ca dobbelt så mye på lydanlegget i bilen som de gjør på selve bilen, ettersom veldig mange av dem høres en kilometer før de synes. Når en sånn kjører forbi meg så får jeg fysisk vondt, åssen noen klarer det volumet over lengre tid går meg hus forbi. Og inni en bil? Jeg hadde hoppa ut om det så var på motorveien, det gjør antagelig ikke så vondt. En av de som bor ikke så langt unna meg har en eller annen løs del på sin bil, det er jaffal noe som rasler i takt med bulder fra musikken hans. Ikke musikk etter min mening, men whatever.

Personlig vil jeg heller ha noe som er litt nyere og som kan komme med fullstendig servicehistorie. Japansk, antagelig. Det er ikke mange skrekkhistorier om dem, de fleste bare går. Og går. Og fortsetter med det. Hadde jeg kunnet kjøpe ny bil uten å tenke på prislappen ville jeg vel endt opp med en Toyota RAV4 eller noe tilsvarende. Egentlig har jeg en viss svakhet for stor SUV, som Toyotas Landcruiser eller Volvo XC90, denslags, men de er jo grisedyre både å skaffe og å ha. Behøver jeg en sånn bil? Nix, jeg bor ikke ørten mil utenfor folkeskikken. Digger jeg dem? Japp, det er en viss aura over dem som jeg liker. Kanskje fordi de kan kobles sammen med musikk: Heavy metal. :P

Men hva er praktisk når en ikke har så mye penger? Små eller middelstore biler av noe slag, kanskje ca ti år gamle eller så. Ikke altfor mange mil på rumpa og hatt fullstendig service hele tiden. Da er det sjelden noe får seriøs hikke i følge det jeg har lært meg. Personlig vil jeg også ha automatgir, det har jeg likt siden den første gangen jeg forsøkte. Hvorfor? Meh, jeg er lat! Åja, og jeg har en skade i venstre fot, så jeg foretrekker at den ikke gjør så mye. Jeg har aldri bommet med en clutch, men hvorfor ta sjanser når det ikke er nødvendig? Det gidder jeg ikke.

 Er det en stasjonsvogn eller noe lignende passer det meg bra, det er ikke feil å ha mulighet for å kunne ta med seg lange ting dann og vann. Noen ganger har en jo også behov for å ha med seg flere personer og deres bagasje. De er også litt mer behagelige på lengre turer. Jeg har kjørt 60+ mil med en Ford Ka, og det er en opplevelse jeg ikke tenker på med glede. Blant annet fordi bilen er liten, jeg fikk ikke stolen tilstrekkelig langt bakover til å sitte komfortabelt. Og jeg er ikke gigantisk, 174 cm kan ikke kalles ruvende. Jeg vil gjette på at det hadde fungert mye bedre om jeg var f eks 160 cm eller så. Det var ikke spes trivelig på sommerføre, men da var det mer ok å ta pauser, stoppe i -15 eller kaldere og gå ut av bilen for å strekke muskler er ikke heltrivelig. Men jeg har også kjørt samme tur med samme bil på vinterføre, og jeg vil vel heller ta tog/buss fire ganger så langt. Tanken på det er ikke så slitsom, fire-fem timer bak rattet eller ti timer på tog? Toget, takk. Da kan jeg i det minste lese litt og sove litt uten risiko for meg selv. Lange turer i bil er bedre om mer enn en person i bilen har førerkort, det er ikke så pyton om en kan bytte etter et par timer.

Jeg har aldri digga langturer, så trailersjåfør er nok ikke noen jobb for meg. Ikke at jeg hadde fått førerkortet der heller, jeg ser for dårlig. To timers kjøring er helt greit, tre kan jeg også leve med om det er på motorvei eller bra vei generelt. Men mer? Neh, ikke uten pause i det minste. En blir jo ganske kvadratisk i knollen etterhvert. Skal en sitte bak et ratt er det jo også meningen at en skal følge med, ellers kan jo diverse ting skje som absolutt ikke burde skje.

Men jeg har aldri vært på ekstremt lange turer heller. En sydentur i mitt liv, i 1975. Da var det i det minste ikke ekstrem sikkerhetssjekk overalt, da. Et par båtturer mellom Norge og Danmark, småkoselig. Iofs er tanken på å se steder en bare har hørt om ok, men prosessen for å komme seg dit kan jeg styre meg for. Og dra fra pus... mmmm, helst ikke. Oppleve verden via internett kan fungere fint det, og for en latsabb som meg er det artig å reise i godstolen.


tirsdag 6. august 2013

Hugærn nå

Jeg har klart å bli mer forvirra enn ellers, hvilket egentlig er ganske godt gjort.

Begge foreldre døde, ikke særlig mye familie, bor alene (vel, katta er jo her), og venner altfor langt unna. Så det er en del av meg som synes at det meste er dritt. Egentlig ganske kjedelig til tider, selv om bøker og internett er fine oppfinnelser.

Men jeg har jo som sagt katta. Pelsterapi ruler, ingen tvil om den saken. Det er få ting som er triveligere enn å slappe av sammen med en malende pelsdott.

Dessuten _vet_ jeg jo at mine venner er Venner, selv om de ikke akkurat kan komme innom for en tekopp eller noe sånt i full fart.

Familiemedlemmer jeg har kontakt med bor også no inni ****** langt unna. Argh! Men jeg vet jo at de er der, og telefonskravling/nettskravling er en vanlig foreteelse. Allikevel: Alle jeg bryr meg om er langt **** i vold borte! Bortsett fra katta.

For å gjøre det hele ekstra ... eh, kreativt? ... så har jeg også en periode med mer søvntull enn gjennomsnittlig også, hvilket ikke gjør hjernen noe mindre tåkete. Jeg aner ikke om det går an å ha negativ IQ, men det føles sånn nå. Jeg vil flere ting, men får ikke gjort et døyt. Jeg vil ut, finne på ting, flytte på meg, bort, vekk - og jeg vil bare sløve i hjørnet sammen med katta og pc. Samtidig. Mega-argh!

Jeg har til min store fornøyelse gått ned ca 40 kilo siden jeg var på det feiteste, og operasjonen har nesten fjernet min sultfølelse. Men jeg har også lyst til å ete meg stinn. Jeg har aldri drukket mye alkohol, og magen liker det absolutt ikke nå, så det gir jeg fullstendig beng i. Men jeg kunne også godt tenke meg å bli full, ettersom jeg synes alt er hysterisk morsomt når jeg har alkohol i systemet. Bipolar, anyone?

Yup, jeg har den diagnosen, men medisinene har holdt meg ganske ok lenge. Men nå? Guder, demoner og andre entiteter vet det kanskje, jeg vet ingenting. Bortsett fra at jeg er forvirra. Tror jeg.

Blæh, jeg går og legger meg litt, kanskje det hjelper.


fredag 12. juli 2013

Sommerfryd ... NOT!

Jeg er ikke vilt begeistret for fenomenet sommer. Jada, pent med planter, lukter godt, fugler kvitrer, ikkeno feil med det. Men resten - URK!

Varme og meg er ingen bra kombinasjon. Det er for eksempel en glimrende trigger for migrene, tredje verdenskrigen starter i knollen min omtrent bare jeg ser på termometeret. Jeg blir uvel, sløv, fortere sur og grinete enn ellers, og har bare lyst til å legge meg ned og bli der.

Sol. Bleah. Jeg liker ikke sterkt lys, det er også med på å høye hodepinefaktoren, hvorfor aner jeg ikke, men jeg liker skygger og tusmørke best. Mye koseligere i mine øyne.

Insekter. Dobbelt bleah. Jeg liker ikke ting som flagrer rundt meg og kryper på meg uten invitasjon, og på sommeren er det utallige eksemplarer av enda mer utallige arter som gjør akkurat det. Katta har det veldig morsomt når noe flagrer eller kryper her, greit nok. I det minste har jeg firbeint insektmiddel :P

Folk som er overstrømmende glade og kakler om ferie, sommerkos og jeg vet ikke hva. Om jeg er varm, sliten og generelt muggen fra før når en sånn sommerfanatiker girer opp er det vanskelig å holde meg fra å gjøre noe drastisk. Hive noe hardt i hue på vedkommende, for eksempel. Sommer ditt, sommer datt, sommer foran, sommer bak. Sommermat, sommerklær, sommerdrikke, sommergjøremål, sommerkos, og så videre til kjedsommelighet. Jadda, vet at mange synes sommer er så langt over toppen bra at Mount Everest ser ut som en fartsdump, men er det nødvendig å bli så hysterisk om det?

Nei, gi meg friske høstdager, for ikke å snakke om høstkvelder, med fred og ro, bokstabel ved siden av meg, katta på den andre siden og en kopp te innen rekkevidde. Det går an å puste uten å se hvor smelteovnen som tar alt oksygenet er, lyset er behagelig, og folk flest roer seg ned.

Hm, nå når jeg tenker på det - jeg liker natten, jeg liker ikke folk, jeg liker kjølig luft - kanskje jeg skulle vært en vampyr? :P

mandag 17. juni 2013

Like - like ikke - hvorfor? Likes - dislikes - why?

Jeg liker mye. Jeg misliker også ganske mye. Men jeg har aldri kunnet finne noen forklaring på hvorfor. Det nærmeste jeg kan komme til å beskrive følelsen er at "det trykker på knappene". Riktige knapper, feil knapper, men knapper. Som når en trykker på en knapp på radioen og får fram musikk.

Musikk, ja. Eksempel: En hører på en radio som spiller tilfeldig blanding av absolutt alle typer musikk. Noen ganger hiver en seg over radioen og skrur opp volumet samt skriver ned hva den aktuelle artisten/låten heter til senere bruk. Andre ganger skrur en ned, skrur av, eller kanskje vil hive hele radioen ut av vinduet og håper en treffer det individet som produserer sånn skitt. Men som oftest går det meste bare inn det ene øret og ut av det andre. Kjedelig. Jeg kan rable opp mye av både det ene og det andre, men jeg skal ikke skrive en roman heller :P

Bøker. Min definisjon på en god historie er at filmen i hjernen går i gang fort. Men igjen: Hva får filmen i gang? Det er forskjellig hos de forskjellige. Da snakker jeg såklart ikke om fagbøker, det er en helt annen historie. Så lenge disse informasjonsbøkene er klare og enkle å finne fram i så er det bra for meg. Noen av dem er jo gørrkjedelige også, jeg husker historiebøkene på ungdomsskolen med et grøss. De kunne ha blitt solgt som sovemedisin.

Mat. Kjøtt, fisk, frukt, grønnsaker, godteri, alt som kan konsumeres av et menneske. For meg smaker det meste godt, men jeg kan ikke komme med noen forklaring på hvorfor biff eller kylling er så ufattelig godt mens oliven og asparges er noe alle andre gjerne kan få så lenge jeg slipper.

#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤

I like quite a lot of things. I also dislike much. But I have never found an explanation of why. The closest I can get to describe the feeling is that it "pushes the buttons". Correct buttons, wrong buttons, but buttons. As in pushing a button on the radio and getting music.

Oh, yeah, music. Example: You listen to a radio that plays a random selection of every possible type of music. Some times you throw yourself at the radio, turn up the volume and write down what the current artist/song is called, for later use. Other times you turn down the volume, turn it off, or maybe you want to throw the thing out the window and hope you hit whoever made that sh**. Mainly most of it goes out one ear and out the other. Boring. I could tell a lot about both one and the other, but I am not gong to write a novel - for now.... :P

Books. My definition of a good book is something that starts the movie going in my brain fast. But again: What kickstarts the movie? That is different with different people. I am of course not talking about books about specific subjects, that is another story. As long as the information books are clearly written and simple to use I am satisfied. Some of those are lethally boring also, I remember the history books in 7th, 8th and 9th grade with a shudder. They could have been sold as sleeping aids.

Food. Meat, fish, fruit, vegetables, candies, everything a human can consume. Most of it tastes good to me, but I can't come up with a sensible explanation for why steak and chicken is so unbelievably tasty but olives and asparagus is something everybody else can have all they want as long as I don't have to.

mandag 10. juni 2013

Trøtt. Trøttere. Trøttest-

Jeg har egentlig mye å gjøre. Skulle jeg skrevet alt på papir ville listen vært lengre enn meg. Rydde, vaske, stable, ugh. Skal også  ta kontakt med alle organisasjoner mor var medlem av for å fortelle at det ikke behøver å sende mer brev til henne.

Egentlig mye å gjøre, men absolutt ingen energi som trengs for å få det gjort. Det er litt som om noen har tappet ut energien og erstattet med sirup. Sirup i 40 kuldegrader. Bleh.

Fantaserer om ny bil og ny kåk, det er ikke helt ugjørlig, men jeg får ta det problemet når det kommer så lagnt. Ta alle problemer samtidig er bare et annet ord for å ende opp i totalt kaos og ikke få gjort en eneste ting fornuftig.

Sånn ca riktig liste:

- selge leiligheten til mor
-fikse det økonomiske som skal fikses, dvs betale en skremmende haug regninger
-skaffe bil om det er økonomisk mulig
-se hva som er tilgjengelig på boligmarkedet om det er økonomisk mulig.


Min drømmekåk? Veldig enkelt, bare den ligger et eller annet sted hvor det er fredelig og rolig er jeg fornøyd. Fred og ro er utrolig viktig for meg. Så lite lydforurensning som mulig, gjerne ved skogen sånn som jeg bor nå, bare litt større. Bokhyllen min  revner snart. Så hvis det da er plass nok til bokhyller, katta, datadingser og meg sjøl vil jeg si at det er fint . Hvis det skjedde noe så merkelig som at jeg vant skremmende summer i Lotto ville jeg vel lagt til svømmebasseng der. Bibliotek og svømmebasseng, resten er ikke så nøye. Er iofs ikke spesielt interessert i hus, sannsynligvis pga at jeg ikke er spesielt interessert i hagearbeide og denslags dill. Kunne jo seff montert varmekabler til vinterbruk og plantet flat gressplen det er en filleting å klippe. Det er noe som heter robotklippere også, som gjør det for meg. I allefall skal det være ting som kanskje kan gjøre seg selv ettersom jeg blir eldre og mer handicappet. Håper jo seff å holde koken så lenge som mulig, men det får vi jo se hva som skjer.

Min drømmebil? Ikkeno Ferrari, Porsche eller noe sånt. Ganske poengløse biler som inneholder to stoler og et halvt tonn motor som får den lille, lave bilen opp i 3-400 km/t. I dette landet  - ubrukelig. Gi meg en sånn, jeg smiler pent og sier takk, tar den på en kjøretur for å finne ut hvordan den er å kjøre - og så selger jeg den.

Jeg vil ha en bil som transporterer meg og mitt ræl fra punkt A til punkt b uten knot og tull, ditto når jeg skal tilbake igjen. Automatgir, takk. Det blir mye fredeligere når bilen gjør sånt sjøl. Gjerne litt høy bil, så jeg har oversikt, men ikke spes viktig. Gjerne litt plass til f eks en madrass eller en bokhylle om sånt trengs. Firehjulstrekk hadde vært nydelig i sånne føreforhold som det enkelte ganger er. Og disse "enkelte gangene" har det blitt mer og mer av.

Men billig i drift og automatgiret er viktigst.

søndag 9. juni 2013

To måneder

Det er to måneder siden mor døde i dag. Niende april 2013 er en dato jeg ikke glemmer med det første.

Mange spør åssen jeg føler meg, hvordan det går, etc, og jeg har ikke noe egentlig svar. Jeg vet det nemlig ikke selv. Nå når jeg er ferdig med nesten alt som må gjøres er retningen mot semi-humanoid i det minste, uten at jeg vet hvordan det går videre.

Selge leilighet og betale alt jeg skylder, det er en tanke jeg liker. Jeg ville såklart hatt mor framfor pengene, men det er ikke mulig å fikse. Så da gjør jeg det minst idiotiske jeg kan komme på og rett og slett venter til en ide kommer ramlende. De har det med å dukke opp på uventede tidspunkter. Hvis jeg forsøker å planlegge noe som er særlig mer avansert enn det jeg gjør til daglig ... nei, det hopper jeg pent og pyntelig over.

Konseptet "psykosomatisk" er jeg helt med på. Jeg har hatt migrene i alle år, et familieproblem fra fars side. En dør ikke av migrene, men skallebank så en lurer på om tredje verdenskrigen har startet i hue er ikke helt koselig. Jeg er ikke den som er verst plaget, men noen anfall i året blir det jo. Spesielt i forbindelse med psykisk stress og varme.  Så at jeg har hatt mer migrene de siste månedene enn jeg har hatt de siste ... tjah, fem årene er ikke noen overraskelse. For ikke å snakke om stive og ømme kroppsdeler. Mine såre flekker har såre flekker. Ævve. Banne. Etc.

Noen dager når jeg skal ut av sengen lurer jeg veldig på hvorfor i det hele tatt jeg gidder å bruke energi på det. Gammal vane, antagelig. Jeg snakker da om de dagene hvor jeg føler meg som om jeg er ca trehundreogåtti år.

Andre ganger er disse "hvorfor stå opp i dag?"-anfallene bare fordi jeg ikke har krefter og energi  i det hele tatt. Disse problemene har blomstret opp nå etter mors død, hvilket jeg ikke egentlig er så veldig overrasket over.  En kan vel ikke få større porsjon psykisk stress slengt i hue enn et dødsfall i familien, hvor du da har regnet avdøde som din beste venn, mor, hjelper, støtte, grunnen til å leve videre i enkelte tilfeller. Å si at jeg er sliten er litt som å si at Glomma er fuktig: Et kjempemessig understatement.

Nå begynner jeg å bli semi-humanoid i det minste. Hvor lang tid det tar før jeg blir sånn ca meg sjøl er en annen sak. Jeg gidder ikke å planlegge sånt når jeg ikke har den fjerneste anelse om hvordan det i såfall skal skje. Det blir litt penger på meg, bil + ny pc står høyt på ønskelisten. Får se hvor mye det blir når all gjeld og dritt skal betales. Det kan nok bli interessant.


torsdag 30. mai 2013

Jeg sov i natt!

Det burde egentlig ikke vært noe merkelig med å sove: Plumpe ned i senga, ligge godt, bli borte, våkne dagen etter og ikke være sliten. Teoretisk sett er det visst sånn det foregår.

Jeg har aldri vært med på så mye av den opplevelsen. Søvnproblemer vet jeg mer om enn jeg vil vite, selv om jeg tar sovetabletter. Men det blir allikevel bedre enn ingenting, så hit med pillene om mulig.

Men i natt: Jeg tok min dose i går kveld, og håpet som alltid på at jeg nå kunne hvile littegrann. Og det gjorde jeg! Det var såpass ok at jeg faktisk ble sjokka da jeg våkna og det gikk opp for meg at jeg faktisk hadde sovet bra uten problemer.

I følge min mor var jeg født med forstyrrelsen i søvnmønsteret, hun hadde ikke tall på alle de gangene hvor lille meg lå i senga og glante i taket ved midnatt. Selv jeg vet at unger ikke bør være våkne på den tiden. Da jeg begynte på skolen og videre opp i tenårene gjorde jeg det bra på skolen, noe som til dags dato undrer meg: Jeg gikk jo som en zombie den første halvdelen av dagen.

Trøtt som fyh på kvelden, får jeg sove? Nix. Det er mer regel enn unntak for meg. Jeg tror jeg har prøvd alle triks og stort sett de fleste midler for å få sove på et eller annet vis, men neidah. Det eneste som funker er piller av den sterkere sorten, den som de fleste andre går totalt i dørken av og er småfulle dagen etter. For meg er det ta pillen, sovne (forhåpentligvis), fungere som jeg skal dagen etter.

Hvorfor det er så vet da #"%& og ikke jeg, men det gjelder stort sett alt. Smertestillende ditto. Jeg har et klart minne av meg selv som ca åtte eller ni, og migreneanfall på gang. Jeg visste at vi hadde smertestillende i huset, og tok det som sto på boksen at var passende for barn. Kjente jeg lettelse i skallen? Niks. Da var jeg så frustrert at jeg helte inn til voksen dose, og da sluttet den tredje verdenskrigen inni hue mitt sånn ca.

Dette gjelder i dag også. Reseptfrie legemidler gidder jeg ikke en gang å ha i huset, om jeg drikker vannet mitt med eller uten tablettene har det samme effekt på smerte. Da fungerer faktisk meditasjon bedre, i alle fall opp til et visst nivå. Er det snakk om migrene på gang finnes det tabletter som faktisk skal stoppe det, og de fungerer sånn ca - hvis jeg får forvarsel. Da kan jeg ta et par av dem og gjerne legge meg litt på sofaen. En halvtime eller så etter så er jeg meg sjøl.

Visstnok er det enkelte personer som har det sånn, noe med at kroppen enten blir kvitt virkestoffene i tabletter for fort eller at de ikke tas opp, jeg husker ikke. Men det sier vel litt at den siste gangen jeg følte full smertelindring av en tablett inneholdt den morfin. Sukk. Det var ganske intens smerte også, nyoperert etter gastric bypass. En sånn tablett og jeg kjente faktisk ikkeno bortsett fra at jeg ble litt slapp. Smerten forsvant ganske så fort, og det er vel mulig det var derfor jeg var litt fnisete. Ingen smerte etter kraftig smerte er digg. Så tok jeg min vanlige dose av sovetabletter, tanken var at de antagelig ble sparket til nye høyder av morfinen, og det fikk jeg rett i: Ti timers uavbrutt og god søvn. Det er sjeldne saker, det!

Dagen etter var jeg faktisk humanoid igjen også, selv om magen ikke akkurat var så god. Heldigvis har jeg alltid hatt godt grokjøtt eller hva en nå skal kalle det, jeg var meg sjøl etter ca en uke. Litt ømt, men bleh, det var ikke verre enn muskelverk jeg generelt har allikevel, så litt fra eller til gjorde meg ingenting.

onsdag 22. mai 2013

Følelser. Bleh, skulle ønske de forsvant. De er så slitsomme.

I løpet av tiden mor var syk og ikke ble bedre ble jeg frustrert. Når noen jeg er glad i har problemer av noe slag og jeg ikke kan gjøre noe blir jeg det. Så fikk hun diagnosen polymyalgia reumatica. Smerte i musklene istedenfor i leddene. Kjempefin miks når en har revmatisme fra før. Dvs ganske herpa bevegelsesmuligheter. Det medførte at min aktive, utadvendte mor måtte gire ned det vanlige tempoet og ga opp bilkjøring. Hun følte seg rett og slett ikke sikker med det.

Dama klarte å lære seg å bruke pc i den tiden hun fremdeles kunne gå litt, hun sa at det var fordi hun trodde hun kom til å få mer problemer, og ville gjerne ha muligheten for å i det minste lese aviser uten å gå ut. Gjett om jeg var glad datalærer!

Så la jeg merke til at håndskriften hennes ble dårligere, samme ting med styrken i hendene. Hun hadde problemer med å gjøre noe så enkelt som å spise og drikke fordi hendene var for svake. Den siste tiden kunne hun ikke en gang åpne en klesklype. Selv evnen hennes til å snakke ble dårligere. Er det noe som er feil så er det mor med de problemene. Selvstendig? Ikke så mye. Hun hatet ideen om å være avhengig av hjelp, da hun var en del år yngre fortalte hun meg at hennes verste mareritt var å ende opp i en seng, uten å kunne gjøre noe selv, og være klar i hodet.

Hun endte opp i en seng, kunne ikke gjøre noe selv, og var helt klar til siste stund. Det var hjerteskjærende å se at min sterke, stolte, flotte mor ble til en sekk i en seng. Jeg kunne grine bare av det. Vi kunne snakke, selv om taleevnen hennes forsvant ganske gradvis. Så kom det en infeksjon, og jeg vet jo at infeksjoner hos eldre med nedsatt almentilstand kan være farlige greier. Legg til nedsatt hjertefunksjon... jeg var vel ikke egentlig så veldig overrasket da det tok slutt.

Det betyr ikke at jeg var deprimert, forbanna, nummen, kvalm, frustrert og ellers alle følelser mulig å ha, alt i en eneste total smørje i hjernen min. Skrike, banne, hyle, knuse noe, kverke noen, spy, grine, jeg hadde lyst til å gjøre alt på en gang. Men orket ikke. Energien min er et sted misc lysår ute på minussiden fremdeles.

Så ser jeg ut. Vår, grønt på trærne, fuglesang, hvitveis. Vanligvis liker jeg det, men mor var storfan, dvs at det er litt nedtur å se den fine våren. Regnet er velkomment, da. Det får meg til å slappe av, dvs bedre nattesøvn. Om jeg ikke får min nattesøvn er jeg ikke humanoid, da er jeg noe jeg helst ikke vil vite.

Jeg står ved hva jeg har sagt alltid og kommer til å si: Jeg hadde verdens beste mor, om jeg kunne velge mor og bli født igjen så hadde jeg valgt henne. Tvert. Glem alt og alle andre, jeg kan i min villeste ( og den kan være VILL) fantasi ikke forestille meg at det er mulig.

Så dagens ord er URK. Eller BLÆH.

torsdag 16. mai 2013

Sliten

Jeg har løpt rundt som ei hugærn høne i over en måned nå etter at mor døde, og det kjennes. Alt styr og tull som følger etter et dødsfall er til å bli sprø av.

Ikke at jeg er så veldig normal til å begynne med, men det er en annen sak...

Nå er endelig leiligheten tømt og vasket, og det passer meg bedre enn bra. Den første gangen jeg var der etter at hun døde satt jeg meg rett ned og grein, jeg ventet på at hun skulle titte rundt hjørnet og si hei. Tingene, notisboken, brillene, til og med lukten i leiligheten sammensverget seg mot meg den dagen.

Men nå er alt tomt, og den eneste lukten nå er rett og slett grønnsåpe. Riktignok ser min leilighet ut som et mindre katastrofeområde pga esker, kasser, bokser og diverse jeg ikke har hatt tid eller ork til å gjøre noe med, men det er overkommelig. Når bare leiligheten blir solgt så skal jeg være veldig fornøyd.

Litt penger blir det på meg også. Ikke noen formue, men jeg får i alle fall betalt gjelden min og har litt til overs, det er ikke så verst. Jeg vil SÅKLART heller ha mor enn all verdens penger, men siden det er klin umulig så får jeg heller gjøre det beste ut av situasjonen.

Hukommelsen min fungerer snodig - når den fungerer i det hele tatt. Da jeg tenkte på dette kom en samtale tilbake til meg. For noen år siden spurte mor meg faktisk om hva jeg ville gjort den dagen hun døde. Det som plumpet ut av meg da var: "Ta med det som betyr noe for meg fra leiligheten og solgt den. Kanskje jeg kunne fått en bedre leilighet sjøl for pengene, hva synes du om det?" Mor ga meg bare en klem, men jeg har ikke blitt kvitt tanken etterpå, så jeg kommer til å gjøre akkurat det. Jeg kommer nok også til å kjøpe noe "unødvendig" men kult, for eksempel en ny pc. Den jeg har funker jo, men duppeditter er alltid interessant. Særlig nye duppeditter som kan gjøre mer.

Rik av arven? Ha ha ha, veldig morsomt. Men jeg skal holde nøye utkikk etter leilighet som passer økonomien og som jeg kan bo i til jeg blir båret ut av den. Altså null trapper. Jeg fikk fullstendig fnatt på alle mulige og umulige måter av å se mor bli mer og mer handicappet og få mer og mer problemer med trappene, så om jeg kan unngå akkurat det problemet ville det vært helt supert.

Min mentale helse kommer også inn i bildet her: Jeg har et mildt sagt ustabilt nervesystem, og ettersom visse steder gir meg minner som gjør systemet enda mer ustabilt så vil jeg helst ikke være på disse stedene mer enn jeg absolutt må. De to stedene jeg bodde på før jeg flyttet hjemmefra er et eksempel, et annet er mors leilighet som jeg står i ferd med å selge. Et av de stedene jeg bodde på som barn har dobbel negativitet for meg, for like ved gaten vi flyttet fra da jeg var ti år er det et sykehjem, og det var akkurat der mor døde.

Selv leiligheten her begynner å gi meg småfnatt, ettersom mor var så mye her og vi hadde det så koselig sammen. Titte på film, drikke litt vin, skravle og skravle litt mer. Joda, vi har alltid hatt det utrolig bra. Men nå har tanken på å finne et sted jeg ikke har noe spesifikke minner slått seg ned i hjernen min og satt seg ganske så godt fast. Jeg vil gjerne vente litt, ikke forhaste meg. I mitt liv har jeg flyttet fire ganger, og om jeg får de som jeg vil så blir den femte gangen den siste. Disse fire gangene har blitt litt "fort og gæli", og ting ble ikke helt som jeg ville ha dem. Nå vil jeg gjerne se om jeg kan rette på det.

En får se hva som skjer når ting roer seg ned, har jeg litt flaks så gjør nervene mine det også. Det er lettere å tenke når en ikke har et par tyfoner i skallen, de lager bare rot av tankene.

mandag 6. mai 2013

Venner

Jeg fikk besøk av to gode venner i går, venner jeg ikke har sett på altfor lenge. Det var som å få en porsjon glede. En stor porsjon. Ikke at det går an å måle, men dog.

Venner er vel det beste som finnes. Jeg har grublet meg både gul og grønn over muligheten for at noe bedre eksisterer, men til dato har jeg ikke kommet på noe. Har jeg mange venner? Nei, en liten håndfull. Har jeg gode venner?

JA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Deres vennskap kan ikke telles i antall hoder, sånn som en teller bekjente. Folk som er ok å prate litt generelt med, kanskje ta en kopp kaffe sammen på en kafe eller noe i den retningen. Jeg kjenner mange sånne, de en sier "hallo" til og går videre uten å tenke så veldig mye over det.

Men gode venner, de en gjør absolutt hva som helst for - bokstavelig - er verdt mer enn gull og alt annet for meg. Tanken på hva som hadde skjedd uten dem er skremmende. Jeg ser meg selv låst inn i noe, om det er en celle, polstret rom på asyl eller i en kiste, vet ikke helt, men noe annet kan jeg ikke forestille meg.

Dyr er noe av  det samme, de tilbyr betingelsesløst vennskap, og det er like herlig, bare på en annen måte. Jeg har en katt, og pus fungerer som nervemedisin på fire poter for meg. Igjen, uten dyr så hadde situasjonen vært noe som "blæh"  bare begynner å beskrive. Antagelig så hadde jeg vært ganske dypt inni pilleavhengighet, av type "rasle når en går".

Nå har jeg både venner og dyr, og bare tanken får meg til å smile. Litt skjelvent, det må jeg innrømme, men det er veldig avslappende bare å tenke på at de er der.

Så: Alle gode ønsker mulig til mine venner, dere vet hvem dere er.  Kan jeg gjøre noe for dere, så si det. Det vil gjøre meg utrolig glad. Er det noe jeg digger vilt og hemningsløst så er det å kunne gjøre noe for venner, om det så bare er noe så lite som å servere en kopp te.

lørdag 4. mai 2013

Nedi hølet

Det er der jeg er nå.

Føler meg så fullstendig unyttig. Hvem trenger meg? Ingen. Jo, katta, da. Pus er alltid et lyspunkt. Men generelt? Ikke jobber jeg, antagelig har jeg ikke kapasitet til det heller, hva jeg ser i speilet vil jeg helst forbigå i stillhet. Eller knuse alle reflektive overflater så jeg slipper å se det fugly trynet.

Jeg kan ingenting spesielt. Jeg er ingenting spesielt. Jeg bare henger på hjørnet mitt, alene som vanlig, og ser. Ser på en verden jeg bare må innrømme at jeg skjønner veldig lite av. Kanskje det kommer av at jeg ikke skjønner mennesker og det at jeg ikke skjønner mennesker gjør at jeg har sånne problemer med alt sosialt.

Sosialt liv og meg - ikke akkurat. Ha. Ha. Ha. Jeg vet ikke hvordan man håndterer småprat om jeg skulle bli skutt for det. Jeg har alltid vært misunnelig på dem som faktisk klarer å prate med alle. Mor hadde den evnen. Hvor mange ganger jeg har spurt meg selv "hvordan i HULE gjør hun det?" vet jeg ikke, men det er ikke få.

Det gjør meg ingenting å være alene, jeg kan skli inn i bøkenes vidunderlige verden og være hvem som helst hvor som helst så jeg slipper å være i denne verdenen som stort sett suger.

Det eneste mennesket som noensinne har TRENGT meg var mor, hun ble glad når jeg kom, ble enda mer glad når jeg hjalp henne med noe, og sa flere ganger at jeg var det beste som noensinne hadde hendt henne.

Hva skal da jeg si, som fikk en sånn mor? Jeg har lyst til å både grine og juble og alt mulig når jeg tenker på hvor heldig jeg var der. Kunne jeg valgt min egen mor så ville jeg valgt henne igjen, tvert. Hvis jeg hadde funnet ut hvilken god makt som ga meg en sånn mor så ville jeg gått ned på kne og takket den gode makten hver eneste dag, flere ganger om dagen.

Nå har jeg ikke henne, så ... hva nå?

Jeg liker at noen trenger meg, at noen setter pris på at jeg eksisterer. Ta noe så enkelt som katta. Pus trenger meg for å leve, hun hadde aldri klart seg selv. Hver gang jeg gir henne mat så blir hun synlig glad, spiser litt og vil med en gang opp på fanget og kose. Når jeg føler meg elendig så kommer den lille snuta og dytter borti meg. Med liten varm pelsdott i armene er livet straks litt bedre.

For å være ærlig er hun en av de få tingene som holder meg oppe nå. Jeg synes generelt det meste er blæh nå om dagen, men katta og de få vennene jeg har gjør at jeg klarer meg. Det som er synd er at vi bor så langt fra hverandre, det gjør meg enda mer tussete enn ellers enkelte ganger.

Tanken på en tur til psykiatrisk avdeling i noen uker har streifet meg, kanskje det hadde hjulpet noe, men ikke faen om jeg drar fra pus hvis jeg kan unngå det. Hun fungerer uansett som en stor porsjon beroligende på fire bein.

Andre ganger kan jeg bli så utrolig sint. Møkk forbanna, for å si det pent. På hva? Alt. Hadde jeg funnet en måte å ødelegge hele verden på når jeg er i det hjørnet så hadde jeg gjort det, og ledd mens det skjedde. Det er mange ganger jeg har vært bare millimetre fra å gripe noe hardt eller skarpt og gå amok. Ikke at jeg har verdens verste temperament generelt, det skal stort sett en del til for å få meg så sint, men dumme mennesker...

Sist jeg sjekket har en hjernen for å bruke den, ikke bare for å skvulpe løst mellom øra, men det er skremmende mange som har skremmende lite i kraniet. Eller hvis de har det så bruker de det ikke. Logikk og sunn fornuft er mangelvare hos den menneskelige rasen. Den mest intelligente rasen? Heh, kanskje, hvis en regner ut i fra hvor mye stort sett unyttig en kan lage. Inkludert nok våpen og annen dritt til å ødelegge alt liv på kloden diverse ganger, og kanskje hele kloden også. Det ville egentlig ikke overrasket meg.

Jeg orker ikke å bry meg så mye, da. Likegyldighet for hva andre mener, tenker, sier, synes og tror er det vanlige. Enkelte unntak finnes, men skulle jeg brukt tiden på å bekymre meg om hva alle tilfeldige idioter gjorde så fikk jeg ikke gjort noe annet. Se på maling som tørker er mye mer spennende enn det.

Sjokk er en følelse jeg ikke har kjent på mange år. Alt var mye mer overraskende før, men nå er en middelaldrende og har sett det meste. Det eneste jeg kan forestille meg som nå hadde fått meg til å dette av stolen var å treffe et menneske som ble glad i meg for meg. Bare tanken gjør meg svimmel, det er vanskelig å i det hele tatt forestille seg noe sånt. Min fantasi er generelt ganske livlig - eller rabiat - men der stopper det helt.

Hadde jeg bare klart å fantasere fram en måte å komme meg opp fra det trippel forbanna hølet, det hadde vært fint. Sort hull i hjernen som suger bort glede og positive følelser er elendig.

onsdag 1. mai 2013

Friendship

FRIENDSHIP

The mindcalming state of having loyal friends
Of nothing else do I dream
The trust of the close ones are all I ask
Why?
To be in that position is strengthening,
beyond imagination
To have friendship is to have all
The pride when they like me and trust me
The unquenchable need to return it in full
The joy of caring company
Understanding and support

If friends are beside you, the battle is won
When they're here, all your problems crumble and fall
Thanks be to the One for the friends I have found
I keep them, I care, I will be there if they need me
The mind-siblings, so few and so precious
True friends, they deserve all the good I can give
A friend gives the ultimate: Confirmation of self
Processing the emotion when a friend goes astray
Is hard, the love make it hurt
I do everything for my friends.
If they need a hug, a conversation or a slap.
All can be needed, only friends do it right
I hope I can do for others.
I know it has been done for me.


A part, a fragment, I'm only little
But the things I am part of makes me walk straight and proud
Gaia, the Mother of all.
Awesome in Her magnificense
Love and respect are Hers
She gave us life, she can take it away
The thought of being part of Her is humbling and scary
The speck that is me is also of Her
I make every effort to use what I have
I know it not now, perhaps I might do that some day
How I came to be and the purpose of all
But Her mysteries are beyond me now
I will admire Her life, Her diversity, Her power

Humm, seems like I got a poetry fit. Those things comes popping into my head from time to time. One of my favourites ever is friendship and friends, and I consider keeping them an honour.

Hmm, ser ut som om jeg fikk et anfall av poesi. Disse sakene kommer ramlende inn i hjernen nå og da. En av mine absolutte favoritt-ting er vennskap og venner, og jeg regner det som en ære å holde på dem.

Vel, sov godt den som kan

fredag 26. april 2013

Fremdeles i tåka, ja.

Jeg har pakket stash etter mor i ca hele dag sammen med ei venninne, og er nå rimelig gåen. Men vi fikk heldigvis gjort veldig mye, da.

Trøtt som ei strømpe - trøtt som en dupp - trøtt som en dass ... hmmm, trøtt som en dassete strømpedupp, kanskje? Min humoristiske sans har jaffal tatt en tur innom Twilight Zone eller noe tilsvarende, jeg satt og rotet rundt på Youtube og fant "The Great Song of Indifference" med - av alle mulige og umulige personer: Bob Geldof.

Jeg har aldri vært noe fan av ham, men den første gangen jeg så denne videoen lo jeg høyt, og det samme hendte nå.

http://www.youtube.com/watch?v=NoweGN8cm5g

Teksten morer meg også, men siden jeg ikke har rettigheter til den så vil jeg bare oppfordre til å bruke Google og skrive "Bob Geldof Great Song of Indifference lyrics", det er den første eller andre linjen.

Hvorfor den morer meg? Fordi den beskriver ganske bra åssen jeg føler når det gjelder hva folk gjør, sier, finner på og roter rundt med. Jeg kunne ikke bry meg mindre om jeg jobbet med det.

Unntaket er - såklart - venner. De er det viktigste i livet nå, og jeg er mer glad for å ha dem enn jeg har ord for å beskrive. Bare tanken på åssen ting hadde vært uten dem ... urk, jeg grøsser. Så hva de mener om ting er viktig for meg, men menneskeheten forøvrig kan vel generelt hoppe i havet og trekke vannet over seg for min del.

onsdag 24. april 2013

Trøtt, sløv, helt i tåka

Hadde jeg ikke visst at det gikk an å være så trøtt som jeg er nå ville jeg veddet på at det var jug. Gleder meg til å bli kvitt listen min over ting som MÅ gjøres, listen som nå er av en lengde skremmende lik min egen arm. Få en eller annen slags system i galskapen igjen, istedenfor galskap i systemet som det er nå.

Jeg liker å vite sånn ca hva som skjer når og hvordan, overraskelser er ikke helt min greie. Så når jeg nå da har fått slengt så mye i hue som jeg har i det siste og i tillegg må rydde opp i rælet - ARGH er bare fornavnet. Mellomnavnet og etternavnet er mye verre.

Sitter her og fantaserer om å gå i hi, sooooooooooove. Krabbe opp i senga sammen med pus og bare være kortslutta. Sofaen kan duge også, glane på hjernedød film er bare litt mer krevende enn å flytte på kadaveret og dumpe det i senga. Pus kommer like gjerne der, tror hun bryr seg lite om hvor jeg er bare det er en kosearm innen rekkevidde.

Jeg er dønn sikker på at dyr har minst en sans vi mennesker ikke har, det ville ikke overraske meg om de har fler. Katta VET når jeg føler meg som en søppelhaug og kommer umiddelbart for å hilse på meg. Hvordan hun vet det går over mine sanser, jeg sier eller gjør ikke noe jeg registrerer sjøl. Kanskje hun lukter det, hva vet jeg. Men det er utrolig deilig å ha pelsdotten min i huset. Snakk om beroligende pille på fire bein!

Noen ganger klarer jeg å frike meg selv ut. Som for eksempel i mitt forhold til musikk. Jeg liker mange typer musikk, metal, klassisk og jazz for å nevne noe. Vanligvis vil jeg ha volumet lavt, av en eller annen merkelig grunn synes jeg at jeg da hører bedre. Joda, jeg har god hørsel, men det blir litt sprøtt noen ganger. Men, og her er et stort MEN: Jeg vil gjerne ha full guffe når jeg hører på power metal, helst i hodetelefoner så det blåser rett inn i skallen. Det får meg til å slappe av. Go figure.

At en har øresus etter en konsert er ikke så snodig, der "skal" jo veggene riste, men jeg har egentlig gitt opp å skjønne meg på meg sjøl. Bare å konstatere at her er den ene snodigheten oppå den andre, føler meg innimellom som om jeg har gått nesten full sirkel, fra "normal" til "merkelig" til "gal" og tilbake.

Jeg synes stort sett hele verden er sprø, men om jeg da er normal, enda sprøere enn resten eller muligens noe som er helt på siden... tjah, si det.

tirsdag 23. april 2013

Hvor i "#%& kom den fra?

Friends


You are down, you feel like shit, you don't know what to do.
The mood you're in you'll kill somebody deserving
End up in a lot of trouble, hassle an chaos
Is it worth it?
Can I avoid it?

Yes you can.

With belief backing you up from the people you hold dear
their support and love helps with anything
Keeping you grounded and calm so your problems can be solved
without mess of the gross kind most want to spread.

It will help
You will grow

The need is there

Friends sharing their feelings for you is better than any drug in existence
Take it from somebody who has tried it all
A pat on the back and be told "you are worthy," you get high as a kite.

Kick your self up
Start the good life

And all of it is you.


You can do anything you just need to believe it
Some people say that you don't, forget about that
It boils down to the reason of strength you can muster
the best side effect is it stops all the bluster

Blir det lettere? Kjennes ikke sånn ut

Jeg har de siste to ukene siden mor døde hatt raseri, frustrasjon, depresjon, likegyldighet, en iver etter å gjøre noe - samme hva - og en sterk trang til å gi hele verden fingeren og gå i hi. Samtidig. Energien er et eller annet sted misc lysår ute på minussiden, og det eneste som faktisk er trivelig er katta. Dyr tilsvarer et ganske stort forbruk av "interessante" piller, og selv om en blir like avhengig er vel dyra et bedre alternativ.

Problemet er jo også at jeg er alene med å ordne opp i dødsboet, dvs alt fra å rydde i leilighet, si opp misc abonnement, ha kontakt med megler, begravelsesbyrå og fanden og hans oldemor for øvrig, så å si at jeg er sliten er litt som å si at Mjøsa er en fuktig flekk. Ca årets understatement.

Noen sa at jeg burde be om hjelp - hvem i huleheitesvarte skulle jeg be om hjelp? En nabo skal hjelpe med å flytte ting til der jeg bor, men ellers har det bare vært masse fine ord og pjatt, ingen har faktisk gått in og sagt: "Her, jeg skal hjelpe deg med dette!" og gjort alvor av det.

For å gjøre alt mer ... interessant ... har jeg mine psykiske diagnoser Aspergers syndrom og bipolar, samt at kroppen min verker ganske konstant uten noen grunn leger kan finne. Fibromyalgi eller whatever. Vondt gjør det samma åssen jeg vrir og vender på det. Hva det heter kan i grunn være det samme.

Hyle så de hører meg i Kina er ganske fristende, men det er jo litt vanskelig å få til. Kanskje hvis jeg fikk tak i lydanlegget til Manowar, kopierte det ti-tjue ganger, koblet hele dritten til en mikrofon og SKREK.

Egentlig har jeg ikke energi til det heller, men hyle så alle suppehuene der ute ramler over ende er jo noe som kunne ha vært interessant.

Orke ting - URK! Jeg har foreløpig klart å gjøre det jeg skal, men energi, hva er det for et fint fremmedord? Sliten, sliten, sliten, lei, lei, lei. For å sitere mor fra en av de siste dagene før hun døde: Jeg spurte om hun var dritt lei hele møkka eller møkk lei hele dritten, og hun svarte "Begge". Kan si meg enig med den nå.

Jeg glemmer alt, hjernen er i en tjukk graut av ... øh, vettafan. Kanskje den går i bane rundt Jupiter for alt jeg vet. Kunne godt tenke meg å bli med dit en tur, det hadde antagelig vært bedre enn å gå her og synes synd på seg selv. Er jo ikke noen som vil savne meg allikevel.

Familie? Ikke mange jeg har kontakt med, den eneste er mors bror som er fem år yngre enn henne og har sine egne helseproblemer å stri med. Har jeg onkelen min veldig lenge? Hm, tror ikke det. Kanskje han overlever bare på f, det kunne ha vært typisk, men that's it. Flere har sagt at jeg skal ta kontakt, joda, prater litt dann og vann på internett og det er jo hyggelig, men de har sine egne familier, vennekretser og ting å bry seg om.

Venner? Ingen nær, som i fysisk nær, en som kan komme inn i samme rommet og prate litt.

Noen andre? Narr meg ikke til å le, hvilken merkelighet ville hatt noe forhold med noe så unyttig som meg? Jeg får bare henge på hjørnet mitt til det er min tur til å si hadet på badet. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg vil i det minste overleve katta og onkel. De to vil savne meg. Hvem ellers? Ser ikke for meg at noen går inn i kraftig sorg for at jeg forsvinner, og det kan vel være like bra.

En hører mange snodige historier om hva som skjer etter døden. Det er jo bare to alternativer: Ene er at det skjer noe, det andre er at det ikke skjer noe. Hvis det ikke skjer noe så vil jeg bare stoppe å eksistere, jeg vil sove uten å drømme, og det låter helt fint for meg. Sove er digg. Hvis det er noe etter døden... vel, oops. Kan jo bli interessant i det minste. Kroppen min vil løses opp i atomer som antagelig vil være med å bygge opp noe annet, kult nok. Visstnok er alle atomene i verdensrommet diverse milliarder år gamle og vil bli diverse milliarder år til, udødelighet nok for meg.

Jeg har satt pris på å kunne hjelpe mor, det er noe med å gjøre personer jeg er glad i fornøyd som gir meg et helt enormt kick. Være snill mot katta, skjemme henne bort, kose henne helt hinsides - det er i samme gata. Gjøre pus fornøyd er noe jeg digger hemningsløst.

Det er synd at vennene mine er så langt unna, ellers ville jeg gjort hva jeg kunne for å hjelpe dem om de behøvde det. Men for å være helt ærlig: Hvem behøver meg? Ikke jeg en gang. I min villeste fantasi - og den kan være temmelig vill - kan jeg se for meg at noen faktisk kan bli skikkelig glad i meg, som at de vil ha et forhold med meg. Feit, snart femti, aldri jobba, misc psykiske diagnoser, sarkastisk og spydig, ser ut som et mislykka takras, sosiale evner som en gjennomsnittlig trestokk - whoop-de-fucking-do.

Om jeg traff noen som ga uttrykk for at de faktisk liker meg hadde jeg vel trodd jeg drømte. Jeg ser ikke spes mye likbart med meg sjøl, så hvis noen gjør det hadde jeg likt en forklaring på hva, hvorfor, hvordan, etc. Alt jeg ser når jeg studerer meg sjøl er søppel og møkk.

Ønskeliste for den overskuelige fremtid: Bli ferdig med alle praktiske oppgaver & møkk og skitt som må gjøres, og evnen til å slappe bedre av. Jeg har muskelknuter på muskelknutene og ømme flekker på de ømme flekkene, og den derre trippel forbanna mikseren som har plantet seg i hjernen min og låst seg fast i turbomodus.

Oppsummering: Hvis noen faktisk bryr seg om åssen jeg har det kan de bare rable opp alle bannord de kan så mange ganger de gidder. Det blir antagelig sånn ca riktig.

tirsdag 16. april 2013

Å miste nær familie

En blir født. En lever. En dør. Det er vel en av de få tingene vi faktisk kan være sikre på.

At foreldre blir gamle og dør er vanlig, men det gjør ikke mindre vondt av den grunn.

Far døde i 1997 etter å ha kjempet med kreften i over et år etter at det ble konstatert spredning. Det ville ikke overrasket meg om det var hans stahet som gjorde at det holdt så lenge. Men den gangen håpet jeg at det ville gå fortere, ettersom han led fryktelig på slutten. For å være helt ærlig var jeg i grunnen lettet over at han fikk slippe. Jeg savner ham og ler for meg selv når jeg tenker på ting han/vi har sagt/gjort, men nå gjør det ikke vondt leenger.

Mor døde 9. april 2013, ni dager før sin åttiårsdag.

DET gjorde vondt. Hun har alltid vært vital, sterk, energisk, ståpå, ga seg aldri for noe. Men så satt sykdommene inn, en etter en, og hun endte opp i sitt verste mareritt: Klar i hodet, men liggende i en seng ute av stand til å gjøre noe annet enn å prate. Heldigvis - både for henne og meg - varte det ikke så lenge som med far, og hun forsvant fredelig på natten. Vi har også alltid hatt et meget nært og varmt forhold som jeg ikke har ord for å beskrive, bare ønske for alle andre at de også kunne hatt det like bra i barndommen som jeg har hatt. Far var en utrolig snill person, han hadde ikke et ondskapsfullt atom i kroppen, men han var så totalt annerledes enn mor at jeg aldri helt forsto hvorfor de giftet seg til å begynne med.

Jeg har hatt mine problemer på tross av et toppenbra barndomshjem, og mor har alltid vært der for meg, snakket meg bort fra de suicidale tankene jeg hadde da det var verst, vært sammen med meg i alt. Nå har jeg mistet den personen jeg alltid har satt mange lysår over alle mennesker unntatt mine venner, da.

Egoisten i meg ville ha mor til jeg ble 120 eller så, men jeg er faktisk også litt lettet over at hun slapp bort fra marerittet sitt. Vi snakket om det meste, og hun fortalte meg flere ganger at om hun skulle lage liste over ting som hun hatet, fikk henne til å gå på veggene bare av å tenke på, etc, var situasjonen de siste ukene av livet hennes: Totalt ute av stand til å gjøre noe annet enn å snakke alene, men fremdeles like klar i hodet.

Hun fikk meg til å love at jeg skulle forsøke å gråte og sørge så lite som mulig når hun døde, og isteden tenke på så fint vi har hatt det sammen i alle år, og det akter jeg å gjøre. Så den 18. april 2013, hennes åttiårsdag, skal jeg gjøre følgende: Lage mat vi likte begge to, nyte den etter beste evne, så muligens åpne en flaske vin, skåle for henne og tilbringe kvelden med å se en eller annen dustete film hun ville ledd seg skakk av. Om det går uten at jeg får sammenbrudd vet jeg ikke, men jeg forsøker.

Om noen vil slå seg sammen med meg og skåle for henne jeg mener er/var verdens beste mor så er det bare koselig

søndag 7. april 2013

Leseleseleseleselese

Lese. Bøker, blader, hva som helst.

Det er en av mine absolutte favorittgjøremål noensinne. For meg er det lite som slår å sitte i et fredelig hjørne med en god bok. Gjerne med en kopp te innen rekkevidde og katta ved siden av meg, begge deler er veldig avslappende. Jeg aner ikke hvor mange bøker jeg har lest i mitt liv, men i gjennomsnitt en om dagen siden jeg var ca 15, jeg er født i 1965, regn ut sjøl ;)

Hvis du har den riktige typen humor vil jeg på det varmeste anbefale Douglas Adams geniale "Hitchhiker's Guide to the Galaxy", oversatt "Haikerens guide til galaksen". Og ellers alt du kan finne med hans navn på.

Personlig er jeg ikke veldig begeistret for oversettelsen, men det er antagelig fordi mye av den britiske tonen som er så ubetalelig i boken er nesten umulig å få riktig på et annet språk. Eller kanskje fordi jeg er utrolig pirkete...

Det samme gjelder Stephen King. Mannen har en evne til å fortelle historier som få andre, men det er få av bøkene hans som har blitt oversatt bra. Den eneste "feilen" med det han skriver er at han er antagelig verdensmester i å ende bøker med spørsmålstegn. Når jeg leser en av hans bøker pleier det å begynne med at jeg leser - eller inhalerer - boken, lever meg inn i historien, filmen lager seg selv i hjernen min, plottet hans slutter, og så vil jeg vite hva som skjer. Det er så frustrerende å være inni en god historie, og så er det ikke fler sider i boka. ARGH!

Jeg snublet over Tolkien ved en tilfeldighet da jeg var 10 eller 11, tuslet som vanlig rundt mellom hyllene på biblioteket og så "Hobbiten". Hva i huleste var en hobbit? Selvsagt grep jeg boken og leste den. Tre ganger, om jeg ikke husker feil. Og mange ganger siden den tiden. Jeg visste ikke at han hadde skrevet mer før jeg - som vanlig - tuslet på biblioteket og så "Ringenes Herre". Samme historien igjen, grafse til seg alle tre bøker og bli borte.

Det endte opp med at jeg kjøpte alle bøkene ganske fort, ettersom jeg lånte dem så mange ganger at bibliotekaren begynte å le av meg. Da jeg ble bedre i engelsk måtte jeg jo såklart lese dem på det språket, og syntes igjen at oversettelsen ikke var så mye å hoppe i taket for.

Jeg har blitt kalt bokorm så mange ganger at jeg har mistet tellingen, men jeg smiler og takker når noen sier det. Bøkene har gitt meg utrolig mye gjennom årene, så jeg regner det som et kompliment.


Reading. Books, magazines, whatever.

One of my favourite  things to do, ever. To me little or nothing beats sitting in a quiet corner with a good book. A cup of tea within reach and my cat next to me just makes it better, not to mention very relaxing. I haven't got a clue how many books I've read in my life, but approximately one per day since I was about 15, I was born in 1965, you do the math ;)

If your humour is of the right kind one of my recommendations is Douglas Adams' "Hitchiker's Guide to the Galaxy". And anything else you can find with his name on it.

I'm not crazy about the translation, but that might be because his rather intricate language gets lost quite easily. Or maybe it is just me being picky...

Stephen King is another of my favourites. The man has story-telling abilities like few others, but unfortunately a lot of it is lost in translation. If I have to point out one thing "wrong" with his writing it would be that he is the champion of ending books with question marks. When I read one of his books I start reading - or inhaling - the book, the story comes alive, the movie makes itself in my brain, his plot ends, and I want to know what comes next. It is unbelievably frustrating to be inside a good story, and then no more pages in the book. ARGH!


I stumbled across Tolkien by a coincidence when I was about 10 or 11. I was as usual poking around the shelves in the library and noticed "The Hobbit". What in the world or off it was a hobbit? Of course I grabbed the book and read it. Three times, I believe it was. And a lot of times since then. I didn't know he had written more books until another time at the library, poking around the shelves and noticing "Lord of the Rings". Same story, grabbed the books and disappeared into them.

It ended up with me buying the books after a short while, I borrowed them so many times the librarian started laughing at me. When my English got better I of course had to read them in that language, and again, the translation was not that good.

I've been called a bookworm too many times to keep count, but if somebody calls me that I smile and thank them. The books have given me so much through the years that I consider it a compliment

lørdag 6. april 2013

Musikk

Det hører med. Bakgrunnsmusikk når en slapper av, noe å ha i hodtelefoner når en går en ellers kjedelig tur, for å uttrykke følelser, for å jobbe til...

Jeg liker mange typer musikk. Diverse metal er alltid bra saker. Eksempel? Ok, hold på hue ellers ramler det av *infamt glis*

Manowar. Mange kaller det overdrevent macho, Conanrock, teatralsk, pompøst, etc. Tjah, kanskje. Men de kan også spille sokkene av de fleste. Eller i det minste trommehinnene ut av øra.


Warriors of the World:  http://www.youtube.com/watch?v=AJ0sW7KOFhU


I Believe: http://www.youtube.com/watch?v=ZapaKKj3dA4


Twisted Sister. Det første tunge bandet som traff alle de riktige knappene mine. Gale gutter som gjør gale ting, skremmer vettet av "the establishment" og generelt irriterer alt og alle som kan kalles konservative. Er det noe jeg ikke er så er det konservativ, så da er det kanskje forståelig at jeg lo så jeg skrek av enkelte ting.

We're not Gonna Take It: http://www.youtube.com/watch?v=ZapaKKj3dA4

I Wanna Rock: http://www.youtube.com/watch?v=E8Ub5NGuScU


Hammerfall. Hva kan en egentlig si om dem? De er i hvertfall verdt å høre mye på etter min mening.

Last Man Standing:  http://www.youtube.com/watch?v=zPJ1TFIMqi4

One More Time: http://www.youtube.com/watch?v=3i7H1--JxVw


Noen eksempler på hva jeg har på hjernen nå om dagen. OG natten. Denslags musikk blåser støvet ut av knotten, garantert. Jeg kunne ha kommet med mer, men da ville listen garantert bli lenger enn meg, og det er dessuten mulig å fortsette en annen gang.











Lørdag. Kveld. Hjemme.

Hvorfor er det så forferdelig for enkelte? Noen går fullstendig av skaftet hvis en forteller at "jeg satt og hygget meg med en bok."

Hva som er bra med å være på utesteder med grusom musikk (det kalles musikk, jeg kaller det datamaskin med dritesjuke), helle i seg drinker en ikke har lyst på og være sammen med mennesker en ikke har interesse av - det har gått meg hus forbi.

En fin alenelørdag? En god bok og gjerne en film innen rekkevidde, lage seg noe god mat, gryteretter er for eksempel aldri feil, og rett og slett la avslapningen legge seg.

Jeg har ikke noe i mot å være sammen med venner heller, fire-fem stykker, god mat, god drikke, godt selskap - en vet at det er vellykket når en tror seks timer er en, fordi det har vært så trivelig.

Såklart en kan ramle innom nettet også, hvis en kjeder seg er det alltid, og jeg mener ALLTID noe tussete å finne der. Eventuelle linker kan jeg legge inn siden. Noe går absolutt under kategori "overtrøtthumor", sånt en ler seg fillete av når en ikke har fått sove på en stund.

Når en er våken og alle hjernecellene er mer eller mindre i live er det en lo hysterisk av blitt bare dumt.

Overtrøtt, ja.

Sove er et merkelig fenomen. Teoretisk sett skal en visst legge seg på et tidspunkt av natten, sove et antall timer og våkne uthvilt og energisk. Hvis noen finner ut åssen i huleste det egentlig er så gi meg gjerne oppskriften.

Vanlig scenario for meg er at jeg blir trøtt, men hjernen er helt uenig. Den har en hel masse å komme med, og er kliss umulig å koble ut om jeg ikke har sovetabletter. Kanskje jeg da ikke har sovetabletter i huset og må da bare holde på som best jeg kan. En liten blund i en god stol, sløve litt på sofaen, og så er vi på'n igjen.

Flere døgn med det derre er fryktelig slitsomt. Jeg har blitt beskyldt for å ha en merkelig humor, den blir mange ganger merkeligere når jeg er overtrøtt. Så trøtt at jeg ikke er trøtt lenger og kjenner det som om hjernecellene svømmer i sirup og resten av meg er mer i slekt med overkokte nudler enn noe annet. Men jeg kan få hysterisk latteranfall av ca alt. Fra teletubbies via fluer som krabber rundt til hallusinasjoner av vegger som puster. Det var fascinerende, og utrolig dumt samtidig. Men jeg endte opp med å le.

Etter en sånn uke eller to er hjernen min i Twilight Zone, i bane rundt Jupiter eller noe tilsvarende fjernt. Da kommer kollapsen, jeg ramler ned i senga og forsvinner. Jeg har aldri funnet ut om det er "sovne" eller "besvime", men det er egentlig ikke så interessant bare jeg får hvile litt.

Sitter her og tenker på å forsøke den oppgaven nå, alltid litt interessant å se om jeg faktisk får det til.

torsdag 4. april 2013

Jeg lurer på ...

Hvorfor sier man "jeg er trøtt som en dass" ? Jeg har til dags dato aldri sett en gjespende og snorkende dass.

Eller "trøtt som en dupp". Ikke at jeg er noen ekspert på fisking, men jeg kan ikke huske å ha sett en dupp sovne heller.

onsdag 3. april 2013

Hahahahaha!

En dödsruna!

I dag sörjer vi en gammal kär vän som gått hädan, Sunt Förnuft, som levt med oss i många år.

Ingen är helt säker på hur gammal Sunt Förnuft egentligen var eftersom födelsedata sedan länge förlorats i en byråkratisk utrensning.

Sunt Förnuft kommer att bli ihågkommen för att ha skapat sådanavärdefulla uttryck som: "Det är klokt att gå in när det regnar", "Det är tidiga fåglar som får den bästa masken", "Livet är inte alltid rättvist, och det KAN vara mitt fel"

Sunt Förnuft levde efter enkla, sunda ekonomiska regler: "Gör inte av med mer pengar än du tjänar!" och trovärdiga stadgar: "Vuxna - inte barn - har ansvaret."

Sunt Förnufts hälsa började försämras snabbt när välmenande men betungande regler sattes i system. "Rapportering av att en 6-årig pojke anklagats för sexuellt ofredande när han pussade en klasskamrat". "Tonåringar relegerade från skolan när de använde munvatten efter lunchen". "En lärare förlorade arbetet för att ha gett en bångstyrig elev en reprimand"

Allt detta försämrade Sunt Förnuft.

Sunt Förnuft tappade fotfästet när föräldrar attackerade lärare för att de gjorde det jobb som de själva misslyckats med för att skapa disciplin hos stökiga elever.

Läget förvärrades när skolan tvingades ha föräldrars tillstånd för att ge en elev solkräm eller huvudvärkstablett men förvägrades att meddela föräldrar när en elev blev gravid och önskade abort.

Sunt Förnuft förlorade livsviljan när kyrkorna blev affärsdrivande och kriminella blev bättre omhändertagna än deras offer.

Sunt Förnuft blev helt ställd när du inte får försvara dig mot en inbrottstjuv i ditt eget hem och tjuven kan stämma dig för övervåld.

Sunt Förnuft gav slutligen upp och ville inte leva mer när en person inte kunde förstå att en ångande kopp kaffe var het - spillde den i knäet - och fick ett enormt skadestånd.

Sunt Förnuft föregicks i döden av sina föräldrar, SANNING och FÖRTROENDE- sin livspartner GOTT OMDÖME, dottern ANSVAR och sonen FÖRNUFT.

Sunt Förnuft överlevdes av 4 styvbröder: "JAG VET MINA RÄTTIGHETER", "JAG VILL HA DET NU!", "DET ÄR NÅ'N ANNANS FEL" och "JAG ÄR ETT OFFER"

Det var inte så många som deltog vid begravningen eftersom få förstod att Sunt Förnuft var borta för alltid.

Om du fortfarande minns Sunt Förnuft skicka detta vidare - om INTE - gör som de flesta - INGENTING


______________________________________________________________________


OBITUARY FOR THE LATE MR. COMMON SENSE

Today we mourn the passing of a beloved old friend, Common Sense, who has been with us for many years. No one knows for sure how old he was, since his birth records were long ago lost in bureaucratic red tape.

He will be remembered as having cultivated such valuable lessons as: Knowing when to come in out of the rain; why the early bird gets the worm; Life isn't always fair; and Maybe it was my fault.

Common Sense lived by simple, sound financial policies (don't spend more than you can earn) and reliable strategies (adults, not children, are in charge). His health began to deteriorate rapidly when well-intentioned but overbearing regulations were set in place. Reports of a 6 year-old boy charged with sexual harassment for kissing a classmate; teens suspended from school for using mouthwash after lunch; and a teacher fired for reprimanding an unruly student, only worsened his condition.

Common Sense lost ground when parents attacked teachers for doing the job that they themselves had failed to do in disciplining their unruly children. It declined even further when schools were required to get Parental consent to administer Calpol, sun lotion or a band-aid to a student; but could not inform parents when a student became pregnant and wanted to have an abortion.

Common Sense lost the will to live as the Ten Commandments became contraband; churches became businesses; and criminals received better treatment than their victims.

Common Sense took a beating when you couldn't defend yourself from a burglar in your own home and the burglar could sue you for assault.

Common Sense finally gave up the will to live, after a woman failed to realize that a steaming cup of coffee was hot. She spilled a little in her lap, and was promptly awarded a huge settlement.

Common Sense was preceded in death by his parents, Truth and Trust; his wife, Discretion; his daughter, Responsibility; and his son, Reason.

He is survived by his 3 stepbrothers; I Know My Rights, Someone Else Is To Blame, and I'm A Victim. Not many attended his funeral because so few realized he was gone. If you still remember him, pass this on. If not, join the majority and do nothing.



 Jeg kan ikke bli mer enig om jeg forsøkte.

I couldn't agree more if I tried

tirsdag 2. april 2013

Sove. Det er fine greier, sies det.

Jeg vet ikke så mye om sånne fancy greier. En god søvn er visstnok kjennetegnet av at en går til sengs, sovner relativt fort, sover ganske uforstyrret en natt, og er utvhilt og har energi på morgenen.

Ha. Ha. Ha. Veldig morsomt. Helt hysterisk. Med vekt på hysterisk.

Hysterien kommer når en ikke har klart å slappe skikkelig av på flere dager. Trøtt? Åja. Vil sove? Ingenting låter bedre enn det. Sove dårlig litt til. Hallusinasjonene dukker opp. Skal si at pustende vegger ser merkelige ut, gitt. Og jeg hadde ikke sniffet noe kreativt den perioden, jeg var enkelt og greit, rett opp og ned, søvnløs.

Insomnia suger. Hva kan en gjøre for å bli kvitt det?

--- En hører så mye rare ting en skal gjøre for å sove bra. Åpent vindu. Joda, frisk luft er fine greier, og det er ganske behagelig å ligge i en varm seng med en kald nese på utsiden av dyna. Men søvnkvaliteten blir ikke noe bedre.

--- Sengen du ligger i. Det har litt å si, men det som er synd er jo at virkelige kvalitetssenger har en virkelig hjerteinfarktfremkallende prislapp. Jeg har kjøpt det jeg hadde råd til og vil anbefale det samme til alle. Skal du ha ny seng? Host opp de pengene du kan.

--- Mørkt i soverommet. Både ja og nei, det fungerer for et migreneanfall om det er mørkt, og det er ganske behagelig for trøtte øyne å ha det mørkt de siste fem minuttene før leggetid.

--- Mest mulig stille og rolig i rom og omegn. Å jah, definitivt. Jeg er en av dem som reagerer på lyd, og nå bor jeg med skau på to sider. Fuglesang er ikke ulyd, det er bare koselig.

--- Noen sverger til misc te og urtevarianter før sengetid, jeg sier ... meh. En kopp te er alltid godt, og om en ikke får sove så får en i det minste noe godt.

--- Se på TV. Hmm, diskutabelt. Ålreit om en finner noe passe hjernedødt for å slappe av litt, men følge med i hyper spennende filmer, serier eller dokumentarer er ikke helt lurt. Da er hjernen i turbomodus og  - helt riktig gjettet - det er kliss umulig å sove.

---Høre på musikk. Rolig musikk på lavt volum har beroligende effekt på meg, men derfra til at jeg sovner er det langt. Men jeg føler meg bedre, så det er jo ikke feil å forsøke.

--- Surfe på internett. Det er bedre enn å ligge i senga og glane i taket - ye gods, tak er KJEDELIGE! Men en kan risikere å bli oppslukt av noe som er så spennende at en glemmer hele senga og bare kommer på den når ryggen endelig klarer å få hylt sin smerte til deg. Men det kan også være fint om en har en behagelig stol å sitte i og en trykker bevisst på måfå når en finner linker. Link-lotto kan være veldig underholdende, men en trenger ikke særlig mange hjerneceller for å holde på med det, så fint tidsfordriv til en ramler tilbake i senga igjen for å forsøke mer soving. Taket er som tidligere nevnt gørrkjedelig.

--- Eller noe veldig åpenbart: Hive i seg en pille. Sovetabletter fungerer, spesielt dem over visse styrkenivåer for meg personlig. Men ikke verdens beste ide å knaske i ville mengder, da. Barn har lørdagsgodis i form av f eks sjokolade, mange voksne har lørdagsgodis i form av en vinflaske eller to - kanskje jeg skulle ha lørdagdsgodis i form av tabletter? *ler av mental film*

Jeg vil IKKE anbefale resptfrie sovemedisiner, det er mulig de fungerer for noen, men jeg kan like gjerne drikke et glass vann som jeg kan svelge det som kalles hjelp for en god natts søvn.

Tjah, hva gjør jeg egentlig her? Jeg vet ikke egentlig hva jeg holder på med. Men det kan jo kanskje bli interessant.

Men det er morsomt å ha et utløp for ideer, sarkastiske oppgulp, fine bilder, tips fra venner om hva de nå enn vil tipse om.

Jeg funderer også på å bruke plassen til å være mer praktisk: Jeg er "offisiell" datalærer for en del eldre mennesker, og tenkte på å samle enkle forklaringer på denne nye mystiske verden for dem. Kan vel ikke kalle det data for dummies heller, ettersom gamlingene flest er intelligente. De har bare aldri sett en dings som har et usivilisert antall knapper å trykke på og som de ikke er helt sikre på hvordan man gjør for å finne avisen en ville lese.

Andre praktiske ting: Butikker å få praktiske dingser i.
 I http://www.enklereliv.no er det mange dingser som gjør livet enklere. Det er beregnet for de som er eldre og/eller en smule handicappet, men det er ikke nødvendig å være noen av delene for å ha nytte av dette. Praktiske ting på kjøkken og reise er bare et par eksempler.

Selvsagt Clas Ohlson, Skandinavias duppedittbutikk nr 1: http://www.clasohlson.com/no/ , den svenske  http://www.clasohlson.com/se/ er like grei om en tilfeldigvis befinner seg der.

Gjøre ting enkelt er en stor favoritt hos meg, så du finner ikke masse pyntegjenstander mer eller mindre stablet oppå hverandre, dvs mindre støvsamlere. Bøkene mine er så tett trøkka inn i  hyllene at jeg tviler på at støvkorn får plass der, men det er jo en helt annen sak.

Kommunikasjon: Si noe i klare ord, uten omsnakk og såkalt "høflighet", og du har plusspoeng hos meg. Det er dessverre altfor få som gir klare meldinger. Det stikk motsatte er det som oftest politikere og denslags som står for, og det gir meg en nesten uimotståelig trang til å gjøre ulovlige ting med pratmakeren. Noter: Nesten. Jeg har ikke gjort noe så drastisk ennå, men det har vært nære på noen ganger