En tannlegetur på torsdag ga meg en tann minus etter en og en halv time der. Gå ut. Se overgangsfeltet, blunke, og se taket på en ambulanse. Tanke nr en er HVA I ********?
Forklaringen jeg fikk var at jeg rett og slett hadde ramlet overende uten noe forvarsel, traff bakhue med asfalten og fikk et lite krampeanfall. Dette skjedde ca halv tolv, midt i Lysekil sentrum. Flott. Men det var i et minste et vennlig menneske som ringte til ambulansen. I Lysekil tar den kjøreturen ca et minutt.
To førstegangsopplevelser jeg godt kunne klart meg uten: Besvime og ambulansetur.. Er ikke vilt begeistret for å være mer inni helsevesenet enn jeg må. selv om alt personale jeg noensinne har møtt er helt ufattelig trivelige. Men det jeg fint kan klare meg uten er dårlig helse!
Ikke at jeg gjør krav på å være så inmari normal til å begynne med, men nå begynner ting å bli idiotiske
Resultatet av turen til sykehuset var misc bilder og prøver tatt, ingen viste noe en kunne peke på og si at feilen var der, oooog for å gjøre de hele "morsomt" har jeg nå kjøreforbud i et halvt år. Blæ.
Tanken på å gå i hi er mer og mer fristende, gitt. Sooooooooooooooooove...mmmmmmmmmmm...
mandag 24. mars 2014
torsdag 27. februar 2014
Hvor lenge til orker jeg?
Jeg har ikke hatt sånne tanker siden tenårene, men nå er de her igjen: Samle opp masse tabletter, sluke hele haugen og legge meg med et smil når jeg tenkte på at jeg ikke kom til å våkne igjen.
Det høres patetisk ut, men jeg trenger noen som trenger meg. Sist jeg smilte var her for ca en time siden da jeg ga pus tunfisk og kos, ettersom det er noen som trenger meg og blir glad når jeg gjør noe for dem. Jeg har en onkel som er nesten like nær meg som mor var, men han bor i Hønefoss. Syk er han også, så min morbide hjerne kommer jo såklart opp med alt mulig og umulig.
Jeg har hørt folk si til meg at jeg er verdifull, en god venn, etc og takker veldig for komplimentene - det er bare det at sånt ser jeg ikke selv. Jeg ser bare den patetiske, stygge, feite taperen som ikke har et liv og holder seg unna mennesker fordi det er umulig å begripe seg på dem. Nesten femti år og ikke hatt et forhold noen gang, en kunne jo grine av mindre. Hvis jeg hadde orket.
Apatien vokser stadig, refrenget er "næh, gidder ikke" til veldig mye. Gidder ikke ete, gidder ikke gå ut med søpla, gidder enkelte ganger ikke en gang å dusje. Jeg burde jo ete, men glemmer det. Har nesten ikke sultfølelse etter operasjonen, og må dermed holde øye med klokka. Det har gått ok hittil, men når jeg er nedi et sånt høl som nå er alt som er mer fancy enn å kravle ut av senga noe jeg helst vil slippe.
Har forsøkt å komme på ting som ville få meg til å bli skikkelig glad, og det var ikke enkelt. Sånn "hoppe i være og synge av fryd"-glad, ikke bare "hm, trivelig" Det eneste som dukket opp var hvis jeg vant et skremmende antall millioner i et eller annet lotteri og kunne lekt julenisse for dem jeg setter pris på. DA hadde jeg nok danset polka jeg også, selv om jeg ikke kan danse for fem øre. Men det er en helt annen sak.
De som kjenner meg vet at jeg har en mildt sagt rabiat fantasi. Men den gir opp ånden om det går på at noen er virkelig glad i meg, slik et par i et forhold skal være.
Hvis noe sånt mot formodning skjer kommer jeg vel til å bli redd for å våkne, denne drømmen var altfor deilig.
Det høres patetisk ut, men jeg trenger noen som trenger meg. Sist jeg smilte var her for ca en time siden da jeg ga pus tunfisk og kos, ettersom det er noen som trenger meg og blir glad når jeg gjør noe for dem. Jeg har en onkel som er nesten like nær meg som mor var, men han bor i Hønefoss. Syk er han også, så min morbide hjerne kommer jo såklart opp med alt mulig og umulig.
Jeg har hørt folk si til meg at jeg er verdifull, en god venn, etc og takker veldig for komplimentene - det er bare det at sånt ser jeg ikke selv. Jeg ser bare den patetiske, stygge, feite taperen som ikke har et liv og holder seg unna mennesker fordi det er umulig å begripe seg på dem. Nesten femti år og ikke hatt et forhold noen gang, en kunne jo grine av mindre. Hvis jeg hadde orket.
Apatien vokser stadig, refrenget er "næh, gidder ikke" til veldig mye. Gidder ikke ete, gidder ikke gå ut med søpla, gidder enkelte ganger ikke en gang å dusje. Jeg burde jo ete, men glemmer det. Har nesten ikke sultfølelse etter operasjonen, og må dermed holde øye med klokka. Det har gått ok hittil, men når jeg er nedi et sånt høl som nå er alt som er mer fancy enn å kravle ut av senga noe jeg helst vil slippe.
Har forsøkt å komme på ting som ville få meg til å bli skikkelig glad, og det var ikke enkelt. Sånn "hoppe i være og synge av fryd"-glad, ikke bare "hm, trivelig" Det eneste som dukket opp var hvis jeg vant et skremmende antall millioner i et eller annet lotteri og kunne lekt julenisse for dem jeg setter pris på. DA hadde jeg nok danset polka jeg også, selv om jeg ikke kan danse for fem øre. Men det er en helt annen sak.
De som kjenner meg vet at jeg har en mildt sagt rabiat fantasi. Men den gir opp ånden om det går på at noen er virkelig glad i meg, slik et par i et forhold skal være.
Hvis noe sånt mot formodning skjer kommer jeg vel til å bli redd for å våkne, denne drømmen var altfor deilig.
søndag 2. februar 2014
Bursdag - bleh
På førerkortet står det at jeg er født første februar 1965. Dvs at jeg var 49 i går. Åssen det gikk for seg at jeg faktisk har blitt middelaldrende har jeg foreløpig ikke fått med meg, men det er en annen sak.
Bursdager er definitivt ikke spes gøy lenger. Det var grisekult opp til jeg var ca 20, da var det kult å bli eldre og "voksen". Hva nå enn "voksen" er. Teoretisk er en visst voksen når en er 18, det er jo da en blir myndig og kan gjøre det meste uten å be foreldre om tillatelse. Men praksis har ofte vist seg å være meget varierende.
På skolen syntes jeg det vrimlet av dumme drittunger - hvilket det såklart gjorde, vi var jo unger. Men jeg følte meg mye eldre enn de på min alder, ettersom jeg var en total bokorm og gjorde det bra på skolen. For meg var det ubegripelig at noen hadde problemer med å lese, det var jo verdens enkleste! Logikk og fornuft er definitivt ikke alltid veldig utviklet hos barn, noe som irriterte meg grenseløst.
Hjemme hos oss gikk det i logikk og fornuft, og jeg fikk alltid forklaring på hvorfor og hvordan når jeg spurte om noe, og jeg lærte meg å plukke sammen fakta til en logisk sammenheng ganske tidlig. For meg gjorde det alt enklere, og jeg er en stor fan av at ting er enkelt. Men det er ikke noen veldig vanlig egenskap. Om jeg skal være ærlig vil jeg påstå at mange mennesker ville ikke visst hva fornuft var om de datt oppi det.
Ettersom jeg ble eldre ble den følelsen noe mildere, da mange ble mer fornuftige med årene. Noen har aldri blitt det, og tanken på personer på min alder som egentlig ikke har noe på utsiden av en barnehage å gjøre er egentlig skremmende. Men jeg har truffet på såpass mange at det ikke kan være tilfeldig.
Det som har blitt litt fascinerende for meg etterhvert er at min mentale alder er over hele landskapet. Jeg kan være i trassmodus verre enn den verste toåring om ting blir vrangt. Gi meg f eks et nytt spill eller en ny dings, og jeg er totalt fjortis. Har jeg en drittdag og/eller en overdose av dumhet så er jeg ca 200 år og synes alt og alle er idiotisk.
Neste år blir jeg femti. Blarg. Håper virkelig at ingen finner på å arrangere noe tull, kanskje jeg gjør det enkelt og reiser bort. Tar et par dager i Göteborg eller noe i den retningen. Ser om noe interessant foregår noe sted. Eller kanskje jeg bare trekker for gardiner, gir f i telefon og går i hi.
Bursdager er definitivt ikke spes gøy lenger. Det var grisekult opp til jeg var ca 20, da var det kult å bli eldre og "voksen". Hva nå enn "voksen" er. Teoretisk er en visst voksen når en er 18, det er jo da en blir myndig og kan gjøre det meste uten å be foreldre om tillatelse. Men praksis har ofte vist seg å være meget varierende.
På skolen syntes jeg det vrimlet av dumme drittunger - hvilket det såklart gjorde, vi var jo unger. Men jeg følte meg mye eldre enn de på min alder, ettersom jeg var en total bokorm og gjorde det bra på skolen. For meg var det ubegripelig at noen hadde problemer med å lese, det var jo verdens enkleste! Logikk og fornuft er definitivt ikke alltid veldig utviklet hos barn, noe som irriterte meg grenseløst.
Hjemme hos oss gikk det i logikk og fornuft, og jeg fikk alltid forklaring på hvorfor og hvordan når jeg spurte om noe, og jeg lærte meg å plukke sammen fakta til en logisk sammenheng ganske tidlig. For meg gjorde det alt enklere, og jeg er en stor fan av at ting er enkelt. Men det er ikke noen veldig vanlig egenskap. Om jeg skal være ærlig vil jeg påstå at mange mennesker ville ikke visst hva fornuft var om de datt oppi det.
Ettersom jeg ble eldre ble den følelsen noe mildere, da mange ble mer fornuftige med årene. Noen har aldri blitt det, og tanken på personer på min alder som egentlig ikke har noe på utsiden av en barnehage å gjøre er egentlig skremmende. Men jeg har truffet på såpass mange at det ikke kan være tilfeldig.
Det som har blitt litt fascinerende for meg etterhvert er at min mentale alder er over hele landskapet. Jeg kan være i trassmodus verre enn den verste toåring om ting blir vrangt. Gi meg f eks et nytt spill eller en ny dings, og jeg er totalt fjortis. Har jeg en drittdag og/eller en overdose av dumhet så er jeg ca 200 år og synes alt og alle er idiotisk.
Neste år blir jeg femti. Blarg. Håper virkelig at ingen finner på å arrangere noe tull, kanskje jeg gjør det enkelt og reiser bort. Tar et par dager i Göteborg eller noe i den retningen. Ser om noe interessant foregår noe sted. Eller kanskje jeg bare trekker for gardiner, gir f i telefon og går i hi.
onsdag 25. desember 2013
Jul - bleh
I alle fall nå når jeg er alene med det. I hele mitt liv har jul vært synonymt med familie, samvær og god mat. Jeg er mildt sagt ikke kristen, og det kommersielle styret med julegaver, julemat, juleditt og juledatt gir meg lyst til å sparke noen til månen.
Solvervet er den gamle grunnen til at alle festet på denne tiden av året, og det kan jeg i det minste se grunnen til. Det var en fredelig kveld med meditasjon og tanker den 22 for meg, og det betyr MYE mer enn all kakling om urelaterte ting jeg har sett i media siden... tjah, lenge.
Nå etter at mor døde og de personene jeg kaller venner bor så inn i gamperæva langt unna at det er til å bli sprø av har hele julekonseptet bleknet for meg. Tro meg eller la være, men det er rett og slett kjedelig. TV er full av julete juledill, alle prater om jule-whatever, reklame for å kjøpe julegaver for skremmende pengesummer om en regner på det. Julegaver på avbetaling en blir ferdig med om to år? Seriøst? Hvis ikke det er hyperkommersielt og ganske kvalmt vet jeg ikke hva det er.
Jada, hadde personer jeg trives sammen med vært innen rekkevidde er det dønn sikkert at jeg hadde vært mer interessert, men siden kattepus er det eneste levende vesen her så gir jeg ganske beng. Det gjør da også pus, hun er fornøyd bare matskål er full, hun har en behagelig plass å ligge på og gjerne jevnlige porsjoner med kos.
Så inntil jeg får grunn til noe annet gidder jeg ikke å bruke tid, energi og penger på juleting.
Solvervet er den gamle grunnen til at alle festet på denne tiden av året, og det kan jeg i det minste se grunnen til. Det var en fredelig kveld med meditasjon og tanker den 22 for meg, og det betyr MYE mer enn all kakling om urelaterte ting jeg har sett i media siden... tjah, lenge.
Nå etter at mor døde og de personene jeg kaller venner bor så inn i gamperæva langt unna at det er til å bli sprø av har hele julekonseptet bleknet for meg. Tro meg eller la være, men det er rett og slett kjedelig. TV er full av julete juledill, alle prater om jule-whatever, reklame for å kjøpe julegaver for skremmende pengesummer om en regner på det. Julegaver på avbetaling en blir ferdig med om to år? Seriøst? Hvis ikke det er hyperkommersielt og ganske kvalmt vet jeg ikke hva det er.
Jada, hadde personer jeg trives sammen med vært innen rekkevidde er det dønn sikkert at jeg hadde vært mer interessert, men siden kattepus er det eneste levende vesen her så gir jeg ganske beng. Det gjør da også pus, hun er fornøyd bare matskål er full, hun har en behagelig plass å ligge på og gjerne jevnlige porsjoner med kos.
Så inntil jeg får grunn til noe annet gidder jeg ikke å bruke tid, energi og penger på juleting.
onsdag 11. desember 2013
Et av universets store mysterium
Åssen kan et så lite vesen som min trekilos katt breie seg utover en halv seng når den aktuelle senga i tillegg er 120 cm bred?
Jeg har blitt veldig begeistret for den nye senga, totalt digg å ligge i, og ellers alt det gode en ellers kan si om en seng. Det har vist seg at pus er enig med meg, ettersom hun pleier å legge seg ved siden av hodeputen når jeg skal sove.
Utover natten flytter vi selvsagt på oss, og i løpet av de under to ukene vi har bodd her har jeg våknet mange ganger av at klumpen jeg la meg på da jeg snudde meg mjauer og vrir på seg.
De gangene pus ikke ligger ved hodeputen er det ved tærne som er favoritten, og det er jo helt greit - der er det best plass, og jeg får en fotvarmer på kjøpet ;)
Jeg har blitt veldig begeistret for den nye senga, totalt digg å ligge i, og ellers alt det gode en ellers kan si om en seng. Det har vist seg at pus er enig med meg, ettersom hun pleier å legge seg ved siden av hodeputen når jeg skal sove.
Utover natten flytter vi selvsagt på oss, og i løpet av de under to ukene vi har bodd her har jeg våknet mange ganger av at klumpen jeg la meg på da jeg snudde meg mjauer og vrir på seg.
De gangene pus ikke ligger ved hodeputen er det ved tærne som er favoritten, og det er jo helt greit - der er det best plass, og jeg får en fotvarmer på kjøpet ;)
lørdag 7. desember 2013
Flytta. Delvis. Omtrent. Nesten. Ca. Tror jeg.
Jeg planla å flytte i november hvis mulig. Meg og planlegging går gjerne spektakulært på trynet, det burde jeg jo ha lært meg nå. Hva skjedde? Jeg ble sjuk!
Først fant ryggen min ut at den skulle leke idiot, jeg er temmelig sikker på at jeg gjorde noe kreativt med en muskel eller to baki der, ettersom det gjorde noe inn i "#¤&// vondt å gjøre annet enn å gå eller ligge. Så fikk jeg vondt i magen, stadig verre, og meg min store idiot ignorerte det jo. Kålhue. Helt til det gjorde enda mer vondt enn ryggen, da var det på akutten den 17 november. Jeg forklarte at jeg ikke hadde spist noe særlig de tre siste dagene, bare drukket, fordi jeg ble kvalm bare av å se på mat. Legen tittet på meg, pirket litt på min ømme mage (ÆÆÆVVVEEE!!!) og fortalte meg klart og tydelig at jeg burde opereres. Nå. Jeg fikk ikke en gang lov til å kjøre, jeg ble stappa inn i en taxi.
What the fuck?
Jeg fant meg selv på NÄL (Norra Älvsborgs Länssjukhus) på kvelden og på et operasjonsbord ved midnatt. Sov godt med narkose, det er en av de få fordelene med å være på et sykehus når en har søvnproblemer. Våknet opp med ryggmargsbedøvelsen fremdeles sittende i, et kateter og et drypp. Slanger og ledninger overalt, selv nedi halsen. Uærgh. Føltes som om noen hadde skrubba innsiden av halsen min med sandpapir, IKKE kos. Jeg hadde whiskyrøst i to dager etter at de tok ut den slangen. Har hørt at noen har fetisj på sykehusscenarioer opp til og inklusive mating med slange i nesen, og det forstår jeg ikke. Men det er en annen sak.
Så fikk jeg vite hva årsaken til smerten i magen var: Jeg hadde et brokk i magen, og der hadde tykktarmen brettet seg inn og hele systemet mitt hadde stoppet. De åpnet meg og fikk rettet ut tarmene dit de skulle være og sydde igjen. Hadde jeg kommet senere ville det blitt seriøs tarmslyng av det, med fjerning av tarm og mulig livsfare inkludert. Gulp.
Diverse bannord fløy ut av meg da legen sa at jeg ikke skulle løfte noe som veide mer enn 3-4 kilo på minst 4-6 uker. Akkurat hva jeg trengte midt oppi en flytt.... NOT! Fikk hjelp til å rydde ut av kåken og stappet det letteste inn i bilen, inklusive en meget sur kattepus. Hun HATER buret, for å si det pent, så jeg endte opp med misc ekstra stripedekorasjoner og et knurrende bur ved siden av meg i bilen. Vel framme kom lederen i sameiet for å ønske meg velkommen, og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Poof, damen tok alt ut av bilen og bar det opp for meg. Jeg fikk bare ta kattebur. Snakk om kjapp reaksjon!
Sykdomshistorien stopper ikke her, da. Etter et par dager til var magen på ny øm, sår og veldig rød, samt at bandasjen ble gjennomklissete av det som rant ut av såret. Åja, og feber til dessert. Hjælp. Klok av skade dro jeg tilbake til sykehuset, hvor de tok nok blod til å fore familien Dracula og gjorde meg ennå litt mer susete enn jeg var. Tror jeg, det er litt tåkete. Men jeg fikk antibiotika, som tok feberen og den store ( ca middagstallerken) røde flekken rundt såret på vel to dager. Fascinerende, egentlig.
Men jeg får fremdeles ikke løfte noe, og jeg vil gjerne ha tingene mine hit istedenfor på lager, så jeg skal ta endel telefonsamtaler på mandag og se hva som kan la seg fikses. Å si at det er frustrerende er bare fornavnet, men det burde i det minste være nok til å minne meg på at jeg ikke bør planlegge mer enn absolutt nødvendig. Murphys lov slår inn og ting blir totalt FUBAR uten at jeg en gang vet hva som skjer. Så gammal som jeg er nå burde jeg jo vite bedre, men jeg er ikke gammal nok til å skylde på senilitet eller noe lignende ennå. Kan kanskje skylde på at jeg er født sånn, vet ikke riktig.
Heldigvis har jeg i det minste fått den nye sengen hit, og jeg angrer ikke på kjøpet av den. Dyr som %¤&((), men det kjennes også når jeg legger meg. 120 cm bred, regulerbar, Tempur. Mmmmmm... En kan jo få sovefetisj av mindre. *flire* Pus er nesten like glad i den som jeg er. Hun har nemlig alltid likt å ligge i sengen med meg, men det har ikke alltid fungert så bra pga at jeg har mer eller mindre laget kattemos når jeg snur meg. Skjer ikke med denne sengen, det er antagelig plass til en tre-fire katter her uten at det blir trangt. Ganske digg.
Har fått bokhyller også, dog uten noen bøker i foreløpig. Hvis jeg får leid noen til å kjøre og bære kan jeg ha det koselig med å stappe bøker i hyller framover. Venter også på en sofa, da burde det begynne å bli ok her. Gardiner vil også være en fordel, ettersom det nå er minusgrader og det er _kaldt_ ved vinduene. Bra jeg fikk med meg vifteovnen, ellers hadde jeg måttet holde meg under misc dyner og tepper. Fikk nemlig med meg et antall av dem, ettersom denslags ikke er spes tungt.
Det var litt kjedelig de første par kveldene etter at jeg ble noe bedre, men jeg kom nok ut av febersusingen til å komme på at jeg hadde to nyttige ting: En trådløs router og en laptop. Det var en filleting å komme på internett, og det er aldri feil. Fremdeles litt kjedelig fra tid til annen, savner bøkene mine veldig. Men jeg er fremdeles nesten skremmende trøtt, det er vel kroppen min som sier at jeg ikke er 100% frisk ennå. Med andre ord: Ny seng blir brukt flittig.
Først fant ryggen min ut at den skulle leke idiot, jeg er temmelig sikker på at jeg gjorde noe kreativt med en muskel eller to baki der, ettersom det gjorde noe inn i "#¤&// vondt å gjøre annet enn å gå eller ligge. Så fikk jeg vondt i magen, stadig verre, og meg min store idiot ignorerte det jo. Kålhue. Helt til det gjorde enda mer vondt enn ryggen, da var det på akutten den 17 november. Jeg forklarte at jeg ikke hadde spist noe særlig de tre siste dagene, bare drukket, fordi jeg ble kvalm bare av å se på mat. Legen tittet på meg, pirket litt på min ømme mage (ÆÆÆVVVEEE!!!) og fortalte meg klart og tydelig at jeg burde opereres. Nå. Jeg fikk ikke en gang lov til å kjøre, jeg ble stappa inn i en taxi.
What the fuck?
Jeg fant meg selv på NÄL (Norra Älvsborgs Länssjukhus) på kvelden og på et operasjonsbord ved midnatt. Sov godt med narkose, det er en av de få fordelene med å være på et sykehus når en har søvnproblemer. Våknet opp med ryggmargsbedøvelsen fremdeles sittende i, et kateter og et drypp. Slanger og ledninger overalt, selv nedi halsen. Uærgh. Føltes som om noen hadde skrubba innsiden av halsen min med sandpapir, IKKE kos. Jeg hadde whiskyrøst i to dager etter at de tok ut den slangen. Har hørt at noen har fetisj på sykehusscenarioer opp til og inklusive mating med slange i nesen, og det forstår jeg ikke. Men det er en annen sak.
Så fikk jeg vite hva årsaken til smerten i magen var: Jeg hadde et brokk i magen, og der hadde tykktarmen brettet seg inn og hele systemet mitt hadde stoppet. De åpnet meg og fikk rettet ut tarmene dit de skulle være og sydde igjen. Hadde jeg kommet senere ville det blitt seriøs tarmslyng av det, med fjerning av tarm og mulig livsfare inkludert. Gulp.
Diverse bannord fløy ut av meg da legen sa at jeg ikke skulle løfte noe som veide mer enn 3-4 kilo på minst 4-6 uker. Akkurat hva jeg trengte midt oppi en flytt.... NOT! Fikk hjelp til å rydde ut av kåken og stappet det letteste inn i bilen, inklusive en meget sur kattepus. Hun HATER buret, for å si det pent, så jeg endte opp med misc ekstra stripedekorasjoner og et knurrende bur ved siden av meg i bilen. Vel framme kom lederen i sameiet for å ønske meg velkommen, og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Poof, damen tok alt ut av bilen og bar det opp for meg. Jeg fikk bare ta kattebur. Snakk om kjapp reaksjon!
Sykdomshistorien stopper ikke her, da. Etter et par dager til var magen på ny øm, sår og veldig rød, samt at bandasjen ble gjennomklissete av det som rant ut av såret. Åja, og feber til dessert. Hjælp. Klok av skade dro jeg tilbake til sykehuset, hvor de tok nok blod til å fore familien Dracula og gjorde meg ennå litt mer susete enn jeg var. Tror jeg, det er litt tåkete. Men jeg fikk antibiotika, som tok feberen og den store ( ca middagstallerken) røde flekken rundt såret på vel to dager. Fascinerende, egentlig.
Men jeg får fremdeles ikke løfte noe, og jeg vil gjerne ha tingene mine hit istedenfor på lager, så jeg skal ta endel telefonsamtaler på mandag og se hva som kan la seg fikses. Å si at det er frustrerende er bare fornavnet, men det burde i det minste være nok til å minne meg på at jeg ikke bør planlegge mer enn absolutt nødvendig. Murphys lov slår inn og ting blir totalt FUBAR uten at jeg en gang vet hva som skjer. Så gammal som jeg er nå burde jeg jo vite bedre, men jeg er ikke gammal nok til å skylde på senilitet eller noe lignende ennå. Kan kanskje skylde på at jeg er født sånn, vet ikke riktig.
Heldigvis har jeg i det minste fått den nye sengen hit, og jeg angrer ikke på kjøpet av den. Dyr som %¤&((), men det kjennes også når jeg legger meg. 120 cm bred, regulerbar, Tempur. Mmmmmm... En kan jo få sovefetisj av mindre. *flire* Pus er nesten like glad i den som jeg er. Hun har nemlig alltid likt å ligge i sengen med meg, men det har ikke alltid fungert så bra pga at jeg har mer eller mindre laget kattemos når jeg snur meg. Skjer ikke med denne sengen, det er antagelig plass til en tre-fire katter her uten at det blir trangt. Ganske digg.
Har fått bokhyller også, dog uten noen bøker i foreløpig. Hvis jeg får leid noen til å kjøre og bære kan jeg ha det koselig med å stappe bøker i hyller framover. Venter også på en sofa, da burde det begynne å bli ok her. Gardiner vil også være en fordel, ettersom det nå er minusgrader og det er _kaldt_ ved vinduene. Bra jeg fikk med meg vifteovnen, ellers hadde jeg måttet holde meg under misc dyner og tepper. Fikk nemlig med meg et antall av dem, ettersom denslags ikke er spes tungt.
Det var litt kjedelig de første par kveldene etter at jeg ble noe bedre, men jeg kom nok ut av febersusingen til å komme på at jeg hadde to nyttige ting: En trådløs router og en laptop. Det var en filleting å komme på internett, og det er aldri feil. Fremdeles litt kjedelig fra tid til annen, savner bøkene mine veldig. Men jeg er fremdeles nesten skremmende trøtt, det er vel kroppen min som sier at jeg ikke er 100% frisk ennå. Med andre ord: Ny seng blir brukt flittig.
onsdag 2. oktober 2013
Flytting på gang
Jeg fikk jo en arv fra mor. Salg av leiligheten hennes ga meg penger nok til å betale hvert eneste øre jeg skylder til alt og alle, og det var noe som "deilig" ikke en gang begynner å beskrive. Om det hadde gått an å veie lettelse ville vi snakket om mange tonn som forsvant.
Tanke nummer to var å finne en leilighet som jeg kan bo i resten av livet om ikke noe totalt merkverdig skjer. I Sverige er ikke det noen økonomisk umulighet, og jada, jeg fant. Leiligheten er større enn den jeg bor i nå og vil koste meg mindre pr måned. Ikke akkurat noe jeg setter meg ned og tuter for. Den ligger også på et fredelig sted, med skogholt på ene siden og utsikt på den andre. I tillegg er den ganske nyoppusset i stort sett ganske pene farger, og det betyr at jeg slipper å pusse opp selv. Det er nemlig noe som interesserer meg veldig lite og enda mindre enn det.
Den eneste bakdelen jeg fant var at gangen var rosa, og ikke bare rosa, den var ROSA. Barbie i egen person hadde nølt av den fargen. Men det er ikke noe som maling ikke kan fikse, og det tar heller ikke lang tid å gjøre.
Så har jeg unnet meg en stor luksusting: En ny seng. Tempur. 120 cm bred. Kontinental. Med andre ord noe å kollapse i og forsvinne i søvnens deilige verden uten at noe gjør vondt. Det er aldri feil å breie seg i en god seng
;)
Åja, jeg har unnet meg ny PC også, fikk den satt sammen etter eget ønske i datasjappe ikke så langt fra her jeg bor nå. Foreløpig har jeg ikke dilla så mye med den, ettersom pakking og alt annet ræl tar så mye tid, men når jeg får roet meg ned i ny leilighet er jeg nok ikke så veldig tilsnakkelig på en stund. Spill, anyone?
Det er egentlig ganske enkelt å få meg fornøyd. Et fredelig sted å bo for meg og katta, med plass til alle bøkene mine. That's it. Mulighet for å høre musikk gir plusspoeng, ditto med en internettforbindelse. Legg til at dagligvarebutikk er innen gangavstand, ca fem minutters gange eller så, og jeg ser fram til å flytte.
Hvordan naboene er aner jeg ikke, men visstnok er stedet veldig preget av nordmenn som bruker mange av leilighetene som feriebolig, dvs at om vinteren er det antagelig ikke veldig folksomt. De personene jeg så på området hadde relativt høy gjennomsnittsalder, hvilket egentlig er en bra ting: Pensjonister pleier å være ganske fredelige av seg. Og igjen, fredelig er akkurat hva jeg vil ha.
Å bo pladask midt i sentrum av en stor by er ikke veldig fristende, om jeg ikke fikk bolig i et ganske nytt hus med toppkvalitet lydisolering, da. Er lydisoleringen bra nok kan en tro at en er på landet om en ikke ser ut av vinduet. Sentrumsbolig har jo unektelig fordelen at det er kort vei til alt, men det har også den STORE bakdelen at en kan dø av skrekk når en ser prisen.
Ettersom min økonomi best kan beskrives som anorektisk er stor bolig nær sentrum av en by mildt sagt uaktuelt. Men en middels leilighet litt uti forstedene kan jeg klare, og om ikke noe veldig merkelig skjer så har jeg fått det som jeg vil for ganske mange år framover nå.
Jeg har en måned på meg til å organisere pakke, rydde, kaste skrap, rydde mer, pakke, etc. Det verste å pakke blir bøkene. Å ha masse bøker er digg - så sant de ikke flyttes fra bokhyllene. Mine nåværende hyller er så stappa nå at jeg tror ikke det går å skvise fler bøker inn, så jeg tok målebåndet og regnet ut hvor mye papir som må flytes på istedenfor å telle.
Ca 1,5 kubikkmeter.
Skremmende tanke, men jeg skal være den første til å innrømme at jeg er mer enn bare litt gal når det gjelder bøker. I mine 48 år på denne planetens overflate har jeg aldri møtt noen som er en verre bokorm enn meg, og bare en håndfull som er av samme kaliber. 5-6 personer, utover familien, da. Jeg vet ikke om leselyst er genetisk, men skal en se på mors familie så virker det som om det er et "bokormgen" et eller annet sted der. Mor og hennes tre søsken var/er bokormer, hennes far var en bokorm, jeg er en - sånt får meg til å lure.
Hvis jeg hadde kunnet drite totalt i hva ting kostet vet jeg hva jeg hadde gjort: Skaffet et hus, ganske nytt så jeg slapp renovering og alt annet bedritent tilbehør, ha et stort bibliotek i første etasje og et svømmebasseng i kjelleren. Ooohhh, jeg kjenner at bare av tanken får et digert flir til å klistre seg på ansiktet mitt. Hm, ikke bry seg om prislapp - et filmhjørne også, det er alltid litt artig å glo på film. Møbler, interiør, denslags?
Meh, masse hyller såklart, digre og komfortable møbler å sitte/ligge i - mer trengs ikke. Pynt? Næh, jeg synes fulle bokhyller er dekorativt. Plass til å ha party? Ha. Ha. Ha. Sånn i farta kan jeg ikke komme på noe som interesserer meg mindre. Et par gjesterom, kjekt å ha, men huset fullt? Nix. Diger hage med masse dekorative detaljer? Pliiis, tanken skremmer vettet av meg. Da måtte jeg hatt råd til å holde gartner også, så slapp jeg å gjøre noe mer enn å betale.
Garasje, men ikke full av Ferrari, Porsche og den slags doninger. Jeg har aldri forstått vitsen med å ha fire hjul, to stoler og en diger motor som gjør at en suser av gårde i 150+ kilometer i timen. Å ha rendyrkede sportsbiler i Skandinavia står for meg som bare tull, det er ikke så mye veier de kan brukes som de skal på at det er verdt pengene. Men stor firehjulstrekker - jotakk, mye bedre. Behageligere å sitte i, kommer fram på selv de verste veiene en finner på å kjøre, lite problemer på bedritent vinterføre - definitivt mer interessant.
Tanke nummer to var å finne en leilighet som jeg kan bo i resten av livet om ikke noe totalt merkverdig skjer. I Sverige er ikke det noen økonomisk umulighet, og jada, jeg fant. Leiligheten er større enn den jeg bor i nå og vil koste meg mindre pr måned. Ikke akkurat noe jeg setter meg ned og tuter for. Den ligger også på et fredelig sted, med skogholt på ene siden og utsikt på den andre. I tillegg er den ganske nyoppusset i stort sett ganske pene farger, og det betyr at jeg slipper å pusse opp selv. Det er nemlig noe som interesserer meg veldig lite og enda mindre enn det.
Den eneste bakdelen jeg fant var at gangen var rosa, og ikke bare rosa, den var ROSA. Barbie i egen person hadde nølt av den fargen. Men det er ikke noe som maling ikke kan fikse, og det tar heller ikke lang tid å gjøre.
Så har jeg unnet meg en stor luksusting: En ny seng. Tempur. 120 cm bred. Kontinental. Med andre ord noe å kollapse i og forsvinne i søvnens deilige verden uten at noe gjør vondt. Det er aldri feil å breie seg i en god seng
;)
Åja, jeg har unnet meg ny PC også, fikk den satt sammen etter eget ønske i datasjappe ikke så langt fra her jeg bor nå. Foreløpig har jeg ikke dilla så mye med den, ettersom pakking og alt annet ræl tar så mye tid, men når jeg får roet meg ned i ny leilighet er jeg nok ikke så veldig tilsnakkelig på en stund. Spill, anyone?
Det er egentlig ganske enkelt å få meg fornøyd. Et fredelig sted å bo for meg og katta, med plass til alle bøkene mine. That's it. Mulighet for å høre musikk gir plusspoeng, ditto med en internettforbindelse. Legg til at dagligvarebutikk er innen gangavstand, ca fem minutters gange eller så, og jeg ser fram til å flytte.
Hvordan naboene er aner jeg ikke, men visstnok er stedet veldig preget av nordmenn som bruker mange av leilighetene som feriebolig, dvs at om vinteren er det antagelig ikke veldig folksomt. De personene jeg så på området hadde relativt høy gjennomsnittsalder, hvilket egentlig er en bra ting: Pensjonister pleier å være ganske fredelige av seg. Og igjen, fredelig er akkurat hva jeg vil ha.
Å bo pladask midt i sentrum av en stor by er ikke veldig fristende, om jeg ikke fikk bolig i et ganske nytt hus med toppkvalitet lydisolering, da. Er lydisoleringen bra nok kan en tro at en er på landet om en ikke ser ut av vinduet. Sentrumsbolig har jo unektelig fordelen at det er kort vei til alt, men det har også den STORE bakdelen at en kan dø av skrekk når en ser prisen.
Ettersom min økonomi best kan beskrives som anorektisk er stor bolig nær sentrum av en by mildt sagt uaktuelt. Men en middels leilighet litt uti forstedene kan jeg klare, og om ikke noe veldig merkelig skjer så har jeg fått det som jeg vil for ganske mange år framover nå.
Jeg har en måned på meg til å organisere pakke, rydde, kaste skrap, rydde mer, pakke, etc. Det verste å pakke blir bøkene. Å ha masse bøker er digg - så sant de ikke flyttes fra bokhyllene. Mine nåværende hyller er så stappa nå at jeg tror ikke det går å skvise fler bøker inn, så jeg tok målebåndet og regnet ut hvor mye papir som må flytes på istedenfor å telle.
Ca 1,5 kubikkmeter.
Skremmende tanke, men jeg skal være den første til å innrømme at jeg er mer enn bare litt gal når det gjelder bøker. I mine 48 år på denne planetens overflate har jeg aldri møtt noen som er en verre bokorm enn meg, og bare en håndfull som er av samme kaliber. 5-6 personer, utover familien, da. Jeg vet ikke om leselyst er genetisk, men skal en se på mors familie så virker det som om det er et "bokormgen" et eller annet sted der. Mor og hennes tre søsken var/er bokormer, hennes far var en bokorm, jeg er en - sånt får meg til å lure.
Hvis jeg hadde kunnet drite totalt i hva ting kostet vet jeg hva jeg hadde gjort: Skaffet et hus, ganske nytt så jeg slapp renovering og alt annet bedritent tilbehør, ha et stort bibliotek i første etasje og et svømmebasseng i kjelleren. Ooohhh, jeg kjenner at bare av tanken får et digert flir til å klistre seg på ansiktet mitt. Hm, ikke bry seg om prislapp - et filmhjørne også, det er alltid litt artig å glo på film. Møbler, interiør, denslags?
Meh, masse hyller såklart, digre og komfortable møbler å sitte/ligge i - mer trengs ikke. Pynt? Næh, jeg synes fulle bokhyller er dekorativt. Plass til å ha party? Ha. Ha. Ha. Sånn i farta kan jeg ikke komme på noe som interesserer meg mindre. Et par gjesterom, kjekt å ha, men huset fullt? Nix. Diger hage med masse dekorative detaljer? Pliiis, tanken skremmer vettet av meg. Da måtte jeg hatt råd til å holde gartner også, så slapp jeg å gjøre noe mer enn å betale.
Garasje, men ikke full av Ferrari, Porsche og den slags doninger. Jeg har aldri forstått vitsen med å ha fire hjul, to stoler og en diger motor som gjør at en suser av gårde i 150+ kilometer i timen. Å ha rendyrkede sportsbiler i Skandinavia står for meg som bare tull, det er ikke så mye veier de kan brukes som de skal på at det er verdt pengene. Men stor firehjulstrekker - jotakk, mye bedre. Behageligere å sitte i, kommer fram på selv de verste veiene en finner på å kjøre, lite problemer på bedritent vinterføre - definitivt mer interessant.
Abonner på:
Innlegg (Atom)