Jeg fikk jo en arv fra mor. Salg av leiligheten hennes ga meg penger nok til å betale hvert eneste øre jeg skylder til alt og alle, og det var noe som "deilig" ikke en gang begynner å beskrive. Om det hadde gått an å veie lettelse ville vi snakket om mange tonn som forsvant.
Tanke nummer to var å finne en leilighet som jeg kan bo i resten av livet om ikke noe totalt merkverdig skjer. I Sverige er ikke det noen økonomisk umulighet, og jada, jeg fant. Leiligheten er større enn den jeg bor i nå og vil koste meg mindre pr måned. Ikke akkurat noe jeg setter meg ned og tuter for. Den ligger også på et fredelig sted, med skogholt på ene siden og utsikt på den andre. I tillegg er den ganske nyoppusset i stort sett ganske pene farger, og det betyr at jeg slipper å pusse opp selv. Det er nemlig noe som interesserer meg veldig lite og enda mindre enn det.
Den eneste bakdelen jeg fant var at gangen var rosa, og ikke bare rosa, den var ROSA. Barbie i egen person hadde nølt av den fargen. Men det er ikke noe som maling ikke kan fikse, og det tar heller ikke lang tid å gjøre.
Så har jeg unnet meg en stor luksusting: En ny seng. Tempur. 120 cm bred. Kontinental. Med andre ord noe å kollapse i og forsvinne i søvnens deilige verden uten at noe gjør vondt. Det er aldri feil å breie seg i en god seng
;)
Åja, jeg har unnet meg ny PC også, fikk den satt sammen etter eget ønske i datasjappe ikke så langt fra her jeg bor nå. Foreløpig har jeg ikke dilla så mye med den, ettersom pakking og alt annet ræl tar så mye tid, men når jeg får roet meg ned i ny leilighet er jeg nok ikke så veldig tilsnakkelig på en stund. Spill, anyone?
Det er egentlig ganske enkelt å få meg fornøyd. Et fredelig sted å bo for meg og katta, med plass til alle bøkene mine. That's it. Mulighet for å høre musikk gir plusspoeng, ditto med en internettforbindelse. Legg til at dagligvarebutikk er innen gangavstand, ca fem minutters gange eller så, og jeg ser fram til å flytte.
Hvordan naboene er aner jeg ikke, men visstnok er stedet veldig preget av nordmenn som bruker mange av leilighetene som feriebolig, dvs at om vinteren er det antagelig ikke veldig folksomt. De personene jeg så på området hadde relativt høy gjennomsnittsalder, hvilket egentlig er en bra ting: Pensjonister pleier å være ganske fredelige av seg. Og igjen, fredelig er akkurat hva jeg vil ha.
Å bo pladask midt i sentrum av en stor by er ikke veldig fristende, om jeg ikke fikk bolig i et ganske nytt hus med toppkvalitet lydisolering, da. Er lydisoleringen bra nok kan en tro at en er på landet om en ikke ser ut av vinduet. Sentrumsbolig har jo unektelig fordelen at det er kort vei til alt, men det har også den STORE bakdelen at en kan dø av skrekk når en ser prisen.
Ettersom min økonomi best kan beskrives som anorektisk er stor bolig nær sentrum av en by mildt sagt uaktuelt. Men en middels leilighet litt uti forstedene kan jeg klare, og om ikke noe veldig merkelig skjer så har jeg fått det som jeg vil for ganske mange år framover nå.
Jeg har en måned på meg til å organisere pakke, rydde, kaste skrap, rydde mer, pakke, etc. Det verste å pakke blir bøkene. Å ha masse bøker er digg - så sant de ikke flyttes fra bokhyllene. Mine nåværende hyller er så stappa nå at jeg tror ikke det går å skvise fler bøker inn, så jeg tok målebåndet og regnet ut hvor mye papir som må flytes på istedenfor å telle.
Ca 1,5 kubikkmeter.
Skremmende tanke, men jeg skal være den første til å innrømme at jeg er mer enn bare litt gal når det gjelder bøker. I mine 48 år på denne planetens overflate har jeg aldri møtt noen som er en verre bokorm enn meg, og bare en håndfull som er av samme kaliber. 5-6 personer, utover familien, da. Jeg vet ikke om leselyst er genetisk, men skal en se på mors familie så virker det som om det er et "bokormgen" et eller annet sted der. Mor og hennes tre søsken var/er bokormer, hennes far var en bokorm, jeg er en - sånt får meg til å lure.
Hvis jeg hadde kunnet drite totalt i hva ting kostet vet jeg hva jeg hadde gjort: Skaffet et hus, ganske nytt så jeg slapp renovering og alt annet bedritent tilbehør, ha et stort bibliotek i første etasje og et svømmebasseng i kjelleren. Ooohhh, jeg kjenner at bare av tanken får et digert flir til å klistre seg på ansiktet mitt. Hm, ikke bry seg om prislapp - et filmhjørne også, det er alltid litt artig å glo på film. Møbler, interiør, denslags?
Meh, masse hyller såklart, digre og komfortable møbler å sitte/ligge i - mer trengs ikke. Pynt? Næh, jeg synes fulle bokhyller er dekorativt. Plass til å ha party? Ha. Ha. Ha. Sånn i farta kan jeg ikke komme på noe som interesserer meg mindre. Et par gjesterom, kjekt å ha, men huset fullt? Nix. Diger hage med masse dekorative detaljer? Pliiis, tanken skremmer vettet av meg. Da måtte jeg hatt råd til å holde gartner også, så slapp jeg å gjøre noe mer enn å betale.
Garasje, men ikke full av Ferrari, Porsche og den slags doninger. Jeg har aldri forstått vitsen med å ha fire hjul, to stoler og en diger motor som gjør at en suser av gårde i 150+ kilometer i timen. Å ha rendyrkede sportsbiler i Skandinavia står for meg som bare tull, det er ikke så mye veier de kan brukes som de skal på at det er verdt pengene. Men stor firehjulstrekker - jotakk, mye bedre. Behageligere å sitte i, kommer fram på selv de verste veiene en finner på å kjøre, lite problemer på bedritent vinterføre - definitivt mer interessant.
onsdag 2. oktober 2013
søndag 11. august 2013
Fundere
Ikke at det er noe nytt, jeg funderer over stort sett det meste, men nå funderer jeg mest om bil. Sitter og studerer annonser og priser og tester og ... ja, alt. Jeg har ikke spes peiling på bil, så jeg vil ha noe som ikke tryner etter å ha kjørt hundre meter. Dvs ikke altfor gammalt, det er bare mekkefantaster som kjøper 15+ år gamle biler for en fillesum.
Her i Sverige er Volvo fra åttitallet ganske populært blant dem, jeg har ikke tall på alle disse mer eller mindre velholdte doninger jeg har sett kjørt av unge menn i tidlige tjueår. I følge annonsesidene koster de 5-10000 svenske kroner, og det er jo ikke hårreisende sum å skrape sammen.
Om det jeg har hørt er riktig må de gjerne bruke minst like mye på reservedeler og seff MASSE tid på å få alt til å fungere. Jeg mistenker også at en del av disse bileieren bruker ca dobbelt så mye på lydanlegget i bilen som de gjør på selve bilen, ettersom veldig mange av dem høres en kilometer før de synes. Når en sånn kjører forbi meg så får jeg fysisk vondt, åssen noen klarer det volumet over lengre tid går meg hus forbi. Og inni en bil? Jeg hadde hoppa ut om det så var på motorveien, det gjør antagelig ikke så vondt. En av de som bor ikke så langt unna meg har en eller annen løs del på sin bil, det er jaffal noe som rasler i takt med bulder fra musikken hans. Ikke musikk etter min mening, men whatever.
Personlig vil jeg heller ha noe som er litt nyere og som kan komme med fullstendig servicehistorie. Japansk, antagelig. Det er ikke mange skrekkhistorier om dem, de fleste bare går. Og går. Og fortsetter med det. Hadde jeg kunnet kjøpe ny bil uten å tenke på prislappen ville jeg vel endt opp med en Toyota RAV4 eller noe tilsvarende. Egentlig har jeg en viss svakhet for stor SUV, som Toyotas Landcruiser eller Volvo XC90, denslags, men de er jo grisedyre både å skaffe og å ha. Behøver jeg en sånn bil? Nix, jeg bor ikke ørten mil utenfor folkeskikken. Digger jeg dem? Japp, det er en viss aura over dem som jeg liker. Kanskje fordi de kan kobles sammen med musikk: Heavy metal. :P
Men hva er praktisk når en ikke har så mye penger? Små eller middelstore biler av noe slag, kanskje ca ti år gamle eller så. Ikke altfor mange mil på rumpa og hatt fullstendig service hele tiden. Da er det sjelden noe får seriøs hikke i følge det jeg har lært meg. Personlig vil jeg også ha automatgir, det har jeg likt siden den første gangen jeg forsøkte. Hvorfor? Meh, jeg er lat! Åja, og jeg har en skade i venstre fot, så jeg foretrekker at den ikke gjør så mye. Jeg har aldri bommet med en clutch, men hvorfor ta sjanser når det ikke er nødvendig? Det gidder jeg ikke.
Er det en stasjonsvogn eller noe lignende passer det meg bra, det er ikke feil å ha mulighet for å kunne ta med seg lange ting dann og vann. Noen ganger har en jo også behov for å ha med seg flere personer og deres bagasje. De er også litt mer behagelige på lengre turer. Jeg har kjørt 60+ mil med en Ford Ka, og det er en opplevelse jeg ikke tenker på med glede. Blant annet fordi bilen er liten, jeg fikk ikke stolen tilstrekkelig langt bakover til å sitte komfortabelt. Og jeg er ikke gigantisk, 174 cm kan ikke kalles ruvende. Jeg vil gjette på at det hadde fungert mye bedre om jeg var f eks 160 cm eller så. Det var ikke spes trivelig på sommerføre, men da var det mer ok å ta pauser, stoppe i -15 eller kaldere og gå ut av bilen for å strekke muskler er ikke heltrivelig. Men jeg har også kjørt samme tur med samme bil på vinterføre, og jeg vil vel heller ta tog/buss fire ganger så langt. Tanken på det er ikke så slitsom, fire-fem timer bak rattet eller ti timer på tog? Toget, takk. Da kan jeg i det minste lese litt og sove litt uten risiko for meg selv. Lange turer i bil er bedre om mer enn en person i bilen har førerkort, det er ikke så pyton om en kan bytte etter et par timer.
Jeg har aldri digga langturer, så trailersjåfør er nok ikke noen jobb for meg. Ikke at jeg hadde fått førerkortet der heller, jeg ser for dårlig. To timers kjøring er helt greit, tre kan jeg også leve med om det er på motorvei eller bra vei generelt. Men mer? Neh, ikke uten pause i det minste. En blir jo ganske kvadratisk i knollen etterhvert. Skal en sitte bak et ratt er det jo også meningen at en skal følge med, ellers kan jo diverse ting skje som absolutt ikke burde skje.
Men jeg har aldri vært på ekstremt lange turer heller. En sydentur i mitt liv, i 1975. Da var det i det minste ikke ekstrem sikkerhetssjekk overalt, da. Et par båtturer mellom Norge og Danmark, småkoselig. Iofs er tanken på å se steder en bare har hørt om ok, men prosessen for å komme seg dit kan jeg styre meg for. Og dra fra pus... mmmm, helst ikke. Oppleve verden via internett kan fungere fint det, og for en latsabb som meg er det artig å reise i godstolen.
Her i Sverige er Volvo fra åttitallet ganske populært blant dem, jeg har ikke tall på alle disse mer eller mindre velholdte doninger jeg har sett kjørt av unge menn i tidlige tjueår. I følge annonsesidene koster de 5-10000 svenske kroner, og det er jo ikke hårreisende sum å skrape sammen.
Om det jeg har hørt er riktig må de gjerne bruke minst like mye på reservedeler og seff MASSE tid på å få alt til å fungere. Jeg mistenker også at en del av disse bileieren bruker ca dobbelt så mye på lydanlegget i bilen som de gjør på selve bilen, ettersom veldig mange av dem høres en kilometer før de synes. Når en sånn kjører forbi meg så får jeg fysisk vondt, åssen noen klarer det volumet over lengre tid går meg hus forbi. Og inni en bil? Jeg hadde hoppa ut om det så var på motorveien, det gjør antagelig ikke så vondt. En av de som bor ikke så langt unna meg har en eller annen løs del på sin bil, det er jaffal noe som rasler i takt med bulder fra musikken hans. Ikke musikk etter min mening, men whatever.
Personlig vil jeg heller ha noe som er litt nyere og som kan komme med fullstendig servicehistorie. Japansk, antagelig. Det er ikke mange skrekkhistorier om dem, de fleste bare går. Og går. Og fortsetter med det. Hadde jeg kunnet kjøpe ny bil uten å tenke på prislappen ville jeg vel endt opp med en Toyota RAV4 eller noe tilsvarende. Egentlig har jeg en viss svakhet for stor SUV, som Toyotas Landcruiser eller Volvo XC90, denslags, men de er jo grisedyre både å skaffe og å ha. Behøver jeg en sånn bil? Nix, jeg bor ikke ørten mil utenfor folkeskikken. Digger jeg dem? Japp, det er en viss aura over dem som jeg liker. Kanskje fordi de kan kobles sammen med musikk: Heavy metal. :P
Men hva er praktisk når en ikke har så mye penger? Små eller middelstore biler av noe slag, kanskje ca ti år gamle eller så. Ikke altfor mange mil på rumpa og hatt fullstendig service hele tiden. Da er det sjelden noe får seriøs hikke i følge det jeg har lært meg. Personlig vil jeg også ha automatgir, det har jeg likt siden den første gangen jeg forsøkte. Hvorfor? Meh, jeg er lat! Åja, og jeg har en skade i venstre fot, så jeg foretrekker at den ikke gjør så mye. Jeg har aldri bommet med en clutch, men hvorfor ta sjanser når det ikke er nødvendig? Det gidder jeg ikke.
Er det en stasjonsvogn eller noe lignende passer det meg bra, det er ikke feil å ha mulighet for å kunne ta med seg lange ting dann og vann. Noen ganger har en jo også behov for å ha med seg flere personer og deres bagasje. De er også litt mer behagelige på lengre turer. Jeg har kjørt 60+ mil med en Ford Ka, og det er en opplevelse jeg ikke tenker på med glede. Blant annet fordi bilen er liten, jeg fikk ikke stolen tilstrekkelig langt bakover til å sitte komfortabelt. Og jeg er ikke gigantisk, 174 cm kan ikke kalles ruvende. Jeg vil gjette på at det hadde fungert mye bedre om jeg var f eks 160 cm eller så. Det var ikke spes trivelig på sommerføre, men da var det mer ok å ta pauser, stoppe i -15 eller kaldere og gå ut av bilen for å strekke muskler er ikke heltrivelig. Men jeg har også kjørt samme tur med samme bil på vinterføre, og jeg vil vel heller ta tog/buss fire ganger så langt. Tanken på det er ikke så slitsom, fire-fem timer bak rattet eller ti timer på tog? Toget, takk. Da kan jeg i det minste lese litt og sove litt uten risiko for meg selv. Lange turer i bil er bedre om mer enn en person i bilen har førerkort, det er ikke så pyton om en kan bytte etter et par timer.
Jeg har aldri digga langturer, så trailersjåfør er nok ikke noen jobb for meg. Ikke at jeg hadde fått førerkortet der heller, jeg ser for dårlig. To timers kjøring er helt greit, tre kan jeg også leve med om det er på motorvei eller bra vei generelt. Men mer? Neh, ikke uten pause i det minste. En blir jo ganske kvadratisk i knollen etterhvert. Skal en sitte bak et ratt er det jo også meningen at en skal følge med, ellers kan jo diverse ting skje som absolutt ikke burde skje.
Men jeg har aldri vært på ekstremt lange turer heller. En sydentur i mitt liv, i 1975. Da var det i det minste ikke ekstrem sikkerhetssjekk overalt, da. Et par båtturer mellom Norge og Danmark, småkoselig. Iofs er tanken på å se steder en bare har hørt om ok, men prosessen for å komme seg dit kan jeg styre meg for. Og dra fra pus... mmmm, helst ikke. Oppleve verden via internett kan fungere fint det, og for en latsabb som meg er det artig å reise i godstolen.
tirsdag 6. august 2013
Hugærn nå
Jeg har klart å bli mer forvirra enn ellers, hvilket egentlig er ganske godt gjort.
Begge foreldre døde, ikke særlig mye familie, bor alene (vel, katta er jo her), og venner altfor langt unna. Så det er en del av meg som synes at det meste er dritt. Egentlig ganske kjedelig til tider, selv om bøker og internett er fine oppfinnelser.
Men jeg har jo som sagt katta. Pelsterapi ruler, ingen tvil om den saken. Det er få ting som er triveligere enn å slappe av sammen med en malende pelsdott.
Dessuten _vet_ jeg jo at mine venner er Venner, selv om de ikke akkurat kan komme innom for en tekopp eller noe sånt i full fart.
Familiemedlemmer jeg har kontakt med bor også no inni ****** langt unna. Argh! Men jeg vet jo at de er der, og telefonskravling/nettskravling er en vanlig foreteelse. Allikevel: Alle jeg bryr meg om er langt **** i vold borte! Bortsett fra katta.
For å gjøre det hele ekstra ... eh, kreativt? ... så har jeg også en periode med mer søvntull enn gjennomsnittlig også, hvilket ikke gjør hjernen noe mindre tåkete. Jeg aner ikke om det går an å ha negativ IQ, men det føles sånn nå. Jeg vil flere ting, men får ikke gjort et døyt. Jeg vil ut, finne på ting, flytte på meg, bort, vekk - og jeg vil bare sløve i hjørnet sammen med katta og pc. Samtidig. Mega-argh!
Jeg har til min store fornøyelse gått ned ca 40 kilo siden jeg var på det feiteste, og operasjonen har nesten fjernet min sultfølelse. Men jeg har også lyst til å ete meg stinn. Jeg har aldri drukket mye alkohol, og magen liker det absolutt ikke nå, så det gir jeg fullstendig beng i. Men jeg kunne også godt tenke meg å bli full, ettersom jeg synes alt er hysterisk morsomt når jeg har alkohol i systemet. Bipolar, anyone?
Yup, jeg har den diagnosen, men medisinene har holdt meg ganske ok lenge. Men nå? Guder, demoner og andre entiteter vet det kanskje, jeg vet ingenting. Bortsett fra at jeg er forvirra. Tror jeg.
Blæh, jeg går og legger meg litt, kanskje det hjelper.
Begge foreldre døde, ikke særlig mye familie, bor alene (vel, katta er jo her), og venner altfor langt unna. Så det er en del av meg som synes at det meste er dritt. Egentlig ganske kjedelig til tider, selv om bøker og internett er fine oppfinnelser.
Men jeg har jo som sagt katta. Pelsterapi ruler, ingen tvil om den saken. Det er få ting som er triveligere enn å slappe av sammen med en malende pelsdott.
Dessuten _vet_ jeg jo at mine venner er Venner, selv om de ikke akkurat kan komme innom for en tekopp eller noe sånt i full fart.
Familiemedlemmer jeg har kontakt med bor også no inni ****** langt unna. Argh! Men jeg vet jo at de er der, og telefonskravling/nettskravling er en vanlig foreteelse. Allikevel: Alle jeg bryr meg om er langt **** i vold borte! Bortsett fra katta.
For å gjøre det hele ekstra ... eh, kreativt? ... så har jeg også en periode med mer søvntull enn gjennomsnittlig også, hvilket ikke gjør hjernen noe mindre tåkete. Jeg aner ikke om det går an å ha negativ IQ, men det føles sånn nå. Jeg vil flere ting, men får ikke gjort et døyt. Jeg vil ut, finne på ting, flytte på meg, bort, vekk - og jeg vil bare sløve i hjørnet sammen med katta og pc. Samtidig. Mega-argh!
Jeg har til min store fornøyelse gått ned ca 40 kilo siden jeg var på det feiteste, og operasjonen har nesten fjernet min sultfølelse. Men jeg har også lyst til å ete meg stinn. Jeg har aldri drukket mye alkohol, og magen liker det absolutt ikke nå, så det gir jeg fullstendig beng i. Men jeg kunne også godt tenke meg å bli full, ettersom jeg synes alt er hysterisk morsomt når jeg har alkohol i systemet. Bipolar, anyone?
Yup, jeg har den diagnosen, men medisinene har holdt meg ganske ok lenge. Men nå? Guder, demoner og andre entiteter vet det kanskje, jeg vet ingenting. Bortsett fra at jeg er forvirra. Tror jeg.
Blæh, jeg går og legger meg litt, kanskje det hjelper.
fredag 12. juli 2013
Sommerfryd ... NOT!
Jeg er ikke vilt begeistret for fenomenet sommer. Jada, pent med planter, lukter godt, fugler kvitrer, ikkeno feil med det. Men resten - URK!
Varme og meg er ingen bra kombinasjon. Det er for eksempel en glimrende trigger for migrene, tredje verdenskrigen starter i knollen min omtrent bare jeg ser på termometeret. Jeg blir uvel, sløv, fortere sur og grinete enn ellers, og har bare lyst til å legge meg ned og bli der.
Sol. Bleah. Jeg liker ikke sterkt lys, det er også med på å høye hodepinefaktoren, hvorfor aner jeg ikke, men jeg liker skygger og tusmørke best. Mye koseligere i mine øyne.
Insekter. Dobbelt bleah. Jeg liker ikke ting som flagrer rundt meg og kryper på meg uten invitasjon, og på sommeren er det utallige eksemplarer av enda mer utallige arter som gjør akkurat det. Katta har det veldig morsomt når noe flagrer eller kryper her, greit nok. I det minste har jeg firbeint insektmiddel :P
Folk som er overstrømmende glade og kakler om ferie, sommerkos og jeg vet ikke hva. Om jeg er varm, sliten og generelt muggen fra før når en sånn sommerfanatiker girer opp er det vanskelig å holde meg fra å gjøre noe drastisk. Hive noe hardt i hue på vedkommende, for eksempel. Sommer ditt, sommer datt, sommer foran, sommer bak. Sommermat, sommerklær, sommerdrikke, sommergjøremål, sommerkos, og så videre til kjedsommelighet. Jadda, vet at mange synes sommer er så langt over toppen bra at Mount Everest ser ut som en fartsdump, men er det nødvendig å bli så hysterisk om det?
Nei, gi meg friske høstdager, for ikke å snakke om høstkvelder, med fred og ro, bokstabel ved siden av meg, katta på den andre siden og en kopp te innen rekkevidde. Det går an å puste uten å se hvor smelteovnen som tar alt oksygenet er, lyset er behagelig, og folk flest roer seg ned.
Hm, nå når jeg tenker på det - jeg liker natten, jeg liker ikke folk, jeg liker kjølig luft - kanskje jeg skulle vært en vampyr? :P
Varme og meg er ingen bra kombinasjon. Det er for eksempel en glimrende trigger for migrene, tredje verdenskrigen starter i knollen min omtrent bare jeg ser på termometeret. Jeg blir uvel, sløv, fortere sur og grinete enn ellers, og har bare lyst til å legge meg ned og bli der.
Sol. Bleah. Jeg liker ikke sterkt lys, det er også med på å høye hodepinefaktoren, hvorfor aner jeg ikke, men jeg liker skygger og tusmørke best. Mye koseligere i mine øyne.
Insekter. Dobbelt bleah. Jeg liker ikke ting som flagrer rundt meg og kryper på meg uten invitasjon, og på sommeren er det utallige eksemplarer av enda mer utallige arter som gjør akkurat det. Katta har det veldig morsomt når noe flagrer eller kryper her, greit nok. I det minste har jeg firbeint insektmiddel :P
Folk som er overstrømmende glade og kakler om ferie, sommerkos og jeg vet ikke hva. Om jeg er varm, sliten og generelt muggen fra før når en sånn sommerfanatiker girer opp er det vanskelig å holde meg fra å gjøre noe drastisk. Hive noe hardt i hue på vedkommende, for eksempel. Sommer ditt, sommer datt, sommer foran, sommer bak. Sommermat, sommerklær, sommerdrikke, sommergjøremål, sommerkos, og så videre til kjedsommelighet. Jadda, vet at mange synes sommer er så langt over toppen bra at Mount Everest ser ut som en fartsdump, men er det nødvendig å bli så hysterisk om det?
Nei, gi meg friske høstdager, for ikke å snakke om høstkvelder, med fred og ro, bokstabel ved siden av meg, katta på den andre siden og en kopp te innen rekkevidde. Det går an å puste uten å se hvor smelteovnen som tar alt oksygenet er, lyset er behagelig, og folk flest roer seg ned.
Hm, nå når jeg tenker på det - jeg liker natten, jeg liker ikke folk, jeg liker kjølig luft - kanskje jeg skulle vært en vampyr? :P
mandag 17. juni 2013
Like - like ikke - hvorfor? Likes - dislikes - why?
Jeg liker mye. Jeg misliker også ganske mye. Men jeg har aldri kunnet finne noen forklaring på hvorfor. Det nærmeste jeg kan komme til å beskrive følelsen er at "det trykker på knappene". Riktige knapper, feil knapper, men knapper. Som når en trykker på en knapp på radioen og får fram musikk.
Musikk, ja. Eksempel: En hører på en radio som spiller tilfeldig blanding av absolutt alle typer musikk. Noen ganger hiver en seg over radioen og skrur opp volumet samt skriver ned hva den aktuelle artisten/låten heter til senere bruk. Andre ganger skrur en ned, skrur av, eller kanskje vil hive hele radioen ut av vinduet og håper en treffer det individet som produserer sånn skitt. Men som oftest går det meste bare inn det ene øret og ut av det andre. Kjedelig. Jeg kan rable opp mye av både det ene og det andre, men jeg skal ikke skrive en roman heller :P
Bøker. Min definisjon på en god historie er at filmen i hjernen går i gang fort. Men igjen: Hva får filmen i gang? Det er forskjellig hos de forskjellige. Da snakker jeg såklart ikke om fagbøker, det er en helt annen historie. Så lenge disse informasjonsbøkene er klare og enkle å finne fram i så er det bra for meg. Noen av dem er jo gørrkjedelige også, jeg husker historiebøkene på ungdomsskolen med et grøss. De kunne ha blitt solgt som sovemedisin.
Mat. Kjøtt, fisk, frukt, grønnsaker, godteri, alt som kan konsumeres av et menneske. For meg smaker det meste godt, men jeg kan ikke komme med noen forklaring på hvorfor biff eller kylling er så ufattelig godt mens oliven og asparges er noe alle andre gjerne kan få så lenge jeg slipper.
#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤
I like quite a lot of things. I also dislike much. But I have never found an explanation of why. The closest I can get to describe the feeling is that it "pushes the buttons". Correct buttons, wrong buttons, but buttons. As in pushing a button on the radio and getting music.
Oh, yeah, music. Example: You listen to a radio that plays a random selection of every possible type of music. Some times you throw yourself at the radio, turn up the volume and write down what the current artist/song is called, for later use. Other times you turn down the volume, turn it off, or maybe you want to throw the thing out the window and hope you hit whoever made that sh**. Mainly most of it goes out one ear and out the other. Boring. I could tell a lot about both one and the other, but I am not gong to write a novel - for now.... :P
Books. My definition of a good book is something that starts the movie going in my brain fast. But again: What kickstarts the movie? That is different with different people. I am of course not talking about books about specific subjects, that is another story. As long as the information books are clearly written and simple to use I am satisfied. Some of those are lethally boring also, I remember the history books in 7th, 8th and 9th grade with a shudder. They could have been sold as sleeping aids.
Food. Meat, fish, fruit, vegetables, candies, everything a human can consume. Most of it tastes good to me, but I can't come up with a sensible explanation for why steak and chicken is so unbelievably tasty but olives and asparagus is something everybody else can have all they want as long as I don't have to.
Musikk, ja. Eksempel: En hører på en radio som spiller tilfeldig blanding av absolutt alle typer musikk. Noen ganger hiver en seg over radioen og skrur opp volumet samt skriver ned hva den aktuelle artisten/låten heter til senere bruk. Andre ganger skrur en ned, skrur av, eller kanskje vil hive hele radioen ut av vinduet og håper en treffer det individet som produserer sånn skitt. Men som oftest går det meste bare inn det ene øret og ut av det andre. Kjedelig. Jeg kan rable opp mye av både det ene og det andre, men jeg skal ikke skrive en roman heller :P
Bøker. Min definisjon på en god historie er at filmen i hjernen går i gang fort. Men igjen: Hva får filmen i gang? Det er forskjellig hos de forskjellige. Da snakker jeg såklart ikke om fagbøker, det er en helt annen historie. Så lenge disse informasjonsbøkene er klare og enkle å finne fram i så er det bra for meg. Noen av dem er jo gørrkjedelige også, jeg husker historiebøkene på ungdomsskolen med et grøss. De kunne ha blitt solgt som sovemedisin.
Mat. Kjøtt, fisk, frukt, grønnsaker, godteri, alt som kan konsumeres av et menneske. For meg smaker det meste godt, men jeg kan ikke komme med noen forklaring på hvorfor biff eller kylling er så ufattelig godt mens oliven og asparges er noe alle andre gjerne kan få så lenge jeg slipper.
#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤#¤
I like quite a lot of things. I also dislike much. But I have never found an explanation of why. The closest I can get to describe the feeling is that it "pushes the buttons". Correct buttons, wrong buttons, but buttons. As in pushing a button on the radio and getting music.
Oh, yeah, music. Example: You listen to a radio that plays a random selection of every possible type of music. Some times you throw yourself at the radio, turn up the volume and write down what the current artist/song is called, for later use. Other times you turn down the volume, turn it off, or maybe you want to throw the thing out the window and hope you hit whoever made that sh**. Mainly most of it goes out one ear and out the other. Boring. I could tell a lot about both one and the other, but I am not gong to write a novel - for now.... :P
Books. My definition of a good book is something that starts the movie going in my brain fast. But again: What kickstarts the movie? That is different with different people. I am of course not talking about books about specific subjects, that is another story. As long as the information books are clearly written and simple to use I am satisfied. Some of those are lethally boring also, I remember the history books in 7th, 8th and 9th grade with a shudder. They could have been sold as sleeping aids.
Food. Meat, fish, fruit, vegetables, candies, everything a human can consume. Most of it tastes good to me, but I can't come up with a sensible explanation for why steak and chicken is so unbelievably tasty but olives and asparagus is something everybody else can have all they want as long as I don't have to.
mandag 10. juni 2013
Trøtt. Trøttere. Trøttest-
Jeg har egentlig mye å gjøre. Skulle jeg skrevet alt på papir ville listen vært lengre enn meg. Rydde, vaske, stable, ugh. Skal også ta kontakt med alle organisasjoner mor var medlem av for å fortelle at det ikke behøver å sende mer brev til henne.
Egentlig mye å gjøre, men absolutt ingen energi som trengs for å få det gjort. Det er litt som om noen har tappet ut energien og erstattet med sirup. Sirup i 40 kuldegrader. Bleh.
Fantaserer om ny bil og ny kåk, det er ikke helt ugjørlig, men jeg får ta det problemet når det kommer så lagnt. Ta alle problemer samtidig er bare et annet ord for å ende opp i totalt kaos og ikke få gjort en eneste ting fornuftig.
Sånn ca riktig liste:
- selge leiligheten til mor
-fikse det økonomiske som skal fikses, dvs betale en skremmende haug regninger
-skaffe bil om det er økonomisk mulig
-se hva som er tilgjengelig på boligmarkedet om det er økonomisk mulig.
Min drømmekåk? Veldig enkelt, bare den ligger et eller annet sted hvor det er fredelig og rolig er jeg fornøyd. Fred og ro er utrolig viktig for meg. Så lite lydforurensning som mulig, gjerne ved skogen sånn som jeg bor nå, bare litt større. Bokhyllen min revner snart. Så hvis det da er plass nok til bokhyller, katta, datadingser og meg sjøl vil jeg si at det er fint . Hvis det skjedde noe så merkelig som at jeg vant skremmende summer i Lotto ville jeg vel lagt til svømmebasseng der. Bibliotek og svømmebasseng, resten er ikke så nøye. Er iofs ikke spesielt interessert i hus, sannsynligvis pga at jeg ikke er spesielt interessert i hagearbeide og denslags dill. Kunne jo seff montert varmekabler til vinterbruk og plantet flat gressplen det er en filleting å klippe. Det er noe som heter robotklippere også, som gjør det for meg. I allefall skal det være ting som kanskje kan gjøre seg selv ettersom jeg blir eldre og mer handicappet. Håper jo seff å holde koken så lenge som mulig, men det får vi jo se hva som skjer.
Min drømmebil? Ikkeno Ferrari, Porsche eller noe sånt. Ganske poengløse biler som inneholder to stoler og et halvt tonn motor som får den lille, lave bilen opp i 3-400 km/t. I dette landet - ubrukelig. Gi meg en sånn, jeg smiler pent og sier takk, tar den på en kjøretur for å finne ut hvordan den er å kjøre - og så selger jeg den.
Jeg vil ha en bil som transporterer meg og mitt ræl fra punkt A til punkt b uten knot og tull, ditto når jeg skal tilbake igjen. Automatgir, takk. Det blir mye fredeligere når bilen gjør sånt sjøl. Gjerne litt høy bil, så jeg har oversikt, men ikke spes viktig. Gjerne litt plass til f eks en madrass eller en bokhylle om sånt trengs. Firehjulstrekk hadde vært nydelig i sånne føreforhold som det enkelte ganger er. Og disse "enkelte gangene" har det blitt mer og mer av.
Men billig i drift og automatgiret er viktigst.
Egentlig mye å gjøre, men absolutt ingen energi som trengs for å få det gjort. Det er litt som om noen har tappet ut energien og erstattet med sirup. Sirup i 40 kuldegrader. Bleh.
Fantaserer om ny bil og ny kåk, det er ikke helt ugjørlig, men jeg får ta det problemet når det kommer så lagnt. Ta alle problemer samtidig er bare et annet ord for å ende opp i totalt kaos og ikke få gjort en eneste ting fornuftig.
Sånn ca riktig liste:
- selge leiligheten til mor
-fikse det økonomiske som skal fikses, dvs betale en skremmende haug regninger
-skaffe bil om det er økonomisk mulig
-se hva som er tilgjengelig på boligmarkedet om det er økonomisk mulig.
Min drømmekåk? Veldig enkelt, bare den ligger et eller annet sted hvor det er fredelig og rolig er jeg fornøyd. Fred og ro er utrolig viktig for meg. Så lite lydforurensning som mulig, gjerne ved skogen sånn som jeg bor nå, bare litt større. Bokhyllen min revner snart. Så hvis det da er plass nok til bokhyller, katta, datadingser og meg sjøl vil jeg si at det er fint . Hvis det skjedde noe så merkelig som at jeg vant skremmende summer i Lotto ville jeg vel lagt til svømmebasseng der. Bibliotek og svømmebasseng, resten er ikke så nøye. Er iofs ikke spesielt interessert i hus, sannsynligvis pga at jeg ikke er spesielt interessert i hagearbeide og denslags dill. Kunne jo seff montert varmekabler til vinterbruk og plantet flat gressplen det er en filleting å klippe. Det er noe som heter robotklippere også, som gjør det for meg. I allefall skal det være ting som kanskje kan gjøre seg selv ettersom jeg blir eldre og mer handicappet. Håper jo seff å holde koken så lenge som mulig, men det får vi jo se hva som skjer.
Min drømmebil? Ikkeno Ferrari, Porsche eller noe sånt. Ganske poengløse biler som inneholder to stoler og et halvt tonn motor som får den lille, lave bilen opp i 3-400 km/t. I dette landet - ubrukelig. Gi meg en sånn, jeg smiler pent og sier takk, tar den på en kjøretur for å finne ut hvordan den er å kjøre - og så selger jeg den.
Jeg vil ha en bil som transporterer meg og mitt ræl fra punkt A til punkt b uten knot og tull, ditto når jeg skal tilbake igjen. Automatgir, takk. Det blir mye fredeligere når bilen gjør sånt sjøl. Gjerne litt høy bil, så jeg har oversikt, men ikke spes viktig. Gjerne litt plass til f eks en madrass eller en bokhylle om sånt trengs. Firehjulstrekk hadde vært nydelig i sånne føreforhold som det enkelte ganger er. Og disse "enkelte gangene" har det blitt mer og mer av.
Men billig i drift og automatgiret er viktigst.
søndag 9. juni 2013
To måneder
Det er to måneder siden mor døde i dag. Niende april 2013 er en dato jeg ikke glemmer med det første.
Mange spør åssen jeg føler meg, hvordan det går, etc, og jeg har ikke noe egentlig svar. Jeg vet det nemlig ikke selv. Nå når jeg er ferdig med nesten alt som må gjøres er retningen mot semi-humanoid i det minste, uten at jeg vet hvordan det går videre.
Selge leilighet og betale alt jeg skylder, det er en tanke jeg liker. Jeg ville såklart hatt mor framfor pengene, men det er ikke mulig å fikse. Så da gjør jeg det minst idiotiske jeg kan komme på og rett og slett venter til en ide kommer ramlende. De har det med å dukke opp på uventede tidspunkter. Hvis jeg forsøker å planlegge noe som er særlig mer avansert enn det jeg gjør til daglig ... nei, det hopper jeg pent og pyntelig over.
Konseptet "psykosomatisk" er jeg helt med på. Jeg har hatt migrene i alle år, et familieproblem fra fars side. En dør ikke av migrene, men skallebank så en lurer på om tredje verdenskrigen har startet i hue er ikke helt koselig. Jeg er ikke den som er verst plaget, men noen anfall i året blir det jo. Spesielt i forbindelse med psykisk stress og varme. Så at jeg har hatt mer migrene de siste månedene enn jeg har hatt de siste ... tjah, fem årene er ikke noen overraskelse. For ikke å snakke om stive og ømme kroppsdeler. Mine såre flekker har såre flekker. Ævve. Banne. Etc.
Noen dager når jeg skal ut av sengen lurer jeg veldig på hvorfor i det hele tatt jeg gidder å bruke energi på det. Gammal vane, antagelig. Jeg snakker da om de dagene hvor jeg føler meg som om jeg er ca trehundreogåtti år.
Andre ganger er disse "hvorfor stå opp i dag?"-anfallene bare fordi jeg ikke har krefter og energi i det hele tatt. Disse problemene har blomstret opp nå etter mors død, hvilket jeg ikke egentlig er så veldig overrasket over. En kan vel ikke få større porsjon psykisk stress slengt i hue enn et dødsfall i familien, hvor du da har regnet avdøde som din beste venn, mor, hjelper, støtte, grunnen til å leve videre i enkelte tilfeller. Å si at jeg er sliten er litt som å si at Glomma er fuktig: Et kjempemessig understatement.
Nå begynner jeg å bli semi-humanoid i det minste. Hvor lang tid det tar før jeg blir sånn ca meg sjøl er en annen sak. Jeg gidder ikke å planlegge sånt når jeg ikke har den fjerneste anelse om hvordan det i såfall skal skje. Det blir litt penger på meg, bil + ny pc står høyt på ønskelisten. Får se hvor mye det blir når all gjeld og dritt skal betales. Det kan nok bli interessant.
Mange spør åssen jeg føler meg, hvordan det går, etc, og jeg har ikke noe egentlig svar. Jeg vet det nemlig ikke selv. Nå når jeg er ferdig med nesten alt som må gjøres er retningen mot semi-humanoid i det minste, uten at jeg vet hvordan det går videre.
Selge leilighet og betale alt jeg skylder, det er en tanke jeg liker. Jeg ville såklart hatt mor framfor pengene, men det er ikke mulig å fikse. Så da gjør jeg det minst idiotiske jeg kan komme på og rett og slett venter til en ide kommer ramlende. De har det med å dukke opp på uventede tidspunkter. Hvis jeg forsøker å planlegge noe som er særlig mer avansert enn det jeg gjør til daglig ... nei, det hopper jeg pent og pyntelig over.
Konseptet "psykosomatisk" er jeg helt med på. Jeg har hatt migrene i alle år, et familieproblem fra fars side. En dør ikke av migrene, men skallebank så en lurer på om tredje verdenskrigen har startet i hue er ikke helt koselig. Jeg er ikke den som er verst plaget, men noen anfall i året blir det jo. Spesielt i forbindelse med psykisk stress og varme. Så at jeg har hatt mer migrene de siste månedene enn jeg har hatt de siste ... tjah, fem årene er ikke noen overraskelse. For ikke å snakke om stive og ømme kroppsdeler. Mine såre flekker har såre flekker. Ævve. Banne. Etc.
Noen dager når jeg skal ut av sengen lurer jeg veldig på hvorfor i det hele tatt jeg gidder å bruke energi på det. Gammal vane, antagelig. Jeg snakker da om de dagene hvor jeg føler meg som om jeg er ca trehundreogåtti år.
Andre ganger er disse "hvorfor stå opp i dag?"-anfallene bare fordi jeg ikke har krefter og energi i det hele tatt. Disse problemene har blomstret opp nå etter mors død, hvilket jeg ikke egentlig er så veldig overrasket over. En kan vel ikke få større porsjon psykisk stress slengt i hue enn et dødsfall i familien, hvor du da har regnet avdøde som din beste venn, mor, hjelper, støtte, grunnen til å leve videre i enkelte tilfeller. Å si at jeg er sliten er litt som å si at Glomma er fuktig: Et kjempemessig understatement.
Nå begynner jeg å bli semi-humanoid i det minste. Hvor lang tid det tar før jeg blir sånn ca meg sjøl er en annen sak. Jeg gidder ikke å planlegge sånt når jeg ikke har den fjerneste anelse om hvordan det i såfall skal skje. Det blir litt penger på meg, bil + ny pc står høyt på ønskelisten. Får se hvor mye det blir når all gjeld og dritt skal betales. Det kan nok bli interessant.
Abonner på:
Innlegg (Atom)