Nå om dagen er jeg dritt lei hele møkka. Satt her i sta og funderte på om det var en kroppsdel som ikke gjorde vondt. Tenkte lenge, men fant ingen. Sur som ti kilo sitroner. Eller no.
Fant ut at jeg kanskje skulle gjøre noe som er i nærheten av fornuftig, så jeg stappa full vaskemaskinen. Det lukter godt på badet, ja.
Jeg har fremdeles fornemmelsen av at hjernen min har dratt på ferie og er nå i bane rundt Jupiter eller noe annet minst like langt vekk. Oppi skallen min er det bare smørje igjen. Vet ikke riktig om det er fornuftig eller om det bare er fjernt, men kanskje jeg skal imitere katta og slappe av i senga.
Finner jeg noe som ligner på energi kanskje jeg spiller Diablo isteden. Det er alltid kult å mose/smadre zombie, skjeletter, og ellers alt som kan ødelegges. Gidder ikke å gjøre noe som kjrever hjerneaktivitet, dt er det eneste jeg er ca sikker på akkurat nå.
fredag 23. januar 2015
mandag 28. april 2014
Okay, irritert nå
Jeg har fremdeles skallebank etter fallet, selv om det er mer lokalisert rundt der såret åpnet seg. Men noe som er verre for meg har dukket opp: Problemer med å fokusere når jeg leser. Med progressive briller. Kontaktlinser og lesebriller går fint, likeså uten synshjelp i det hele tatt.
Antagelig bare en bagatell, men om det involverer min evne til å lese blir jeg tussete. Jeg kan godt klare meg uten ganske mye, helt greit. Men ikke lesing. Så nå venter jeg på beskjed om når jeg skal komme til øyenlegen. Synd de ikke kan gi meg nye øyne i farta, det hadde vært en artig variant å faktisk kunne se uten hjelpemidler :P
Bitche videre: Jeg er stiv absolutt overalt. Noen har byttet muskelfibre med piggtråd. Sukk. Mine ømme punkter er ømme. Sukk igjen. Jeg har hatt problem med ømme muskler før, men dette begynner å bli seriøst idiotisk. Jeg har blitt satt sammen av deler fra skraphaugen. Om det ikke hadde vært så dumt ville det vært komisk.
Antagelig bare en bagatell, men om det involverer min evne til å lese blir jeg tussete. Jeg kan godt klare meg uten ganske mye, helt greit. Men ikke lesing. Så nå venter jeg på beskjed om når jeg skal komme til øyenlegen. Synd de ikke kan gi meg nye øyne i farta, det hadde vært en artig variant å faktisk kunne se uten hjelpemidler :P
Bitche videre: Jeg er stiv absolutt overalt. Noen har byttet muskelfibre med piggtråd. Sukk. Mine ømme punkter er ømme. Sukk igjen. Jeg har hatt problem med ømme muskler før, men dette begynner å bli seriøst idiotisk. Jeg har blitt satt sammen av deler fra skraphaugen. Om det ikke hadde vært så dumt ville det vært komisk.
tirsdag 8. april 2014
Sett inn lang rekke ufine kommentarer (jeg gidder ikke akkurat nå)
Et år siden mor døde. Argh.
Fremdeles hodepine etter hva nå i gamperæva som egentlig skjedde da jeg kollapset. Dobbelt argh.
Øm i bakhodet OG kjeften ennå. Trippel argh.
For å gjøre det hele ekstra underholdende: Problemer med å lese. Fire måneder etter forrige synspøve.
Av en eller annen merkverdig grunn frister tilværelsen som alkoholiker og/eller narkoman nå for tiden (Hell misc bøtter med sarkasme her)
Note to self: Slutt å tenke så mye, det er bare slitsomt. Hvis jeg husker, da. Utrolig nok er jeg mer svimehue enn ellers, trodde faktisk ikke det gikk. Meh.
Fremdeles hodepine etter hva nå i gamperæva som egentlig skjedde da jeg kollapset. Dobbelt argh.
Øm i bakhodet OG kjeften ennå. Trippel argh.
For å gjøre det hele ekstra underholdende: Problemer med å lese. Fire måneder etter forrige synspøve.
Av en eller annen merkverdig grunn frister tilværelsen som alkoholiker og/eller narkoman nå for tiden (Hell misc bøtter med sarkasme her)
Note to self: Slutt å tenke så mye, det er bare slitsomt. Hvis jeg husker, da. Utrolig nok er jeg mer svimehue enn ellers, trodde faktisk ikke det gikk. Meh.
mandag 24. mars 2014
Er det ikke det ene. så er det det andre, er det ikke det andre så er det det tredje, fortsett så lenge en gidder
En tannlegetur på torsdag ga meg en tann minus etter en og en halv time der. Gå ut. Se overgangsfeltet, blunke, og se taket på en ambulanse. Tanke nr en er HVA I ********?
Forklaringen jeg fikk var at jeg rett og slett hadde ramlet overende uten noe forvarsel, traff bakhue med asfalten og fikk et lite krampeanfall. Dette skjedde ca halv tolv, midt i Lysekil sentrum. Flott. Men det var i et minste et vennlig menneske som ringte til ambulansen. I Lysekil tar den kjøreturen ca et minutt.
To førstegangsopplevelser jeg godt kunne klart meg uten: Besvime og ambulansetur.. Er ikke vilt begeistret for å være mer inni helsevesenet enn jeg må. selv om alt personale jeg noensinne har møtt er helt ufattelig trivelige. Men det jeg fint kan klare meg uten er dårlig helse!
Ikke at jeg gjør krav på å være så inmari normal til å begynne med, men nå begynner ting å bli idiotiske
Resultatet av turen til sykehuset var misc bilder og prøver tatt, ingen viste noe en kunne peke på og si at feilen var der, oooog for å gjøre de hele "morsomt" har jeg nå kjøreforbud i et halvt år. Blæ.
Tanken på å gå i hi er mer og mer fristende, gitt. Sooooooooooooooooove...mmmmmmmmmmm...
Forklaringen jeg fikk var at jeg rett og slett hadde ramlet overende uten noe forvarsel, traff bakhue med asfalten og fikk et lite krampeanfall. Dette skjedde ca halv tolv, midt i Lysekil sentrum. Flott. Men det var i et minste et vennlig menneske som ringte til ambulansen. I Lysekil tar den kjøreturen ca et minutt.
To førstegangsopplevelser jeg godt kunne klart meg uten: Besvime og ambulansetur.. Er ikke vilt begeistret for å være mer inni helsevesenet enn jeg må. selv om alt personale jeg noensinne har møtt er helt ufattelig trivelige. Men det jeg fint kan klare meg uten er dårlig helse!
Ikke at jeg gjør krav på å være så inmari normal til å begynne med, men nå begynner ting å bli idiotiske
Resultatet av turen til sykehuset var misc bilder og prøver tatt, ingen viste noe en kunne peke på og si at feilen var der, oooog for å gjøre de hele "morsomt" har jeg nå kjøreforbud i et halvt år. Blæ.
Tanken på å gå i hi er mer og mer fristende, gitt. Sooooooooooooooooove...mmmmmmmmmmm...
torsdag 27. februar 2014
Hvor lenge til orker jeg?
Jeg har ikke hatt sånne tanker siden tenårene, men nå er de her igjen: Samle opp masse tabletter, sluke hele haugen og legge meg med et smil når jeg tenkte på at jeg ikke kom til å våkne igjen.
Det høres patetisk ut, men jeg trenger noen som trenger meg. Sist jeg smilte var her for ca en time siden da jeg ga pus tunfisk og kos, ettersom det er noen som trenger meg og blir glad når jeg gjør noe for dem. Jeg har en onkel som er nesten like nær meg som mor var, men han bor i Hønefoss. Syk er han også, så min morbide hjerne kommer jo såklart opp med alt mulig og umulig.
Jeg har hørt folk si til meg at jeg er verdifull, en god venn, etc og takker veldig for komplimentene - det er bare det at sånt ser jeg ikke selv. Jeg ser bare den patetiske, stygge, feite taperen som ikke har et liv og holder seg unna mennesker fordi det er umulig å begripe seg på dem. Nesten femti år og ikke hatt et forhold noen gang, en kunne jo grine av mindre. Hvis jeg hadde orket.
Apatien vokser stadig, refrenget er "næh, gidder ikke" til veldig mye. Gidder ikke ete, gidder ikke gå ut med søpla, gidder enkelte ganger ikke en gang å dusje. Jeg burde jo ete, men glemmer det. Har nesten ikke sultfølelse etter operasjonen, og må dermed holde øye med klokka. Det har gått ok hittil, men når jeg er nedi et sånt høl som nå er alt som er mer fancy enn å kravle ut av senga noe jeg helst vil slippe.
Har forsøkt å komme på ting som ville få meg til å bli skikkelig glad, og det var ikke enkelt. Sånn "hoppe i være og synge av fryd"-glad, ikke bare "hm, trivelig" Det eneste som dukket opp var hvis jeg vant et skremmende antall millioner i et eller annet lotteri og kunne lekt julenisse for dem jeg setter pris på. DA hadde jeg nok danset polka jeg også, selv om jeg ikke kan danse for fem øre. Men det er en helt annen sak.
De som kjenner meg vet at jeg har en mildt sagt rabiat fantasi. Men den gir opp ånden om det går på at noen er virkelig glad i meg, slik et par i et forhold skal være.
Hvis noe sånt mot formodning skjer kommer jeg vel til å bli redd for å våkne, denne drømmen var altfor deilig.
Det høres patetisk ut, men jeg trenger noen som trenger meg. Sist jeg smilte var her for ca en time siden da jeg ga pus tunfisk og kos, ettersom det er noen som trenger meg og blir glad når jeg gjør noe for dem. Jeg har en onkel som er nesten like nær meg som mor var, men han bor i Hønefoss. Syk er han også, så min morbide hjerne kommer jo såklart opp med alt mulig og umulig.
Jeg har hørt folk si til meg at jeg er verdifull, en god venn, etc og takker veldig for komplimentene - det er bare det at sånt ser jeg ikke selv. Jeg ser bare den patetiske, stygge, feite taperen som ikke har et liv og holder seg unna mennesker fordi det er umulig å begripe seg på dem. Nesten femti år og ikke hatt et forhold noen gang, en kunne jo grine av mindre. Hvis jeg hadde orket.
Apatien vokser stadig, refrenget er "næh, gidder ikke" til veldig mye. Gidder ikke ete, gidder ikke gå ut med søpla, gidder enkelte ganger ikke en gang å dusje. Jeg burde jo ete, men glemmer det. Har nesten ikke sultfølelse etter operasjonen, og må dermed holde øye med klokka. Det har gått ok hittil, men når jeg er nedi et sånt høl som nå er alt som er mer fancy enn å kravle ut av senga noe jeg helst vil slippe.
Har forsøkt å komme på ting som ville få meg til å bli skikkelig glad, og det var ikke enkelt. Sånn "hoppe i være og synge av fryd"-glad, ikke bare "hm, trivelig" Det eneste som dukket opp var hvis jeg vant et skremmende antall millioner i et eller annet lotteri og kunne lekt julenisse for dem jeg setter pris på. DA hadde jeg nok danset polka jeg også, selv om jeg ikke kan danse for fem øre. Men det er en helt annen sak.
De som kjenner meg vet at jeg har en mildt sagt rabiat fantasi. Men den gir opp ånden om det går på at noen er virkelig glad i meg, slik et par i et forhold skal være.
Hvis noe sånt mot formodning skjer kommer jeg vel til å bli redd for å våkne, denne drømmen var altfor deilig.
søndag 2. februar 2014
Bursdag - bleh
På førerkortet står det at jeg er født første februar 1965. Dvs at jeg var 49 i går. Åssen det gikk for seg at jeg faktisk har blitt middelaldrende har jeg foreløpig ikke fått med meg, men det er en annen sak.
Bursdager er definitivt ikke spes gøy lenger. Det var grisekult opp til jeg var ca 20, da var det kult å bli eldre og "voksen". Hva nå enn "voksen" er. Teoretisk er en visst voksen når en er 18, det er jo da en blir myndig og kan gjøre det meste uten å be foreldre om tillatelse. Men praksis har ofte vist seg å være meget varierende.
På skolen syntes jeg det vrimlet av dumme drittunger - hvilket det såklart gjorde, vi var jo unger. Men jeg følte meg mye eldre enn de på min alder, ettersom jeg var en total bokorm og gjorde det bra på skolen. For meg var det ubegripelig at noen hadde problemer med å lese, det var jo verdens enkleste! Logikk og fornuft er definitivt ikke alltid veldig utviklet hos barn, noe som irriterte meg grenseløst.
Hjemme hos oss gikk det i logikk og fornuft, og jeg fikk alltid forklaring på hvorfor og hvordan når jeg spurte om noe, og jeg lærte meg å plukke sammen fakta til en logisk sammenheng ganske tidlig. For meg gjorde det alt enklere, og jeg er en stor fan av at ting er enkelt. Men det er ikke noen veldig vanlig egenskap. Om jeg skal være ærlig vil jeg påstå at mange mennesker ville ikke visst hva fornuft var om de datt oppi det.
Ettersom jeg ble eldre ble den følelsen noe mildere, da mange ble mer fornuftige med årene. Noen har aldri blitt det, og tanken på personer på min alder som egentlig ikke har noe på utsiden av en barnehage å gjøre er egentlig skremmende. Men jeg har truffet på såpass mange at det ikke kan være tilfeldig.
Det som har blitt litt fascinerende for meg etterhvert er at min mentale alder er over hele landskapet. Jeg kan være i trassmodus verre enn den verste toåring om ting blir vrangt. Gi meg f eks et nytt spill eller en ny dings, og jeg er totalt fjortis. Har jeg en drittdag og/eller en overdose av dumhet så er jeg ca 200 år og synes alt og alle er idiotisk.
Neste år blir jeg femti. Blarg. Håper virkelig at ingen finner på å arrangere noe tull, kanskje jeg gjør det enkelt og reiser bort. Tar et par dager i Göteborg eller noe i den retningen. Ser om noe interessant foregår noe sted. Eller kanskje jeg bare trekker for gardiner, gir f i telefon og går i hi.
Bursdager er definitivt ikke spes gøy lenger. Det var grisekult opp til jeg var ca 20, da var det kult å bli eldre og "voksen". Hva nå enn "voksen" er. Teoretisk er en visst voksen når en er 18, det er jo da en blir myndig og kan gjøre det meste uten å be foreldre om tillatelse. Men praksis har ofte vist seg å være meget varierende.
På skolen syntes jeg det vrimlet av dumme drittunger - hvilket det såklart gjorde, vi var jo unger. Men jeg følte meg mye eldre enn de på min alder, ettersom jeg var en total bokorm og gjorde det bra på skolen. For meg var det ubegripelig at noen hadde problemer med å lese, det var jo verdens enkleste! Logikk og fornuft er definitivt ikke alltid veldig utviklet hos barn, noe som irriterte meg grenseløst.
Hjemme hos oss gikk det i logikk og fornuft, og jeg fikk alltid forklaring på hvorfor og hvordan når jeg spurte om noe, og jeg lærte meg å plukke sammen fakta til en logisk sammenheng ganske tidlig. For meg gjorde det alt enklere, og jeg er en stor fan av at ting er enkelt. Men det er ikke noen veldig vanlig egenskap. Om jeg skal være ærlig vil jeg påstå at mange mennesker ville ikke visst hva fornuft var om de datt oppi det.
Ettersom jeg ble eldre ble den følelsen noe mildere, da mange ble mer fornuftige med årene. Noen har aldri blitt det, og tanken på personer på min alder som egentlig ikke har noe på utsiden av en barnehage å gjøre er egentlig skremmende. Men jeg har truffet på såpass mange at det ikke kan være tilfeldig.
Det som har blitt litt fascinerende for meg etterhvert er at min mentale alder er over hele landskapet. Jeg kan være i trassmodus verre enn den verste toåring om ting blir vrangt. Gi meg f eks et nytt spill eller en ny dings, og jeg er totalt fjortis. Har jeg en drittdag og/eller en overdose av dumhet så er jeg ca 200 år og synes alt og alle er idiotisk.
Neste år blir jeg femti. Blarg. Håper virkelig at ingen finner på å arrangere noe tull, kanskje jeg gjør det enkelt og reiser bort. Tar et par dager i Göteborg eller noe i den retningen. Ser om noe interessant foregår noe sted. Eller kanskje jeg bare trekker for gardiner, gir f i telefon og går i hi.
onsdag 25. desember 2013
Jul - bleh
I alle fall nå når jeg er alene med det. I hele mitt liv har jul vært synonymt med familie, samvær og god mat. Jeg er mildt sagt ikke kristen, og det kommersielle styret med julegaver, julemat, juleditt og juledatt gir meg lyst til å sparke noen til månen.
Solvervet er den gamle grunnen til at alle festet på denne tiden av året, og det kan jeg i det minste se grunnen til. Det var en fredelig kveld med meditasjon og tanker den 22 for meg, og det betyr MYE mer enn all kakling om urelaterte ting jeg har sett i media siden... tjah, lenge.
Nå etter at mor døde og de personene jeg kaller venner bor så inn i gamperæva langt unna at det er til å bli sprø av har hele julekonseptet bleknet for meg. Tro meg eller la være, men det er rett og slett kjedelig. TV er full av julete juledill, alle prater om jule-whatever, reklame for å kjøpe julegaver for skremmende pengesummer om en regner på det. Julegaver på avbetaling en blir ferdig med om to år? Seriøst? Hvis ikke det er hyperkommersielt og ganske kvalmt vet jeg ikke hva det er.
Jada, hadde personer jeg trives sammen med vært innen rekkevidde er det dønn sikkert at jeg hadde vært mer interessert, men siden kattepus er det eneste levende vesen her så gir jeg ganske beng. Det gjør da også pus, hun er fornøyd bare matskål er full, hun har en behagelig plass å ligge på og gjerne jevnlige porsjoner med kos.
Så inntil jeg får grunn til noe annet gidder jeg ikke å bruke tid, energi og penger på juleting.
Solvervet er den gamle grunnen til at alle festet på denne tiden av året, og det kan jeg i det minste se grunnen til. Det var en fredelig kveld med meditasjon og tanker den 22 for meg, og det betyr MYE mer enn all kakling om urelaterte ting jeg har sett i media siden... tjah, lenge.
Nå etter at mor døde og de personene jeg kaller venner bor så inn i gamperæva langt unna at det er til å bli sprø av har hele julekonseptet bleknet for meg. Tro meg eller la være, men det er rett og slett kjedelig. TV er full av julete juledill, alle prater om jule-whatever, reklame for å kjøpe julegaver for skremmende pengesummer om en regner på det. Julegaver på avbetaling en blir ferdig med om to år? Seriøst? Hvis ikke det er hyperkommersielt og ganske kvalmt vet jeg ikke hva det er.
Jada, hadde personer jeg trives sammen med vært innen rekkevidde er det dønn sikkert at jeg hadde vært mer interessert, men siden kattepus er det eneste levende vesen her så gir jeg ganske beng. Det gjør da også pus, hun er fornøyd bare matskål er full, hun har en behagelig plass å ligge på og gjerne jevnlige porsjoner med kos.
Så inntil jeg får grunn til noe annet gidder jeg ikke å bruke tid, energi og penger på juleting.
Abonner på:
Innlegg (Atom)