Hugærn nå

Jeg har klart å bli mer forvirra enn ellers, hvilket egentlig er ganske godt gjort.

Begge foreldre døde, ikke særlig mye familie, bor alene (vel, katta er jo her), og venner altfor langt unna. Så det er en del av meg som synes at det meste er dritt. Egentlig ganske kjedelig til tider, selv om bøker og internett er fine oppfinnelser.

Men jeg har jo som sagt katta. Pelsterapi ruler, ingen tvil om den saken. Det er få ting som er triveligere enn å slappe av sammen med en malende pelsdott.

Dessuten _vet_ jeg jo at mine venner er Venner, selv om de ikke akkurat kan komme innom for en tekopp eller noe sånt i full fart.

Familiemedlemmer jeg har kontakt med bor også no inni ****** langt unna. Argh! Men jeg vet jo at de er der, og telefonskravling/nettskravling er en vanlig foreteelse. Allikevel: Alle jeg bryr meg om er langt **** i vold borte! Bortsett fra katta.

For å gjøre det hele ekstra ... eh, kreativt? ... så har jeg også en periode med mer søvntull enn gjennomsnittlig også, hvilket ikke gjør hjernen noe mindre tåkete. Jeg aner ikke om det går an å ha negativ IQ, men det føles sånn nå. Jeg vil flere ting, men får ikke gjort et døyt. Jeg vil ut, finne på ting, flytte på meg, bort, vekk - og jeg vil bare sløve i hjørnet sammen med katta og pc. Samtidig. Mega-argh!

Jeg har til min store fornøyelse gått ned ca 40 kilo siden jeg var på det feiteste, og operasjonen har nesten fjernet min sultfølelse. Men jeg har også lyst til å ete meg stinn. Jeg har aldri drukket mye alkohol, og magen liker det absolutt ikke nå, så det gir jeg fullstendig beng i. Men jeg kunne også godt tenke meg å bli full, ettersom jeg synes alt er hysterisk morsomt når jeg har alkohol i systemet. Bipolar, anyone?

Yup, jeg har den diagnosen, men medisinene har holdt meg ganske ok lenge. Men nå? Guder, demoner og andre entiteter vet det kanskje, jeg vet ingenting. Bortsett fra at jeg er forvirra. Tror jeg.

Blæh, jeg går og legger meg litt, kanskje det hjelper.