Fundere

Ikke at det er noe nytt, jeg funderer over stort sett det meste, men nå funderer jeg mest om bil. Sitter og studerer annonser og priser og tester og ... ja, alt. Jeg har ikke spes peiling på bil, så jeg vil ha noe som ikke tryner etter å ha kjørt hundre meter. Dvs ikke altfor gammalt, det er bare mekkefantaster som kjøper 15+ år gamle biler for en fillesum.

Her i Sverige er Volvo fra åttitallet ganske populært blant dem, jeg har ikke tall på alle disse mer eller mindre velholdte doninger jeg har sett kjørt av unge menn i tidlige tjueår. I følge annonsesidene koster de 5-10000 svenske kroner, og det er jo ikke hårreisende sum å skrape sammen.

Om det jeg har hørt er riktig må de gjerne bruke minst like mye på reservedeler og seff MASSE tid på å få alt til å fungere. Jeg mistenker også at en del av disse bileieren bruker ca dobbelt så mye på lydanlegget i bilen som de gjør på selve bilen, ettersom veldig mange av dem høres en kilometer før de synes. Når en sånn kjører forbi meg så får jeg fysisk vondt, åssen noen klarer det volumet over lengre tid går meg hus forbi. Og inni en bil? Jeg hadde hoppa ut om det så var på motorveien, det gjør antagelig ikke så vondt. En av de som bor ikke så langt unna meg har en eller annen løs del på sin bil, det er jaffal noe som rasler i takt med bulder fra musikken hans. Ikke musikk etter min mening, men whatever.

Personlig vil jeg heller ha noe som er litt nyere og som kan komme med fullstendig servicehistorie. Japansk, antagelig. Det er ikke mange skrekkhistorier om dem, de fleste bare går. Og går. Og fortsetter med det. Hadde jeg kunnet kjøpe ny bil uten å tenke på prislappen ville jeg vel endt opp med en Toyota RAV4 eller noe tilsvarende. Egentlig har jeg en viss svakhet for stor SUV, som Toyotas Landcruiser eller Volvo XC90, denslags, men de er jo grisedyre både å skaffe og å ha. Behøver jeg en sånn bil? Nix, jeg bor ikke ørten mil utenfor folkeskikken. Digger jeg dem? Japp, det er en viss aura over dem som jeg liker. Kanskje fordi de kan kobles sammen med musikk: Heavy metal. :P

Men hva er praktisk når en ikke har så mye penger? Små eller middelstore biler av noe slag, kanskje ca ti år gamle eller så. Ikke altfor mange mil på rumpa og hatt fullstendig service hele tiden. Da er det sjelden noe får seriøs hikke i følge det jeg har lært meg. Personlig vil jeg også ha automatgir, det har jeg likt siden den første gangen jeg forsøkte. Hvorfor? Meh, jeg er lat! Åja, og jeg har en skade i venstre fot, så jeg foretrekker at den ikke gjør så mye. Jeg har aldri bommet med en clutch, men hvorfor ta sjanser når det ikke er nødvendig? Det gidder jeg ikke.

 Er det en stasjonsvogn eller noe lignende passer det meg bra, det er ikke feil å ha mulighet for å kunne ta med seg lange ting dann og vann. Noen ganger har en jo også behov for å ha med seg flere personer og deres bagasje. De er også litt mer behagelige på lengre turer. Jeg har kjørt 60+ mil med en Ford Ka, og det er en opplevelse jeg ikke tenker på med glede. Blant annet fordi bilen er liten, jeg fikk ikke stolen tilstrekkelig langt bakover til å sitte komfortabelt. Og jeg er ikke gigantisk, 174 cm kan ikke kalles ruvende. Jeg vil gjette på at det hadde fungert mye bedre om jeg var f eks 160 cm eller så. Det var ikke spes trivelig på sommerføre, men da var det mer ok å ta pauser, stoppe i -15 eller kaldere og gå ut av bilen for å strekke muskler er ikke heltrivelig. Men jeg har også kjørt samme tur med samme bil på vinterføre, og jeg vil vel heller ta tog/buss fire ganger så langt. Tanken på det er ikke så slitsom, fire-fem timer bak rattet eller ti timer på tog? Toget, takk. Da kan jeg i det minste lese litt og sove litt uten risiko for meg selv. Lange turer i bil er bedre om mer enn en person i bilen har førerkort, det er ikke så pyton om en kan bytte etter et par timer.

Jeg har aldri digga langturer, så trailersjåfør er nok ikke noen jobb for meg. Ikke at jeg hadde fått førerkortet der heller, jeg ser for dårlig. To timers kjøring er helt greit, tre kan jeg også leve med om det er på motorvei eller bra vei generelt. Men mer? Neh, ikke uten pause i det minste. En blir jo ganske kvadratisk i knollen etterhvert. Skal en sitte bak et ratt er det jo også meningen at en skal følge med, ellers kan jo diverse ting skje som absolutt ikke burde skje.

Men jeg har aldri vært på ekstremt lange turer heller. En sydentur i mitt liv, i 1975. Da var det i det minste ikke ekstrem sikkerhetssjekk overalt, da. Et par båtturer mellom Norge og Danmark, småkoselig. Iofs er tanken på å se steder en bare har hørt om ok, men prosessen for å komme seg dit kan jeg styre meg for. Og dra fra pus... mmmm, helst ikke. Oppleve verden via internett kan fungere fint det, og for en latsabb som meg er det artig å reise i godstolen.