I løpet av tiden mor var syk og ikke ble bedre ble jeg frustrert. Når noen jeg er glad i har problemer av noe slag og jeg ikke kan gjøre noe blir jeg det. Så fikk hun diagnosen polymyalgia reumatica. Smerte i musklene istedenfor i leddene. Kjempefin miks når en har revmatisme fra før. Dvs ganske herpa bevegelsesmuligheter. Det medførte at min aktive, utadvendte mor måtte gire ned det vanlige tempoet og ga opp bilkjøring. Hun følte seg rett og slett ikke sikker med det.
Dama klarte å lære seg å bruke pc i den tiden hun fremdeles kunne gå litt, hun sa at det var fordi hun trodde hun kom til å få mer problemer, og ville gjerne ha muligheten for å i det minste lese aviser uten å gå ut. Gjett om jeg var glad datalærer!
Så la jeg merke til at håndskriften hennes ble dårligere, samme ting med styrken i hendene. Hun hadde problemer med å gjøre noe så enkelt som å spise og drikke fordi hendene var for svake. Den siste tiden kunne hun ikke en gang åpne en klesklype. Selv evnen hennes til å snakke ble dårligere. Er det noe som er feil så er det mor med de problemene. Selvstendig? Ikke så mye. Hun hatet ideen om å være avhengig av hjelp, da hun var en del år yngre fortalte hun meg at hennes verste mareritt var å ende opp i en seng, uten å kunne gjøre noe selv, og være klar i hodet.
Hun endte opp i en seng, kunne ikke gjøre noe selv, og var helt klar til siste stund. Det var hjerteskjærende å se at min sterke, stolte, flotte mor ble til en sekk i en seng. Jeg kunne grine bare av det. Vi kunne snakke, selv om taleevnen hennes forsvant ganske gradvis. Så kom det en infeksjon, og jeg vet jo at infeksjoner hos eldre med nedsatt almentilstand kan være farlige greier. Legg til nedsatt hjertefunksjon... jeg var vel ikke egentlig så veldig overrasket da det tok slutt.
Det betyr ikke at jeg var deprimert, forbanna, nummen, kvalm, frustrert og ellers alle følelser mulig å ha, alt i en eneste total smørje i hjernen min. Skrike, banne, hyle, knuse noe, kverke noen, spy, grine, jeg hadde lyst til å gjøre alt på en gang. Men orket ikke. Energien min er et sted misc lysår ute på minussiden fremdeles.
Så ser jeg ut. Vår, grønt på trærne, fuglesang, hvitveis. Vanligvis liker jeg det, men mor var storfan, dvs at det er litt nedtur å se den fine våren. Regnet er velkomment, da. Det får meg til å slappe av, dvs bedre nattesøvn. Om jeg ikke får min nattesøvn er jeg ikke humanoid, da er jeg noe jeg helst ikke vil vite.
Jeg står ved hva jeg har sagt alltid og kommer til å si: Jeg hadde verdens beste mor, om jeg kunne velge mor og bli født igjen så hadde jeg valgt henne. Tvert. Glem alt og alle andre, jeg kan i min villeste ( og den kan være VILL) fantasi ikke forestille meg at det er mulig.
Så dagens ord er URK. Eller BLÆH.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar