I alle fall nå når jeg er alene med det. I hele mitt liv har jul vært synonymt med familie, samvær og god mat. Jeg er mildt sagt ikke kristen, og det kommersielle styret med julegaver, julemat, juleditt og juledatt gir meg lyst til å sparke noen til månen.
Solvervet er den gamle grunnen til at alle festet på denne tiden av året, og det kan jeg i det minste se grunnen til. Det var en fredelig kveld med meditasjon og tanker den 22 for meg, og det betyr MYE mer enn all kakling om urelaterte ting jeg har sett i media siden... tjah, lenge.
Nå etter at mor døde og de personene jeg kaller venner bor så inn i gamperæva langt unna at det er til å bli sprø av har hele julekonseptet bleknet for meg. Tro meg eller la være, men det er rett og slett kjedelig. TV er full av julete juledill, alle prater om jule-whatever, reklame for å kjøpe julegaver for skremmende pengesummer om en regner på det. Julegaver på avbetaling en blir ferdig med om to år? Seriøst? Hvis ikke det er hyperkommersielt og ganske kvalmt vet jeg ikke hva det er.
Jada, hadde personer jeg trives sammen med vært innen rekkevidde er det dønn sikkert at jeg hadde vært mer interessert, men siden kattepus er det eneste levende vesen her så gir jeg ganske beng. Det gjør da også pus, hun er fornøyd bare matskål er full, hun har en behagelig plass å ligge på og gjerne jevnlige porsjoner med kos.
Så inntil jeg får grunn til noe annet gidder jeg ikke å bruke tid, energi og penger på juleting.
onsdag 25. desember 2013
onsdag 11. desember 2013
Et av universets store mysterium
Åssen kan et så lite vesen som min trekilos katt breie seg utover en halv seng når den aktuelle senga i tillegg er 120 cm bred?
Jeg har blitt veldig begeistret for den nye senga, totalt digg å ligge i, og ellers alt det gode en ellers kan si om en seng. Det har vist seg at pus er enig med meg, ettersom hun pleier å legge seg ved siden av hodeputen når jeg skal sove.
Utover natten flytter vi selvsagt på oss, og i løpet av de under to ukene vi har bodd her har jeg våknet mange ganger av at klumpen jeg la meg på da jeg snudde meg mjauer og vrir på seg.
De gangene pus ikke ligger ved hodeputen er det ved tærne som er favoritten, og det er jo helt greit - der er det best plass, og jeg får en fotvarmer på kjøpet ;)
Jeg har blitt veldig begeistret for den nye senga, totalt digg å ligge i, og ellers alt det gode en ellers kan si om en seng. Det har vist seg at pus er enig med meg, ettersom hun pleier å legge seg ved siden av hodeputen når jeg skal sove.
Utover natten flytter vi selvsagt på oss, og i løpet av de under to ukene vi har bodd her har jeg våknet mange ganger av at klumpen jeg la meg på da jeg snudde meg mjauer og vrir på seg.
De gangene pus ikke ligger ved hodeputen er det ved tærne som er favoritten, og det er jo helt greit - der er det best plass, og jeg får en fotvarmer på kjøpet ;)
lørdag 7. desember 2013
Flytta. Delvis. Omtrent. Nesten. Ca. Tror jeg.
Jeg planla å flytte i november hvis mulig. Meg og planlegging går gjerne spektakulært på trynet, det burde jeg jo ha lært meg nå. Hva skjedde? Jeg ble sjuk!
Først fant ryggen min ut at den skulle leke idiot, jeg er temmelig sikker på at jeg gjorde noe kreativt med en muskel eller to baki der, ettersom det gjorde noe inn i "#¤&// vondt å gjøre annet enn å gå eller ligge. Så fikk jeg vondt i magen, stadig verre, og meg min store idiot ignorerte det jo. Kålhue. Helt til det gjorde enda mer vondt enn ryggen, da var det på akutten den 17 november. Jeg forklarte at jeg ikke hadde spist noe særlig de tre siste dagene, bare drukket, fordi jeg ble kvalm bare av å se på mat. Legen tittet på meg, pirket litt på min ømme mage (ÆÆÆVVVEEE!!!) og fortalte meg klart og tydelig at jeg burde opereres. Nå. Jeg fikk ikke en gang lov til å kjøre, jeg ble stappa inn i en taxi.
What the fuck?
Jeg fant meg selv på NÄL (Norra Älvsborgs Länssjukhus) på kvelden og på et operasjonsbord ved midnatt. Sov godt med narkose, det er en av de få fordelene med å være på et sykehus når en har søvnproblemer. Våknet opp med ryggmargsbedøvelsen fremdeles sittende i, et kateter og et drypp. Slanger og ledninger overalt, selv nedi halsen. Uærgh. Føltes som om noen hadde skrubba innsiden av halsen min med sandpapir, IKKE kos. Jeg hadde whiskyrøst i to dager etter at de tok ut den slangen. Har hørt at noen har fetisj på sykehusscenarioer opp til og inklusive mating med slange i nesen, og det forstår jeg ikke. Men det er en annen sak.
Så fikk jeg vite hva årsaken til smerten i magen var: Jeg hadde et brokk i magen, og der hadde tykktarmen brettet seg inn og hele systemet mitt hadde stoppet. De åpnet meg og fikk rettet ut tarmene dit de skulle være og sydde igjen. Hadde jeg kommet senere ville det blitt seriøs tarmslyng av det, med fjerning av tarm og mulig livsfare inkludert. Gulp.
Diverse bannord fløy ut av meg da legen sa at jeg ikke skulle løfte noe som veide mer enn 3-4 kilo på minst 4-6 uker. Akkurat hva jeg trengte midt oppi en flytt.... NOT! Fikk hjelp til å rydde ut av kåken og stappet det letteste inn i bilen, inklusive en meget sur kattepus. Hun HATER buret, for å si det pent, så jeg endte opp med misc ekstra stripedekorasjoner og et knurrende bur ved siden av meg i bilen. Vel framme kom lederen i sameiet for å ønske meg velkommen, og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Poof, damen tok alt ut av bilen og bar det opp for meg. Jeg fikk bare ta kattebur. Snakk om kjapp reaksjon!
Sykdomshistorien stopper ikke her, da. Etter et par dager til var magen på ny øm, sår og veldig rød, samt at bandasjen ble gjennomklissete av det som rant ut av såret. Åja, og feber til dessert. Hjælp. Klok av skade dro jeg tilbake til sykehuset, hvor de tok nok blod til å fore familien Dracula og gjorde meg ennå litt mer susete enn jeg var. Tror jeg, det er litt tåkete. Men jeg fikk antibiotika, som tok feberen og den store ( ca middagstallerken) røde flekken rundt såret på vel to dager. Fascinerende, egentlig.
Men jeg får fremdeles ikke løfte noe, og jeg vil gjerne ha tingene mine hit istedenfor på lager, så jeg skal ta endel telefonsamtaler på mandag og se hva som kan la seg fikses. Å si at det er frustrerende er bare fornavnet, men det burde i det minste være nok til å minne meg på at jeg ikke bør planlegge mer enn absolutt nødvendig. Murphys lov slår inn og ting blir totalt FUBAR uten at jeg en gang vet hva som skjer. Så gammal som jeg er nå burde jeg jo vite bedre, men jeg er ikke gammal nok til å skylde på senilitet eller noe lignende ennå. Kan kanskje skylde på at jeg er født sånn, vet ikke riktig.
Heldigvis har jeg i det minste fått den nye sengen hit, og jeg angrer ikke på kjøpet av den. Dyr som %¤&((), men det kjennes også når jeg legger meg. 120 cm bred, regulerbar, Tempur. Mmmmmm... En kan jo få sovefetisj av mindre. *flire* Pus er nesten like glad i den som jeg er. Hun har nemlig alltid likt å ligge i sengen med meg, men det har ikke alltid fungert så bra pga at jeg har mer eller mindre laget kattemos når jeg snur meg. Skjer ikke med denne sengen, det er antagelig plass til en tre-fire katter her uten at det blir trangt. Ganske digg.
Har fått bokhyller også, dog uten noen bøker i foreløpig. Hvis jeg får leid noen til å kjøre og bære kan jeg ha det koselig med å stappe bøker i hyller framover. Venter også på en sofa, da burde det begynne å bli ok her. Gardiner vil også være en fordel, ettersom det nå er minusgrader og det er _kaldt_ ved vinduene. Bra jeg fikk med meg vifteovnen, ellers hadde jeg måttet holde meg under misc dyner og tepper. Fikk nemlig med meg et antall av dem, ettersom denslags ikke er spes tungt.
Det var litt kjedelig de første par kveldene etter at jeg ble noe bedre, men jeg kom nok ut av febersusingen til å komme på at jeg hadde to nyttige ting: En trådløs router og en laptop. Det var en filleting å komme på internett, og det er aldri feil. Fremdeles litt kjedelig fra tid til annen, savner bøkene mine veldig. Men jeg er fremdeles nesten skremmende trøtt, det er vel kroppen min som sier at jeg ikke er 100% frisk ennå. Med andre ord: Ny seng blir brukt flittig.
Først fant ryggen min ut at den skulle leke idiot, jeg er temmelig sikker på at jeg gjorde noe kreativt med en muskel eller to baki der, ettersom det gjorde noe inn i "#¤&// vondt å gjøre annet enn å gå eller ligge. Så fikk jeg vondt i magen, stadig verre, og meg min store idiot ignorerte det jo. Kålhue. Helt til det gjorde enda mer vondt enn ryggen, da var det på akutten den 17 november. Jeg forklarte at jeg ikke hadde spist noe særlig de tre siste dagene, bare drukket, fordi jeg ble kvalm bare av å se på mat. Legen tittet på meg, pirket litt på min ømme mage (ÆÆÆVVVEEE!!!) og fortalte meg klart og tydelig at jeg burde opereres. Nå. Jeg fikk ikke en gang lov til å kjøre, jeg ble stappa inn i en taxi.
What the fuck?
Jeg fant meg selv på NÄL (Norra Älvsborgs Länssjukhus) på kvelden og på et operasjonsbord ved midnatt. Sov godt med narkose, det er en av de få fordelene med å være på et sykehus når en har søvnproblemer. Våknet opp med ryggmargsbedøvelsen fremdeles sittende i, et kateter og et drypp. Slanger og ledninger overalt, selv nedi halsen. Uærgh. Føltes som om noen hadde skrubba innsiden av halsen min med sandpapir, IKKE kos. Jeg hadde whiskyrøst i to dager etter at de tok ut den slangen. Har hørt at noen har fetisj på sykehusscenarioer opp til og inklusive mating med slange i nesen, og det forstår jeg ikke. Men det er en annen sak.
Så fikk jeg vite hva årsaken til smerten i magen var: Jeg hadde et brokk i magen, og der hadde tykktarmen brettet seg inn og hele systemet mitt hadde stoppet. De åpnet meg og fikk rettet ut tarmene dit de skulle være og sydde igjen. Hadde jeg kommet senere ville det blitt seriøs tarmslyng av det, med fjerning av tarm og mulig livsfare inkludert. Gulp.
Diverse bannord fløy ut av meg da legen sa at jeg ikke skulle løfte noe som veide mer enn 3-4 kilo på minst 4-6 uker. Akkurat hva jeg trengte midt oppi en flytt.... NOT! Fikk hjelp til å rydde ut av kåken og stappet det letteste inn i bilen, inklusive en meget sur kattepus. Hun HATER buret, for å si det pent, så jeg endte opp med misc ekstra stripedekorasjoner og et knurrende bur ved siden av meg i bilen. Vel framme kom lederen i sameiet for å ønske meg velkommen, og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Poof, damen tok alt ut av bilen og bar det opp for meg. Jeg fikk bare ta kattebur. Snakk om kjapp reaksjon!
Sykdomshistorien stopper ikke her, da. Etter et par dager til var magen på ny øm, sår og veldig rød, samt at bandasjen ble gjennomklissete av det som rant ut av såret. Åja, og feber til dessert. Hjælp. Klok av skade dro jeg tilbake til sykehuset, hvor de tok nok blod til å fore familien Dracula og gjorde meg ennå litt mer susete enn jeg var. Tror jeg, det er litt tåkete. Men jeg fikk antibiotika, som tok feberen og den store ( ca middagstallerken) røde flekken rundt såret på vel to dager. Fascinerende, egentlig.
Men jeg får fremdeles ikke løfte noe, og jeg vil gjerne ha tingene mine hit istedenfor på lager, så jeg skal ta endel telefonsamtaler på mandag og se hva som kan la seg fikses. Å si at det er frustrerende er bare fornavnet, men det burde i det minste være nok til å minne meg på at jeg ikke bør planlegge mer enn absolutt nødvendig. Murphys lov slår inn og ting blir totalt FUBAR uten at jeg en gang vet hva som skjer. Så gammal som jeg er nå burde jeg jo vite bedre, men jeg er ikke gammal nok til å skylde på senilitet eller noe lignende ennå. Kan kanskje skylde på at jeg er født sånn, vet ikke riktig.
Heldigvis har jeg i det minste fått den nye sengen hit, og jeg angrer ikke på kjøpet av den. Dyr som %¤&((), men det kjennes også når jeg legger meg. 120 cm bred, regulerbar, Tempur. Mmmmmm... En kan jo få sovefetisj av mindre. *flire* Pus er nesten like glad i den som jeg er. Hun har nemlig alltid likt å ligge i sengen med meg, men det har ikke alltid fungert så bra pga at jeg har mer eller mindre laget kattemos når jeg snur meg. Skjer ikke med denne sengen, det er antagelig plass til en tre-fire katter her uten at det blir trangt. Ganske digg.
Har fått bokhyller også, dog uten noen bøker i foreløpig. Hvis jeg får leid noen til å kjøre og bære kan jeg ha det koselig med å stappe bøker i hyller framover. Venter også på en sofa, da burde det begynne å bli ok her. Gardiner vil også være en fordel, ettersom det nå er minusgrader og det er _kaldt_ ved vinduene. Bra jeg fikk med meg vifteovnen, ellers hadde jeg måttet holde meg under misc dyner og tepper. Fikk nemlig med meg et antall av dem, ettersom denslags ikke er spes tungt.
Det var litt kjedelig de første par kveldene etter at jeg ble noe bedre, men jeg kom nok ut av febersusingen til å komme på at jeg hadde to nyttige ting: En trådløs router og en laptop. Det var en filleting å komme på internett, og det er aldri feil. Fremdeles litt kjedelig fra tid til annen, savner bøkene mine veldig. Men jeg er fremdeles nesten skremmende trøtt, det er vel kroppen min som sier at jeg ikke er 100% frisk ennå. Med andre ord: Ny seng blir brukt flittig.
onsdag 2. oktober 2013
Flytting på gang
Jeg fikk jo en arv fra mor. Salg av leiligheten hennes ga meg penger nok til å betale hvert eneste øre jeg skylder til alt og alle, og det var noe som "deilig" ikke en gang begynner å beskrive. Om det hadde gått an å veie lettelse ville vi snakket om mange tonn som forsvant.
Tanke nummer to var å finne en leilighet som jeg kan bo i resten av livet om ikke noe totalt merkverdig skjer. I Sverige er ikke det noen økonomisk umulighet, og jada, jeg fant. Leiligheten er større enn den jeg bor i nå og vil koste meg mindre pr måned. Ikke akkurat noe jeg setter meg ned og tuter for. Den ligger også på et fredelig sted, med skogholt på ene siden og utsikt på den andre. I tillegg er den ganske nyoppusset i stort sett ganske pene farger, og det betyr at jeg slipper å pusse opp selv. Det er nemlig noe som interesserer meg veldig lite og enda mindre enn det.
Den eneste bakdelen jeg fant var at gangen var rosa, og ikke bare rosa, den var ROSA. Barbie i egen person hadde nølt av den fargen. Men det er ikke noe som maling ikke kan fikse, og det tar heller ikke lang tid å gjøre.
Så har jeg unnet meg en stor luksusting: En ny seng. Tempur. 120 cm bred. Kontinental. Med andre ord noe å kollapse i og forsvinne i søvnens deilige verden uten at noe gjør vondt. Det er aldri feil å breie seg i en god seng
;)
Åja, jeg har unnet meg ny PC også, fikk den satt sammen etter eget ønske i datasjappe ikke så langt fra her jeg bor nå. Foreløpig har jeg ikke dilla så mye med den, ettersom pakking og alt annet ræl tar så mye tid, men når jeg får roet meg ned i ny leilighet er jeg nok ikke så veldig tilsnakkelig på en stund. Spill, anyone?
Det er egentlig ganske enkelt å få meg fornøyd. Et fredelig sted å bo for meg og katta, med plass til alle bøkene mine. That's it. Mulighet for å høre musikk gir plusspoeng, ditto med en internettforbindelse. Legg til at dagligvarebutikk er innen gangavstand, ca fem minutters gange eller så, og jeg ser fram til å flytte.
Hvordan naboene er aner jeg ikke, men visstnok er stedet veldig preget av nordmenn som bruker mange av leilighetene som feriebolig, dvs at om vinteren er det antagelig ikke veldig folksomt. De personene jeg så på området hadde relativt høy gjennomsnittsalder, hvilket egentlig er en bra ting: Pensjonister pleier å være ganske fredelige av seg. Og igjen, fredelig er akkurat hva jeg vil ha.
Å bo pladask midt i sentrum av en stor by er ikke veldig fristende, om jeg ikke fikk bolig i et ganske nytt hus med toppkvalitet lydisolering, da. Er lydisoleringen bra nok kan en tro at en er på landet om en ikke ser ut av vinduet. Sentrumsbolig har jo unektelig fordelen at det er kort vei til alt, men det har også den STORE bakdelen at en kan dø av skrekk når en ser prisen.
Ettersom min økonomi best kan beskrives som anorektisk er stor bolig nær sentrum av en by mildt sagt uaktuelt. Men en middels leilighet litt uti forstedene kan jeg klare, og om ikke noe veldig merkelig skjer så har jeg fått det som jeg vil for ganske mange år framover nå.
Jeg har en måned på meg til å organisere pakke, rydde, kaste skrap, rydde mer, pakke, etc. Det verste å pakke blir bøkene. Å ha masse bøker er digg - så sant de ikke flyttes fra bokhyllene. Mine nåværende hyller er så stappa nå at jeg tror ikke det går å skvise fler bøker inn, så jeg tok målebåndet og regnet ut hvor mye papir som må flytes på istedenfor å telle.
Ca 1,5 kubikkmeter.
Skremmende tanke, men jeg skal være den første til å innrømme at jeg er mer enn bare litt gal når det gjelder bøker. I mine 48 år på denne planetens overflate har jeg aldri møtt noen som er en verre bokorm enn meg, og bare en håndfull som er av samme kaliber. 5-6 personer, utover familien, da. Jeg vet ikke om leselyst er genetisk, men skal en se på mors familie så virker det som om det er et "bokormgen" et eller annet sted der. Mor og hennes tre søsken var/er bokormer, hennes far var en bokorm, jeg er en - sånt får meg til å lure.
Hvis jeg hadde kunnet drite totalt i hva ting kostet vet jeg hva jeg hadde gjort: Skaffet et hus, ganske nytt så jeg slapp renovering og alt annet bedritent tilbehør, ha et stort bibliotek i første etasje og et svømmebasseng i kjelleren. Ooohhh, jeg kjenner at bare av tanken får et digert flir til å klistre seg på ansiktet mitt. Hm, ikke bry seg om prislapp - et filmhjørne også, det er alltid litt artig å glo på film. Møbler, interiør, denslags?
Meh, masse hyller såklart, digre og komfortable møbler å sitte/ligge i - mer trengs ikke. Pynt? Næh, jeg synes fulle bokhyller er dekorativt. Plass til å ha party? Ha. Ha. Ha. Sånn i farta kan jeg ikke komme på noe som interesserer meg mindre. Et par gjesterom, kjekt å ha, men huset fullt? Nix. Diger hage med masse dekorative detaljer? Pliiis, tanken skremmer vettet av meg. Da måtte jeg hatt råd til å holde gartner også, så slapp jeg å gjøre noe mer enn å betale.
Garasje, men ikke full av Ferrari, Porsche og den slags doninger. Jeg har aldri forstått vitsen med å ha fire hjul, to stoler og en diger motor som gjør at en suser av gårde i 150+ kilometer i timen. Å ha rendyrkede sportsbiler i Skandinavia står for meg som bare tull, det er ikke så mye veier de kan brukes som de skal på at det er verdt pengene. Men stor firehjulstrekker - jotakk, mye bedre. Behageligere å sitte i, kommer fram på selv de verste veiene en finner på å kjøre, lite problemer på bedritent vinterføre - definitivt mer interessant.
Tanke nummer to var å finne en leilighet som jeg kan bo i resten av livet om ikke noe totalt merkverdig skjer. I Sverige er ikke det noen økonomisk umulighet, og jada, jeg fant. Leiligheten er større enn den jeg bor i nå og vil koste meg mindre pr måned. Ikke akkurat noe jeg setter meg ned og tuter for. Den ligger også på et fredelig sted, med skogholt på ene siden og utsikt på den andre. I tillegg er den ganske nyoppusset i stort sett ganske pene farger, og det betyr at jeg slipper å pusse opp selv. Det er nemlig noe som interesserer meg veldig lite og enda mindre enn det.
Den eneste bakdelen jeg fant var at gangen var rosa, og ikke bare rosa, den var ROSA. Barbie i egen person hadde nølt av den fargen. Men det er ikke noe som maling ikke kan fikse, og det tar heller ikke lang tid å gjøre.
Så har jeg unnet meg en stor luksusting: En ny seng. Tempur. 120 cm bred. Kontinental. Med andre ord noe å kollapse i og forsvinne i søvnens deilige verden uten at noe gjør vondt. Det er aldri feil å breie seg i en god seng
;)
Åja, jeg har unnet meg ny PC også, fikk den satt sammen etter eget ønske i datasjappe ikke så langt fra her jeg bor nå. Foreløpig har jeg ikke dilla så mye med den, ettersom pakking og alt annet ræl tar så mye tid, men når jeg får roet meg ned i ny leilighet er jeg nok ikke så veldig tilsnakkelig på en stund. Spill, anyone?
Det er egentlig ganske enkelt å få meg fornøyd. Et fredelig sted å bo for meg og katta, med plass til alle bøkene mine. That's it. Mulighet for å høre musikk gir plusspoeng, ditto med en internettforbindelse. Legg til at dagligvarebutikk er innen gangavstand, ca fem minutters gange eller så, og jeg ser fram til å flytte.
Hvordan naboene er aner jeg ikke, men visstnok er stedet veldig preget av nordmenn som bruker mange av leilighetene som feriebolig, dvs at om vinteren er det antagelig ikke veldig folksomt. De personene jeg så på området hadde relativt høy gjennomsnittsalder, hvilket egentlig er en bra ting: Pensjonister pleier å være ganske fredelige av seg. Og igjen, fredelig er akkurat hva jeg vil ha.
Å bo pladask midt i sentrum av en stor by er ikke veldig fristende, om jeg ikke fikk bolig i et ganske nytt hus med toppkvalitet lydisolering, da. Er lydisoleringen bra nok kan en tro at en er på landet om en ikke ser ut av vinduet. Sentrumsbolig har jo unektelig fordelen at det er kort vei til alt, men det har også den STORE bakdelen at en kan dø av skrekk når en ser prisen.
Ettersom min økonomi best kan beskrives som anorektisk er stor bolig nær sentrum av en by mildt sagt uaktuelt. Men en middels leilighet litt uti forstedene kan jeg klare, og om ikke noe veldig merkelig skjer så har jeg fått det som jeg vil for ganske mange år framover nå.
Jeg har en måned på meg til å organisere pakke, rydde, kaste skrap, rydde mer, pakke, etc. Det verste å pakke blir bøkene. Å ha masse bøker er digg - så sant de ikke flyttes fra bokhyllene. Mine nåværende hyller er så stappa nå at jeg tror ikke det går å skvise fler bøker inn, så jeg tok målebåndet og regnet ut hvor mye papir som må flytes på istedenfor å telle.
Ca 1,5 kubikkmeter.
Skremmende tanke, men jeg skal være den første til å innrømme at jeg er mer enn bare litt gal når det gjelder bøker. I mine 48 år på denne planetens overflate har jeg aldri møtt noen som er en verre bokorm enn meg, og bare en håndfull som er av samme kaliber. 5-6 personer, utover familien, da. Jeg vet ikke om leselyst er genetisk, men skal en se på mors familie så virker det som om det er et "bokormgen" et eller annet sted der. Mor og hennes tre søsken var/er bokormer, hennes far var en bokorm, jeg er en - sånt får meg til å lure.
Hvis jeg hadde kunnet drite totalt i hva ting kostet vet jeg hva jeg hadde gjort: Skaffet et hus, ganske nytt så jeg slapp renovering og alt annet bedritent tilbehør, ha et stort bibliotek i første etasje og et svømmebasseng i kjelleren. Ooohhh, jeg kjenner at bare av tanken får et digert flir til å klistre seg på ansiktet mitt. Hm, ikke bry seg om prislapp - et filmhjørne også, det er alltid litt artig å glo på film. Møbler, interiør, denslags?
Meh, masse hyller såklart, digre og komfortable møbler å sitte/ligge i - mer trengs ikke. Pynt? Næh, jeg synes fulle bokhyller er dekorativt. Plass til å ha party? Ha. Ha. Ha. Sånn i farta kan jeg ikke komme på noe som interesserer meg mindre. Et par gjesterom, kjekt å ha, men huset fullt? Nix. Diger hage med masse dekorative detaljer? Pliiis, tanken skremmer vettet av meg. Da måtte jeg hatt råd til å holde gartner også, så slapp jeg å gjøre noe mer enn å betale.
Garasje, men ikke full av Ferrari, Porsche og den slags doninger. Jeg har aldri forstått vitsen med å ha fire hjul, to stoler og en diger motor som gjør at en suser av gårde i 150+ kilometer i timen. Å ha rendyrkede sportsbiler i Skandinavia står for meg som bare tull, det er ikke så mye veier de kan brukes som de skal på at det er verdt pengene. Men stor firehjulstrekker - jotakk, mye bedre. Behageligere å sitte i, kommer fram på selv de verste veiene en finner på å kjøre, lite problemer på bedritent vinterføre - definitivt mer interessant.
søndag 11. august 2013
Fundere
Ikke at det er noe nytt, jeg funderer over stort sett det meste, men nå funderer jeg mest om bil. Sitter og studerer annonser og priser og tester og ... ja, alt. Jeg har ikke spes peiling på bil, så jeg vil ha noe som ikke tryner etter å ha kjørt hundre meter. Dvs ikke altfor gammalt, det er bare mekkefantaster som kjøper 15+ år gamle biler for en fillesum.
Her i Sverige er Volvo fra åttitallet ganske populært blant dem, jeg har ikke tall på alle disse mer eller mindre velholdte doninger jeg har sett kjørt av unge menn i tidlige tjueår. I følge annonsesidene koster de 5-10000 svenske kroner, og det er jo ikke hårreisende sum å skrape sammen.
Om det jeg har hørt er riktig må de gjerne bruke minst like mye på reservedeler og seff MASSE tid på å få alt til å fungere. Jeg mistenker også at en del av disse bileieren bruker ca dobbelt så mye på lydanlegget i bilen som de gjør på selve bilen, ettersom veldig mange av dem høres en kilometer før de synes. Når en sånn kjører forbi meg så får jeg fysisk vondt, åssen noen klarer det volumet over lengre tid går meg hus forbi. Og inni en bil? Jeg hadde hoppa ut om det så var på motorveien, det gjør antagelig ikke så vondt. En av de som bor ikke så langt unna meg har en eller annen løs del på sin bil, det er jaffal noe som rasler i takt med bulder fra musikken hans. Ikke musikk etter min mening, men whatever.
Personlig vil jeg heller ha noe som er litt nyere og som kan komme med fullstendig servicehistorie. Japansk, antagelig. Det er ikke mange skrekkhistorier om dem, de fleste bare går. Og går. Og fortsetter med det. Hadde jeg kunnet kjøpe ny bil uten å tenke på prislappen ville jeg vel endt opp med en Toyota RAV4 eller noe tilsvarende. Egentlig har jeg en viss svakhet for stor SUV, som Toyotas Landcruiser eller Volvo XC90, denslags, men de er jo grisedyre både å skaffe og å ha. Behøver jeg en sånn bil? Nix, jeg bor ikke ørten mil utenfor folkeskikken. Digger jeg dem? Japp, det er en viss aura over dem som jeg liker. Kanskje fordi de kan kobles sammen med musikk: Heavy metal. :P
Men hva er praktisk når en ikke har så mye penger? Små eller middelstore biler av noe slag, kanskje ca ti år gamle eller så. Ikke altfor mange mil på rumpa og hatt fullstendig service hele tiden. Da er det sjelden noe får seriøs hikke i følge det jeg har lært meg. Personlig vil jeg også ha automatgir, det har jeg likt siden den første gangen jeg forsøkte. Hvorfor? Meh, jeg er lat! Åja, og jeg har en skade i venstre fot, så jeg foretrekker at den ikke gjør så mye. Jeg har aldri bommet med en clutch, men hvorfor ta sjanser når det ikke er nødvendig? Det gidder jeg ikke.
Er det en stasjonsvogn eller noe lignende passer det meg bra, det er ikke feil å ha mulighet for å kunne ta med seg lange ting dann og vann. Noen ganger har en jo også behov for å ha med seg flere personer og deres bagasje. De er også litt mer behagelige på lengre turer. Jeg har kjørt 60+ mil med en Ford Ka, og det er en opplevelse jeg ikke tenker på med glede. Blant annet fordi bilen er liten, jeg fikk ikke stolen tilstrekkelig langt bakover til å sitte komfortabelt. Og jeg er ikke gigantisk, 174 cm kan ikke kalles ruvende. Jeg vil gjette på at det hadde fungert mye bedre om jeg var f eks 160 cm eller så. Det var ikke spes trivelig på sommerføre, men da var det mer ok å ta pauser, stoppe i -15 eller kaldere og gå ut av bilen for å strekke muskler er ikke heltrivelig. Men jeg har også kjørt samme tur med samme bil på vinterføre, og jeg vil vel heller ta tog/buss fire ganger så langt. Tanken på det er ikke så slitsom, fire-fem timer bak rattet eller ti timer på tog? Toget, takk. Da kan jeg i det minste lese litt og sove litt uten risiko for meg selv. Lange turer i bil er bedre om mer enn en person i bilen har førerkort, det er ikke så pyton om en kan bytte etter et par timer.
Jeg har aldri digga langturer, så trailersjåfør er nok ikke noen jobb for meg. Ikke at jeg hadde fått førerkortet der heller, jeg ser for dårlig. To timers kjøring er helt greit, tre kan jeg også leve med om det er på motorvei eller bra vei generelt. Men mer? Neh, ikke uten pause i det minste. En blir jo ganske kvadratisk i knollen etterhvert. Skal en sitte bak et ratt er det jo også meningen at en skal følge med, ellers kan jo diverse ting skje som absolutt ikke burde skje.
Men jeg har aldri vært på ekstremt lange turer heller. En sydentur i mitt liv, i 1975. Da var det i det minste ikke ekstrem sikkerhetssjekk overalt, da. Et par båtturer mellom Norge og Danmark, småkoselig. Iofs er tanken på å se steder en bare har hørt om ok, men prosessen for å komme seg dit kan jeg styre meg for. Og dra fra pus... mmmm, helst ikke. Oppleve verden via internett kan fungere fint det, og for en latsabb som meg er det artig å reise i godstolen.
Her i Sverige er Volvo fra åttitallet ganske populært blant dem, jeg har ikke tall på alle disse mer eller mindre velholdte doninger jeg har sett kjørt av unge menn i tidlige tjueår. I følge annonsesidene koster de 5-10000 svenske kroner, og det er jo ikke hårreisende sum å skrape sammen.
Om det jeg har hørt er riktig må de gjerne bruke minst like mye på reservedeler og seff MASSE tid på å få alt til å fungere. Jeg mistenker også at en del av disse bileieren bruker ca dobbelt så mye på lydanlegget i bilen som de gjør på selve bilen, ettersom veldig mange av dem høres en kilometer før de synes. Når en sånn kjører forbi meg så får jeg fysisk vondt, åssen noen klarer det volumet over lengre tid går meg hus forbi. Og inni en bil? Jeg hadde hoppa ut om det så var på motorveien, det gjør antagelig ikke så vondt. En av de som bor ikke så langt unna meg har en eller annen løs del på sin bil, det er jaffal noe som rasler i takt med bulder fra musikken hans. Ikke musikk etter min mening, men whatever.
Personlig vil jeg heller ha noe som er litt nyere og som kan komme med fullstendig servicehistorie. Japansk, antagelig. Det er ikke mange skrekkhistorier om dem, de fleste bare går. Og går. Og fortsetter med det. Hadde jeg kunnet kjøpe ny bil uten å tenke på prislappen ville jeg vel endt opp med en Toyota RAV4 eller noe tilsvarende. Egentlig har jeg en viss svakhet for stor SUV, som Toyotas Landcruiser eller Volvo XC90, denslags, men de er jo grisedyre både å skaffe og å ha. Behøver jeg en sånn bil? Nix, jeg bor ikke ørten mil utenfor folkeskikken. Digger jeg dem? Japp, det er en viss aura over dem som jeg liker. Kanskje fordi de kan kobles sammen med musikk: Heavy metal. :P
Men hva er praktisk når en ikke har så mye penger? Små eller middelstore biler av noe slag, kanskje ca ti år gamle eller så. Ikke altfor mange mil på rumpa og hatt fullstendig service hele tiden. Da er det sjelden noe får seriøs hikke i følge det jeg har lært meg. Personlig vil jeg også ha automatgir, det har jeg likt siden den første gangen jeg forsøkte. Hvorfor? Meh, jeg er lat! Åja, og jeg har en skade i venstre fot, så jeg foretrekker at den ikke gjør så mye. Jeg har aldri bommet med en clutch, men hvorfor ta sjanser når det ikke er nødvendig? Det gidder jeg ikke.
Er det en stasjonsvogn eller noe lignende passer det meg bra, det er ikke feil å ha mulighet for å kunne ta med seg lange ting dann og vann. Noen ganger har en jo også behov for å ha med seg flere personer og deres bagasje. De er også litt mer behagelige på lengre turer. Jeg har kjørt 60+ mil med en Ford Ka, og det er en opplevelse jeg ikke tenker på med glede. Blant annet fordi bilen er liten, jeg fikk ikke stolen tilstrekkelig langt bakover til å sitte komfortabelt. Og jeg er ikke gigantisk, 174 cm kan ikke kalles ruvende. Jeg vil gjette på at det hadde fungert mye bedre om jeg var f eks 160 cm eller så. Det var ikke spes trivelig på sommerføre, men da var det mer ok å ta pauser, stoppe i -15 eller kaldere og gå ut av bilen for å strekke muskler er ikke heltrivelig. Men jeg har også kjørt samme tur med samme bil på vinterføre, og jeg vil vel heller ta tog/buss fire ganger så langt. Tanken på det er ikke så slitsom, fire-fem timer bak rattet eller ti timer på tog? Toget, takk. Da kan jeg i det minste lese litt og sove litt uten risiko for meg selv. Lange turer i bil er bedre om mer enn en person i bilen har førerkort, det er ikke så pyton om en kan bytte etter et par timer.
Jeg har aldri digga langturer, så trailersjåfør er nok ikke noen jobb for meg. Ikke at jeg hadde fått førerkortet der heller, jeg ser for dårlig. To timers kjøring er helt greit, tre kan jeg også leve med om det er på motorvei eller bra vei generelt. Men mer? Neh, ikke uten pause i det minste. En blir jo ganske kvadratisk i knollen etterhvert. Skal en sitte bak et ratt er det jo også meningen at en skal følge med, ellers kan jo diverse ting skje som absolutt ikke burde skje.
Men jeg har aldri vært på ekstremt lange turer heller. En sydentur i mitt liv, i 1975. Da var det i det minste ikke ekstrem sikkerhetssjekk overalt, da. Et par båtturer mellom Norge og Danmark, småkoselig. Iofs er tanken på å se steder en bare har hørt om ok, men prosessen for å komme seg dit kan jeg styre meg for. Og dra fra pus... mmmm, helst ikke. Oppleve verden via internett kan fungere fint det, og for en latsabb som meg er det artig å reise i godstolen.
tirsdag 6. august 2013
Hugærn nå
Jeg har klart å bli mer forvirra enn ellers, hvilket egentlig er ganske godt gjort.
Begge foreldre døde, ikke særlig mye familie, bor alene (vel, katta er jo her), og venner altfor langt unna. Så det er en del av meg som synes at det meste er dritt. Egentlig ganske kjedelig til tider, selv om bøker og internett er fine oppfinnelser.
Men jeg har jo som sagt katta. Pelsterapi ruler, ingen tvil om den saken. Det er få ting som er triveligere enn å slappe av sammen med en malende pelsdott.
Dessuten _vet_ jeg jo at mine venner er Venner, selv om de ikke akkurat kan komme innom for en tekopp eller noe sånt i full fart.
Familiemedlemmer jeg har kontakt med bor også no inni ****** langt unna. Argh! Men jeg vet jo at de er der, og telefonskravling/nettskravling er en vanlig foreteelse. Allikevel: Alle jeg bryr meg om er langt **** i vold borte! Bortsett fra katta.
For å gjøre det hele ekstra ... eh, kreativt? ... så har jeg også en periode med mer søvntull enn gjennomsnittlig også, hvilket ikke gjør hjernen noe mindre tåkete. Jeg aner ikke om det går an å ha negativ IQ, men det føles sånn nå. Jeg vil flere ting, men får ikke gjort et døyt. Jeg vil ut, finne på ting, flytte på meg, bort, vekk - og jeg vil bare sløve i hjørnet sammen med katta og pc. Samtidig. Mega-argh!
Jeg har til min store fornøyelse gått ned ca 40 kilo siden jeg var på det feiteste, og operasjonen har nesten fjernet min sultfølelse. Men jeg har også lyst til å ete meg stinn. Jeg har aldri drukket mye alkohol, og magen liker det absolutt ikke nå, så det gir jeg fullstendig beng i. Men jeg kunne også godt tenke meg å bli full, ettersom jeg synes alt er hysterisk morsomt når jeg har alkohol i systemet. Bipolar, anyone?
Yup, jeg har den diagnosen, men medisinene har holdt meg ganske ok lenge. Men nå? Guder, demoner og andre entiteter vet det kanskje, jeg vet ingenting. Bortsett fra at jeg er forvirra. Tror jeg.
Blæh, jeg går og legger meg litt, kanskje det hjelper.
Begge foreldre døde, ikke særlig mye familie, bor alene (vel, katta er jo her), og venner altfor langt unna. Så det er en del av meg som synes at det meste er dritt. Egentlig ganske kjedelig til tider, selv om bøker og internett er fine oppfinnelser.
Men jeg har jo som sagt katta. Pelsterapi ruler, ingen tvil om den saken. Det er få ting som er triveligere enn å slappe av sammen med en malende pelsdott.
Dessuten _vet_ jeg jo at mine venner er Venner, selv om de ikke akkurat kan komme innom for en tekopp eller noe sånt i full fart.
Familiemedlemmer jeg har kontakt med bor også no inni ****** langt unna. Argh! Men jeg vet jo at de er der, og telefonskravling/nettskravling er en vanlig foreteelse. Allikevel: Alle jeg bryr meg om er langt **** i vold borte! Bortsett fra katta.
For å gjøre det hele ekstra ... eh, kreativt? ... så har jeg også en periode med mer søvntull enn gjennomsnittlig også, hvilket ikke gjør hjernen noe mindre tåkete. Jeg aner ikke om det går an å ha negativ IQ, men det føles sånn nå. Jeg vil flere ting, men får ikke gjort et døyt. Jeg vil ut, finne på ting, flytte på meg, bort, vekk - og jeg vil bare sløve i hjørnet sammen med katta og pc. Samtidig. Mega-argh!
Jeg har til min store fornøyelse gått ned ca 40 kilo siden jeg var på det feiteste, og operasjonen har nesten fjernet min sultfølelse. Men jeg har også lyst til å ete meg stinn. Jeg har aldri drukket mye alkohol, og magen liker det absolutt ikke nå, så det gir jeg fullstendig beng i. Men jeg kunne også godt tenke meg å bli full, ettersom jeg synes alt er hysterisk morsomt når jeg har alkohol i systemet. Bipolar, anyone?
Yup, jeg har den diagnosen, men medisinene har holdt meg ganske ok lenge. Men nå? Guder, demoner og andre entiteter vet det kanskje, jeg vet ingenting. Bortsett fra at jeg er forvirra. Tror jeg.
Blæh, jeg går og legger meg litt, kanskje det hjelper.
fredag 12. juli 2013
Sommerfryd ... NOT!
Jeg er ikke vilt begeistret for fenomenet sommer. Jada, pent med planter, lukter godt, fugler kvitrer, ikkeno feil med det. Men resten - URK!
Varme og meg er ingen bra kombinasjon. Det er for eksempel en glimrende trigger for migrene, tredje verdenskrigen starter i knollen min omtrent bare jeg ser på termometeret. Jeg blir uvel, sløv, fortere sur og grinete enn ellers, og har bare lyst til å legge meg ned og bli der.
Sol. Bleah. Jeg liker ikke sterkt lys, det er også med på å høye hodepinefaktoren, hvorfor aner jeg ikke, men jeg liker skygger og tusmørke best. Mye koseligere i mine øyne.
Insekter. Dobbelt bleah. Jeg liker ikke ting som flagrer rundt meg og kryper på meg uten invitasjon, og på sommeren er det utallige eksemplarer av enda mer utallige arter som gjør akkurat det. Katta har det veldig morsomt når noe flagrer eller kryper her, greit nok. I det minste har jeg firbeint insektmiddel :P
Folk som er overstrømmende glade og kakler om ferie, sommerkos og jeg vet ikke hva. Om jeg er varm, sliten og generelt muggen fra før når en sånn sommerfanatiker girer opp er det vanskelig å holde meg fra å gjøre noe drastisk. Hive noe hardt i hue på vedkommende, for eksempel. Sommer ditt, sommer datt, sommer foran, sommer bak. Sommermat, sommerklær, sommerdrikke, sommergjøremål, sommerkos, og så videre til kjedsommelighet. Jadda, vet at mange synes sommer er så langt over toppen bra at Mount Everest ser ut som en fartsdump, men er det nødvendig å bli så hysterisk om det?
Nei, gi meg friske høstdager, for ikke å snakke om høstkvelder, med fred og ro, bokstabel ved siden av meg, katta på den andre siden og en kopp te innen rekkevidde. Det går an å puste uten å se hvor smelteovnen som tar alt oksygenet er, lyset er behagelig, og folk flest roer seg ned.
Hm, nå når jeg tenker på det - jeg liker natten, jeg liker ikke folk, jeg liker kjølig luft - kanskje jeg skulle vært en vampyr? :P
Varme og meg er ingen bra kombinasjon. Det er for eksempel en glimrende trigger for migrene, tredje verdenskrigen starter i knollen min omtrent bare jeg ser på termometeret. Jeg blir uvel, sløv, fortere sur og grinete enn ellers, og har bare lyst til å legge meg ned og bli der.
Sol. Bleah. Jeg liker ikke sterkt lys, det er også med på å høye hodepinefaktoren, hvorfor aner jeg ikke, men jeg liker skygger og tusmørke best. Mye koseligere i mine øyne.
Insekter. Dobbelt bleah. Jeg liker ikke ting som flagrer rundt meg og kryper på meg uten invitasjon, og på sommeren er det utallige eksemplarer av enda mer utallige arter som gjør akkurat det. Katta har det veldig morsomt når noe flagrer eller kryper her, greit nok. I det minste har jeg firbeint insektmiddel :P
Folk som er overstrømmende glade og kakler om ferie, sommerkos og jeg vet ikke hva. Om jeg er varm, sliten og generelt muggen fra før når en sånn sommerfanatiker girer opp er det vanskelig å holde meg fra å gjøre noe drastisk. Hive noe hardt i hue på vedkommende, for eksempel. Sommer ditt, sommer datt, sommer foran, sommer bak. Sommermat, sommerklær, sommerdrikke, sommergjøremål, sommerkos, og så videre til kjedsommelighet. Jadda, vet at mange synes sommer er så langt over toppen bra at Mount Everest ser ut som en fartsdump, men er det nødvendig å bli så hysterisk om det?
Nei, gi meg friske høstdager, for ikke å snakke om høstkvelder, med fred og ro, bokstabel ved siden av meg, katta på den andre siden og en kopp te innen rekkevidde. Det går an å puste uten å se hvor smelteovnen som tar alt oksygenet er, lyset er behagelig, og folk flest roer seg ned.
Hm, nå når jeg tenker på det - jeg liker natten, jeg liker ikke folk, jeg liker kjølig luft - kanskje jeg skulle vært en vampyr? :P
Abonner på:
Innlegg (Atom)