Sliten

Jeg har løpt rundt som ei hugærn høne i over en måned nå etter at mor døde, og det kjennes. Alt styr og tull som følger etter et dødsfall er til å bli sprø av.

Ikke at jeg er så veldig normal til å begynne med, men det er en annen sak...

Nå er endelig leiligheten tømt og vasket, og det passer meg bedre enn bra. Den første gangen jeg var der etter at hun døde satt jeg meg rett ned og grein, jeg ventet på at hun skulle titte rundt hjørnet og si hei. Tingene, notisboken, brillene, til og med lukten i leiligheten sammensverget seg mot meg den dagen.

Men nå er alt tomt, og den eneste lukten nå er rett og slett grønnsåpe. Riktignok ser min leilighet ut som et mindre katastrofeområde pga esker, kasser, bokser og diverse jeg ikke har hatt tid eller ork til å gjøre noe med, men det er overkommelig. Når bare leiligheten blir solgt så skal jeg være veldig fornøyd.

Litt penger blir det på meg også. Ikke noen formue, men jeg får i alle fall betalt gjelden min og har litt til overs, det er ikke så verst. Jeg vil SÅKLART heller ha mor enn all verdens penger, men siden det er klin umulig så får jeg heller gjøre det beste ut av situasjonen.

Hukommelsen min fungerer snodig - når den fungerer i det hele tatt. Da jeg tenkte på dette kom en samtale tilbake til meg. For noen år siden spurte mor meg faktisk om hva jeg ville gjort den dagen hun døde. Det som plumpet ut av meg da var: "Ta med det som betyr noe for meg fra leiligheten og solgt den. Kanskje jeg kunne fått en bedre leilighet sjøl for pengene, hva synes du om det?" Mor ga meg bare en klem, men jeg har ikke blitt kvitt tanken etterpå, så jeg kommer til å gjøre akkurat det. Jeg kommer nok også til å kjøpe noe "unødvendig" men kult, for eksempel en ny pc. Den jeg har funker jo, men duppeditter er alltid interessant. Særlig nye duppeditter som kan gjøre mer.

Rik av arven? Ha ha ha, veldig morsomt. Men jeg skal holde nøye utkikk etter leilighet som passer økonomien og som jeg kan bo i til jeg blir båret ut av den. Altså null trapper. Jeg fikk fullstendig fnatt på alle mulige og umulige måter av å se mor bli mer og mer handicappet og få mer og mer problemer med trappene, så om jeg kan unngå akkurat det problemet ville det vært helt supert.

Min mentale helse kommer også inn i bildet her: Jeg har et mildt sagt ustabilt nervesystem, og ettersom visse steder gir meg minner som gjør systemet enda mer ustabilt så vil jeg helst ikke være på disse stedene mer enn jeg absolutt må. De to stedene jeg bodde på før jeg flyttet hjemmefra er et eksempel, et annet er mors leilighet som jeg står i ferd med å selge. Et av de stedene jeg bodde på som barn har dobbel negativitet for meg, for like ved gaten vi flyttet fra da jeg var ti år er det et sykehjem, og det var akkurat der mor døde.

Selv leiligheten her begynner å gi meg småfnatt, ettersom mor var så mye her og vi hadde det så koselig sammen. Titte på film, drikke litt vin, skravle og skravle litt mer. Joda, vi har alltid hatt det utrolig bra. Men nå har tanken på å finne et sted jeg ikke har noe spesifikke minner slått seg ned i hjernen min og satt seg ganske så godt fast. Jeg vil gjerne vente litt, ikke forhaste meg. I mitt liv har jeg flyttet fire ganger, og om jeg får de som jeg vil så blir den femte gangen den siste. Disse fire gangene har blitt litt "fort og gæli", og ting ble ikke helt som jeg ville ha dem. Nå vil jeg gjerne se om jeg kan rette på det.

En får se hva som skjer når ting roer seg ned, har jeg litt flaks så gjør nervene mine det også. Det er lettere å tenke når en ikke har et par tyfoner i skallen, de lager bare rot av tankene.